Klassekampen.no
Mandag 7. mai 2018
Kanyekomplekset

Kommentar

What am I doing here? [ ...]Are we communicating? / Am I ... promoting?

Ordene tilhører vår hjemlige høykonseptuelle (anti-)pop-dronning Jenny Hval, fra hennes kommende ep «The Long Sleep». Men pussig nok høres hele spoken word-sporet det er hentet fra, ut som direkte utdrag fra en helt annen offentlig persons indre monolog. Nemlig den som rapmusikkens kanskje fremste konseptuelle provokatør, Kanye West, de siste uken har tatt over i det offentlige, med sin nylig reaktiverte Twitter-konto.

Etter ett og et halvt års taushet, i kjølvannet av det som må kalles et sammenbrudd for åpen scene, da han ble (tvangs)innlagt og måtte avbryte sin svært påkostede «Saint Pablo»-turné, bare dager etter å tilsynelatende ha støttet den nyvalgte president Trump fra scenen.

Nå er han tilbake. Med fornyet støtte til president Trump. Og ikke minst måten presidenten selv nå åpent bruker det afroamerikanske ikonet Kanye som en flau «vindskjerm» mot massiv og høyst legitim kritikk på nettopp spørsmål om borgerrettigheter og rase, har i løpet av null-komma-swish gjort West til popkulturens mest problematiserte navn (igjen). Midt i oppkjørselen til intet mindre enn fem kommende album som produsent og/eller artist de neste månedene.

Sistnevnte faktum gjør det lett å ane kyniske markedsføringsmotiver for Kanyes galskap. Og apropos slike begreper, rapper han åpent om å ha «gått av» uspesifiserte, legeforeskrevne medikamenter, på en ny låt med kameraten Travis Scott sluppet før helga. Den mentale helsen fremstår reelt ustabil, men å peke på dette hver gang West berettiget konfronteres i offentligheten – umyndiggjøring man ikke da mentalt syke mennesker og deres ansvar for politiske valg? En tredje, stadig mer utbredt forklaringsmodell, er at det hele er et avansert stunt, en vilt ambisiøs performance.

Den siste teorien styrkes når Kanye selv i løpet av sin maniske Twitter-storm gjentatte ganger refererer visuelt til folk som den tyske Fluxus-kunstneren Joseph Beuys og den ultimate popkulturelle bløffmakeren Andy Kaufman. Samtidig som det maniske ved hele «prosjektet» gjør en slik grandios masterplan ganske søkt. Mest sannsynlig er det som skjer foran oss en blanding av alt dette: livsfarlig politisk idioti, sammenbrudd for åpen scene, og en «offentlig performance» på vei ut av kontroll.

Kort sagt bekmørkt. Allikevel aner man et positivt potensial oppi det hele; som når alt-right- og MAGA-gjengen som har kastet seg om halsen til Kanye de siste ukene med ett må forholde seg til motargumenter (!) i form av verset til T.I. på den forsøksvis forklarende (men høyst forvirrende) låta «Ye vs. The People». Og ved at vi, lyttere og kommentariat, blir tvunget til å forholde oss til en radikaliseringsprosess for åpen scene. En prosess med ubehagelige paralleller til dilemmaer mange av oss kvier oss for å ta stilling til i våre privatliv, der lignende skjer også blant våre venner i dagens klima, gjerne mens vi selv lukker øynene så lenge vi kan. I det hele tatt: en ubehagelig tankevekker.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk