Klassekampen.no
Tirsdag 8. mai 2018
LYSGLIMT I HORISONTEN: Marxismen har gitt oss en retning for kampen mot kapitalismen og en følelse av likeverd. Nå trenger vi hendene som begynner å lage sosialisme, skriver Nina Björk. FOTO: JENS MEYER, AP PHOTO/NTB SCANPIX.
Kapitalismen tvinger oss til å akseptere urettferdighet og avmakt. Karl Marx gir oss redskap til å gjøre motstand, skriver Nina Björk.
Ut av den totalitære tidsånd
Undersak

Klassikeren

Opp, alle jordens bundne trelle! / Opp, I som sulten knuget har. / Nu drønner det av rettens velde: / Til siste kamp der gjøres klar. / Alt det gamle vi med jorden jevner, / Opp, slaver, nu til frihet frem! / Vi intet var, men alt nu evner / Til rydning for vårt samfunns hjem.

Første vers av «Internasjonalen» av Eugène Pottier, oversatt av Olav Kringen.

Hvorfor markerer vi Marx-jubileet? Jo, en åpenbar grunn er at det fortsatt er kapitalisme i Norge i 2018. Kapitalismen finnes i verden i 2018. Denne produksjonsmåten, som ifølge Det kommunistiske manifest «ødelegger alle føydale, patriarkalske og idylliske forhold» og ikke etterlater noen andre bånd mellom mennesker enn «den nakne interessen, den følelseskalde ’kontante betaling’». Denne produksjonsmåten – som kan oppsummeres som vareproduksjon for et marked for å oppnå vinning, med produksjonsmidler i privat eie – er i sin natur og med nødvendighet ekspanderende.

Ut i verden sprer den seg, utraderer tidligere måter å forsørge seg på og trekker stadig flere mennesker inn i sin profittlogikk.

Inn i vårt eget samfunn sprer den seg og tar over områder som tidligere ble styrt etter behovsprinsipp: Helse, skole, omsorg – sosialdemokratiets stolthet – skal nå drives med profitt som mål. Inn i mennesket sprer kapitalismen seg og gjør varer av livmor, nyre, blod. Inn i planteriket sprer den seg og tar patent på gener.

Kapitalismen koloniserer vår verden, vår indre og ytre verden. Vi kan oppfatte den som vår venn eller vår fiende, men den har lenge gått ved vår side og det fortsetter den med. Så vår oppgave er å forstå denne produksjonsmåten. Enkelt uttrykt: Hvis man skal slå inn en spiker i en vegg, er det veldig fint å ha en hammer. Og hvis man skal forstå kapitalismen, er det veldig fint å ha en Karl Marx. Og det har vi jo!

Fakta:

Marx-jubileet:

• Lørdag 5. mai ville Karl Marx blitt 200 år. Fødselsdagen ble feiret til gagns over hele verden, men selv døde han i 1883.

• Marx’ kritikk av kapitalismen og visjoner om et klasseløst samfunn har inspirert en rekke statsledere, revolusjonære, politikere, aktivister og teoretikere.

• I denne teksten skriver Nina Björk om hvordan kapitalismen koloniserer verden i dag, og hva vi kan lære av Marx.

• Nina Björk er en svensk forfatter og feminist.

Vi diskuterer framtid, klima og økonomi ut fra en marxistisk ramme. Vi gjør det for å forstå. Vi gjør det for å endre. Vi gjør det fordi vi ikke vil akseptere de konsekvensene som den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger oss til å akseptere. Den gjør ikke dette gjennom overtalelse, ikke gjennom ideologi, ikke gjennom normer eller verdier. Snarere: konsekvensene tvinger den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger til å akseptere simpelthen ved å være den måten vi forsørger oss på. De konsekvensene som kapitalismen hver dag tvinger oss til å akseptere bare ved at kapitalismen hver dag utføres, pågår – av oss alle, pågår gjennom oss alle.

Hva er det vi tvinges til å akseptere fordi vi lever med og av og gjennom kapitalismen? Ja, for eksempel: At vi, folket, majoriteten av mennesker, ikke kan stille oss det spørsmålet som bør være det grunnleggende spørsmålet i alle samfunn: hvilke behov skal vi møte gjennom vårt felles arbeid? Hva trenger vi egentlig? Slike spørsmål har vi – folket, majoriteten – ingen innflytelse over. For vi har jo som kjent ikke noe økonomisk demokrati, vi har i stedet det som kalles for et fritt marked. Og det er verre enn som så: Ingen kan stille seg spørsmålene om behov, ikke kapitalistene – de få, minoriteten – heller. Slike spørsmål er urimelige, urealistiske, i den kapitalistiske produksjonsmåten – siden den drives av jakten på profitt. En kapitalist – en bedriftseier, en entreprenør – må i stedet spørre seg: «Hvilken produksjon kan jeg skaffe meg profitt fra? Den produksjonen skal de arbeiderne jeg kjøper, drive med. Hvilke mennesker har penger nok for å kjøpe resultatet av mine arbeideres arbeid, altså varene, tjenestene? De menneskene skal bedriften min produsere produkter for!» Behov er ikke interessant i denne likningen – bare profitt.

Eksempler på det vi tvinges til å akseptere fordi vi lever med og av og gjennom kapitalisme: Verdi skapes av alle de arbeidende menneskene, men går til de få eierne. At det er slik, er egentlig innlysende gjennom det faktum at kapitaleiere i det hele tatt kjøper arbeidskraft. Og hvis du kjøper noen for at han eller hun skal arbeide for deg, må du jo betale lønn. Hvis lønnen du betaler, er like stor som verdien på det arbeideren skaper til deg, har ikke tjent noe på transaksjonen. Altså betaler du litt mindre i lønn til arbeideren enn det hans eller hennes arbeid kan generere til deg.

Det er derfor de som eier kapital, blir stadig rikere sammenlignet med dem som bare eier sin evne til å arbeide – noe vi empirisk kan se at skjer i verden i dag, på grunn av myndighetenes stadig tammere forsøk på å forhindre denne tendensen som er innebygd i kapitalismen.

Eksempler på det vi tvinges til å akseptere fordi vi lever med og av og gjennom kapitalisme: en fellesmenneskelig avmakt. Det finnes i dette systemet ingen overgripende kontroll. Det finnes en økonomi, der bedrifter gjør det bedrifter må gjøre – tjene penger, generere profitt, effektivisere eller utvide – og der noen blir rike og noen blir fattige, der noen blir mektige og noen blir maktesløse. Men heller ikke de rike og mektige har kontroll over helheten; de har bare kontroll under sin egen virksomhet.

Også de rike og mektige må bøye seg for den kapitalistiske produksjonsmåtens lover. Lovene om profitt, konkurranse, vekst – eller fall. Lovene om iboende motsetninger, for eksempel: hver kapitalist vil senke sine egne produksjonskostnader, lønningen til sine egne arbeidere, og samtidig vil de ha en samlet kjøpekraft i samfunnet slik at alle varene som produseres, blir solgt. En iboende motsetning som fører til de krisene som alltid har ledsaget og som fortsetter med å ledsage dette økonomiske systemet. Resultatet blir en økonomi som styrer mennesket – ikke motsatt.

Det er derfor Rosa Luxemburg for over hundre år siden kunne sitere sin tids handelspresse, der kriser ble beskrevet som at «mørke skyer begynner nå å trekke inn over finansverdenens tidligere klare himmel», der man advarte i form av overskrifter som «stormvarsel». Det er derfor Sveriges tidligere finansminister Anders Borg kunne si: «Et regnvær har trukket inn over svensk økonomi i løpet av sommeren», eller «Det føles som om en tåke har lagt seg over gjenopprettingen av svensk økonomi». Det er derfor vi snakker om økonomi med like maktesløse stemmer som bonden en gang snakket om regnet som ødela avlingene. Når vi på grunn av denne økonomien, bygget på kontinuerlig vekst, har skapt en klimatrussel, står vi derfor uten en felles makt som kan gripe inn. Som art står vi maktesløse.

Marxismen har gitt meg de beste redskapene for å forstå hvorfor det er slik. De beste redskapene for å forstå den kapitalistiske verdenen jeg lever i. At så mange av oss fortsetter å være opptatt av disse teoriene, skyldes at vi vil orientere oss, ha en retning for kampen, vite hvor de virkelige motsetningene i et samfunn er og bekjempe riktig motstander.

Men en hjerne er ingenting uten et hjerte. Like kald som den marxistiske analysen er, like varm må den sosialistiske følelsen være. Den sosialistiske følelsen: Den som tror på likeverd mellom mennesker – den som tror på universalisme. Den som vet at akkurat som jeg har en kropp med noen uvilkårlige behov, har du det. Den som vet at når noen ikke får dekket disse grunnleggende behovene, da er noe feil i verden.

Den sosialistiske følelsen: Den som vet at hvis et menneske ser et annet menneske og ikke opplever det som et møte, men et konkurransesituasjon; «når jeg ser deg, tror jeg du skal ta noe fra meg – jobben min, menneskeverdet mitt» – ja, da er noe feil i verden. Da er kapitalismens produksjonsprinsipp, konkurransen, blitt livsprinsippet vårt. Vi er verdt mer enn det.

Vi må gjøre motstand mot det. Og vi må også ha en utopi, vi må rydde en vei ut av dette terrenget, steg for steg skal vi rydde den ved å tro på det vi allerede tror på: demokrati, majoritetens makt, folkets makt. Men ikke et halvert demokrati, ikke bare det politiske demokratiet, men også det økonomiske demokratiet. «Den politiske frigjøringen» skrev Karl Marx en gang, «innebærer riktignok et stort framskritt, men den utgjør ikke det siste trinnet i den menneskelige frigjøringen». Vi har mye å gjøre: Vi skal bygge ut demokratiet. Vi skal stå for denne viljen, å være stolt over den.

En kald hjerne og en varm følelse trenger også en aktiv hånd. Eller kanskje en passiv hånd. Vi trenger de hendene som slutter å lage kapitalisme. Vi trenger de hendene som begynner å lage sosialisme.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk