Klassekampen.no
Onsdag 9. mai 2018
Det er en delt by vi deler.
Å finne sammen

Jeg jobbet en periode på en videregående skole på Oslos østkant. Før jul et år var det et par av elevene som ba om å få utsettelse på innleveringer. De jobbet på kjøpesenteret Oslo City, som hadde utvidet åpningstidene i førjulsstria til tolv på natta. Det var sikkert praktisk for folk som ville bruke dagens siste timer på handel, men ikke for tenåringer med tentamen like rundt hjørnet.

Jeg tenker iblant på disse elevene når jeg får inn søknader til stillinger her på Klassekampen. For det hender ikke så reint sjelden at vi får inn søkere nesten uten arbeidserfaring. De kan ha lange akademiske utdannelser, men har knapt gjort annet enn å skrive en artikkel i et universitetstidsskrift.

Så forskjellig vokser unge nordmenn opp. Og når de økonomiske ulikhetene øker, øker de aller mest i hovedstaden.

Oslo er en delt by. Innbyggerne i hovedstaden er blant Norges aller rikeste og aller fattigste. Når det nå rapporteres om økt vold i ungdomsmiljøer i byen, er det derfor på sin plass at byrådsleder Raymond Johansen fra Ap snakker om klasseforskjeller og økonomi, som han har gjort etter at saken kom på dagsordenen i fjor.

Johansen er i tillegg påpasselig med å si at saken ikke handler om etnisitet: «Vi har alltid hatt denne typen problemer i Oslo, helt uavhengig av etnisitet», sa han på pressekonferansen i går. Der la Oslo kommune og politiet fram tall som viste at registrerte tilfeller av vold er de høyeste siden 2007. Oslo har hatt ni skytinger siden februar, og politiet forteller om gjeng­dannelser og om 150 kriminelle gjengangere under 17 år i byen.

Jeg kan være enig med byråds­lederen i at det er andre grunner enn utenlandsk bakgrunn som gjør at unge mennesker blir med i en gjeng, og at fattigdom er like kjipt nå som før. Men selv om etnisitet ikke er årsaken til problemene i vår største by, så kan det være gode grunner til å snakke om den likevel. For når de som har aller minst, ikke bare er de som opplever mest vold, faller ut av skolen og får de dårligste jobbene, men også har bakgrunn fra andre land enn Norge, så får vi en del tilleggsproblemer.

Amal Aden skriver i VG mandag at flere fattige innvandrerfamilier har liten tillit til storsamfunnet. Det betyr at de som trenger hjelpen mest, også er de som er reddest for å be om den, blant annet på grunn av frykt for barnevernet. Hun skriver også at mange av ungdommene hun møter, aldri har vært med på fritidsaktiviteter, bor trangt og ikke får ro til å gjøre lekser eller slappe av.

Innvandrere og barna deres er dessuten ennå ikke rotnorske osloboeres slektninger. Byen er derfor avhengig av at folk møtes i nabolaget, på skolen, på fotball­treninga eller i arbeidslivet. Når disse arenaene deles i hvitt og farget, ser vi hverandre ikke lenger i øyehøyde. Det truer solidariteten i samfunnet.

Derfor er det så viktig at vi sikrer at fellesarenaene samfunnet har for unger, som skoler og fritidstilbud, får en best mulig blanding av landbakgrunner og økonomi. Oslo har for eksempel landets nest dyreste fotballklubber, etter Bærum. De dekker de områdene i Norge med flest sosialboliger. Må det være sånn?

I skolesammenheng peikes det ofte på at byen uansett er delt, og at skolen derfor også blir det. Men i Oslo har videregående skoler som sliter med vold og dårlige resultater, en langt større andel minoritetsungdom enn områdene de ligger i. Hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Det viktigste er derfor ikke å gjenta at det ikke handler om etnisitet, men å se hvordan det gjør det – og gjøre alt som står i vår makt for å endre det.

mari.skurdal@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk