Klassekampen.no
Tirsdag 8. mai 2018
Det er vanskelig å definere Karl Marx som en totalitær tenker.
Strid for demokrati

Karl Marx har vært behørig markert ved 200-årsjubileet. Det som har vært mindre belyst, er forholdet mellom Marx’ analyser og de totalitære samfunnssystemene som oppsto i vårt århundre, som alle hevdet at de virkeliggjorde hans teorier. Når man leser Marx, kan man finne det meste, men slik jeg ser det, er det ingen holdepunkter for å definere ham som en totalitær tenker. Det som er viktig å huske på, er at han levde i en tid da det store folkeflertallet var fratatt enhver innflytelse på samfunnsutviklingen. Selv den franske revolusjonen i 1789, med unntak av jakobinernes radikale forfatning fra 1793, utelukket det store, store folkeflertallet fra enhver form for makt og innflytelse. Det som gjensto som arena, var gatekamper og revolusjon, slik borgerskapet allerede hadde gjennomført med suksess. Tidas løsning var rett og slett revolusjon.

Samtidig bekjempet Marx og Friedrich Engels andre sosialistiske retninger, blant annet blanquistene, som hadde forkjærlighet for det revolusjonære kuppet, og Mikael Bakunin, som sverget til spontane opprør ledet av hemmelige selskaper med væpnete avdelinger. Marx og Engels’ hovedpoeng var at arbeiderklassens frigjøring var dens eget verk – ikke noe som skulle gjennomføres av andre – verken velmenende borgere eller hemmelige klubber og militære brorskap.

Den allmenne stemmeretten, forbedringen av arbeiderklassens sosiale stilling og arbeiderbevegelsens framvekst i flere vesteuropeiske land på slutten av 1800-tallet – strider Marx og Engels selv bidro aktivt til – endret betingelsene for arbeiderklassens kamp. Marx skrev i 1872 at dette gjorde det mulig å komme fredelig til makten i land som England, USA og Nederland. Han så for seg at arbeiderklassen, som representerte det store flertallet, kunne få makten i parlamentene og vedta lover som skulle sikre arbeidernes frigjøring.

Det var først hvis dette ble møtt med voldelig reaksjoner fra den herskende klasse at revolusjonen kunne bli voldelig. Dette var enda mer uttalt hos Engels på 1890-tallet. Han hevdet at «overraskelsesangrepets tid er forbi»; tida da revolusjonen kunne gjennomføres av målbevisste minoriteter i ledelsen for ubevisste masser. Lenin hevdet på sin side at denne muligheten var lukket fordi kapitalismen hadde gått inn i sin imperialistiske epoke. Der Marx og Engels så den allmenne stemmeretten som en mulighet, var Lenin grunnleggende skeptisk til «borgerlig demokrati» som utelukkende en fasade for borgerskapets herredømme. Lenin hevdet at arbeiderklassen ikke kunne bli sosialistisk av egen kraft. Partiet var en selvstendig kraft som kom utenfra og implementerte sosialismen i arbeiderklassen. Partiet skulle bestå av en begrenset elite av yrkesrevolusjonære med en sentralkomité i spissen. Det var ingen prinsipiell forskjell mellom klassen, partiet eller sentralkomiteens herrevelde.

Mye av dette var tilpasset de spesielle forholdene i Russland, men det ble jo også spredd som allmenne prinsipper i den vestlige arbeiderklassen gjennom kommunistpartiene som fulgte anvisninger fra Moskva. Slik jeg ser det, var Martin Tranmæl en bedre marxist enn russerne da han i spissen for flertallsretningen i Arbeiderpartiet ikke ville innføre den leninistiske partimodellen i det norske partiet.

Framveksten av den allmenne stemmeretten og det politiske demokratiet har «totalt vendt opp ned på de betingelser som proletariatet må kjempe under», skriver Friedrich Engels. Sosialisme må, i forlengelsen av dette, forstås som en kamp for demokratiet og for en utvidelse av det – til et samfunn der menneskene selv forvalter alle sine samfunnsmessige anliggender: et forbund av frie mennesker.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk