Klassekampen.no
Tirsdag 8. mai 2018
I SØKELYSET: Negative karakteristikker av Jonas Gahr Støre, framsatt av høyresida, skaper overskrifter. Vi må snu blikket tilbake til politikken, skriver Wegard Harsvik. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Hvordan skal venstresida forholde seg til usaklige personangrep?
Ballen, ikke mannen

Ad hominem-argument (latin argumentum ad hominem, «argument mot mennesket»), eller personangrep, er en debatteknikk der man går til angrep på den personen som framsetter argumentet i stedet for å tilbakevise selve argumentet. På folkemunne kalles det å «ta mannen i stedet for ballen» eller «angripe person i stedet for sak». Det er en velbrukt måte å forsøke å vinne en diskusjon på – fordi den virker.

De siste ukene har høyresida igjen fått overskrifter med sterke negative karakteristikker av Arbeiderpartiets leder. Det har igjen skapt debatt, der de samme karakteristikkene gjentas og gjentas av både politiske meningsfeller, motstandere og kommentatorer. Dette er meningen med slike utspill – de vet veldig godt hva de driver med. Et av de viktigste formålene er nettopp å skape en slik opphetet debatt, der stemplingene fra høyrepartiene hamres inn i det offentlige ordskiftet. Felles for denne typen karakteristikker og beskyldninger er at de er svært vanskelige å forsvare seg mot, uten å forsterke motstandernes stempling. Det er derfor denne høyretaktikken blir så vellykket i land etter land.

For uansett om de sterkt ladede karakteristikkene benektes, så forsterkes koblingene mellom det negative og personen man ønsker å stemple. Det har ingenting med Jonas Gahr Støre å gjøre, og vil ramme enhver statsministerkandidat fra venstresida. I Sverige hetser høyrepartiene på motsatt grunnlag Stefan Löfven for hans bakgrunn som sveiser og hans manglende akademiske utdanning. Dette er nemlig høyresidens modus operandi i de aller fleste land. Det er ikke noe ønske om høyrepolitikk i befolkningen – derfor vil man at valgkampen skal handle om andre ting.

Når man blir angrepet av politiske motstandere, er den instinktive reaksjonen å forsvare seg og slå tilbake. Men noe av det vanskeligste i politisk kommunikasjon er å finne en intelligent måte å gjøre det på. Dersom man gjør det på feil måte, kan man tvert imot hjelpe sin motstander.

Den amerikanske lingvisten George Lakoff illustrerer dette ved å gi den enkle oppgaven «ikke tenk på en elefant» – i ti sekunder. Det viser seg å være helt umulig. Det dukker opp en elefant i hodet, nettopp fordi man forsøker å ikke tenke på den. Konseptet «elefant» blir likevel aktivert i hjernen. Visse teknikker virker selv om man er klar over at man blir forsøkt manipulert.

Et eksempel fra amerikansk politikk kan illustrere dette. Journalisten Hunter S. Thompson beskriver i en av sine bøker hvordan den senere presidenten Lyndon B. Johnson ble valgt inn i Kongressen i 1948. Hans motstander den gang var visstnok en velstående og politisk erfaren svinebonde. Johnson lå mange prosent bak på målingene, og valgdagen nærmet seg raskt. Det så håpløst ut.

Men han fikk en genial idé. Han ga valgkampsjefen sin beskjed om å kalle sammen til en pressekonferanse, for å anklage motkandidaten om å ha mer intim omgang med grisene sine enn det som er allment akseptert. Valgkampsjefen var sjokkert «Vi kan ikke si det, Lyndon», skal han ha sagt, «det er jo ikke sant». «Så klart ikke», bjeffet Johnson tilbake, «men vi skal tvinge ham til å benekte det».

Make him deny it er siden blitt et fyndord for nettopp denne måten å drive politikk på. Man slenger ut grove påstander om en politisk motstander i den hensikt å tvinge vedkommende til å delta i debatten på disse premissene. «Noe» blir hengende ved ham eller henne, selv om påstandene er usanne.

Hvordan skal venstresida så forholde seg til slike ad hominem-angrep fra høyresida? For det første må faktiske påstander ryddes av veien og oppklares. Konkrete påstander må tilbakevises. Så må vi bli mye flinkere til å påpeke at personangrep er noe som kommer i stedet for saklige argumenter. Når norske høyrepartier lanserer seg som «nye arbeiderpartier» – slik de har gjort i mange land, har de et dårlig rulleblad i praktisk politikk. Det er derfor de tyr til personsjikane. Det må sies – mange ganger, og så må vi dreie debatten over på politikk.

Vi må heller ikke gjenta stemplingene deres, enten det er på sosiale medier eller i tradisjonelle kanaler. Det gjør bare at de spres og forsterkes. Det er godt mulig å snakke om problemstillingen uten å bruke stemplingen sjøl.

wegard.harsvik@lo.no

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk