Mandag 7. mai 2018
HELHET I DET STORE BILDET: Susanne Sundfør i møte med Musikkmagasinets fotograf på Grønland i Oslo, tidlig i april. Hun foretrekker helt klart å være på andre siden av kameraet.
Ut på tur: Nå tar Sundfør musikken ut på veien igjen. Men møtet med publikum – og presse – er et høyt spill, iblant.
Jakten på Susanne
PASS IKKJE INN: Sundfør er ubekvem med «rollefiguren» hun mener media fremstiller henne som. Her fanger fotografen opp et litt annet utsnitt.
EI MED ALT: Sundfør mestrer i dag det meste, fra dancepop til gravalvor.
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.

Intervju

Det er rett og rimelig å kalle Susanne Sundfør en premissleverandør i norsk musikkliv. Siden gjennombruddet rundt forrige tiårsskifte har hun vært sentral i å utfordre og i stor grad oppheve gamle skiller; som de absurde kategoriene for «mannlig og kvinnelig musikk», eller mellom akustisk og elektronisk, pop og kunstmusikk. Både på egen hånd som en av landets mest populære artister, og i samarbeid med musikere som Röyksopp, Gard Nilssen, Andre Bratten, Bow to Each Other eller M83, i skiftende roller som vokalist, låtskriver, bandleder og produsent. Det skulle i grunnen bare mangle at hun har klare premisser for selvfremstillingen, når hun en relativt sjelden gang setter seg ned for et intervju. Fra før er tidsrammer fastsatt omtrent ned til minuttet.

Og idet vi håndhilser og setter oss rundt bordet, på en passe uformell restaurant på Grønland i Oslo, setter hun i rask rekkefølge kontant foten ned for at fotografen (som skal møte oss omtrent midtveis) kan ta bilder under selve intervjuet, før hun forhandler ned tida for påfølgende fotosession til … absolutt kortest mulig. Greit nok for Musikkmagasinet, det er fint med klare rammer. Så vi skisserer like godt raskt opp rammene fra vår side: Dette er ikke et intervju om albumet «Music for People in Trouble» fra sist høst, eller om det kommende albumet som så vidt vi forstår ligger på et slags idé/researchstadium. Anledningen er den forestående andre runden for konsertutgaven av forrige album i løpet av mai. Dermed blir et naturlig overhengende tema nettopp det å ta et verk ut i verden. Både å dra ut og spille det for folk i konsertsammenheng, men også den umiddelbare mottakelsen og responsen det innspilte materialet får.

Fakta

Susanne Sundfør

• Norsk artist født i Haugesund i 1986 som slo gjennom med sitt selvtitulerte debutalbum og singelen «Walls» i 2007.

• Siden den gang har hun sluppet fire album som alle har toppet VG-lista, pluss at hun har samarbeidet med Röyksopp og M83.

• Sundførs forrige album var «Music for People in Trouble» fra september i fjor, med økologiske og private perspektiver på undergangen, bl.a.

• Vårens norgesturne starter i Grieghallen i Bergen 8. mai, med stopp i Stavanger, Oslo, Trondheim og Bodø de påfølgende elleve kveldene – før hun gjør ulike festivaljobber landet rundt i juni, juli og august.

Selv er Sundfør først og fremst overrasket over at det gikk så bra, over at «Music for People in Trouble» fikk såpass mye oppmerksomhet. En plate som jo var ganske annerledes enn forgjengeren «Ten Love Songs» (2015), som tross alt låt ganske pop, og hadde låter som ble listet på radio. Det hadde hun aldri trodd om denne. Men det skjedde likevel. Så hun er fornøyd, men … det er et klart «men».

– Alltid når folk skal snakke om kunst, enten det er musikk, bilder eller ka faen, så blir det jo deres perspektiv. Eller at det er fokus på én del av det man har laget, ikke nødvendigvis helheten. Når jeg lager ting, vil jeg gjerne at forskjellige verdener skal møtes, at det er forskjellige ting som kan dras ut av det. Jeg vil ha så mye innhold som mulig! Men i mottakelsen er det enkeltdelene som blir dratt ut. Man tar ut én ingrediens og fokuserer på det.

– Så hvilke deler har folk tatt ut av dette albumet? Og hva har blitt igjen?

– Du, for eksempel, hengte deg veldig opp i det med Dark Mountain.

Dark Mountain, ja. Et slags post-politisk og kryss-disiplinært litterært fellesskap som Sundfør selv har tatt aktivt del i, og som er dels direkte sitert over sentrale deler av «Music for People in Trouble». Prosjektet har utgangspunkt i et manifest fra 2009, som predikerer det frigjørende i å gi slipp på alle pretensjoner om at katastrofen er uunngåelig i et menneskestyrt samfunn. Manifestet ønsker den kommende av-siviliseringsprosessen velkommen, og kaller på kunstnere, forfattere og musikere som vil skape historier og myter som kan bli byggesteiner for et nytt trans- eller post-humanistisk samfunn. De etterlyser perspektiver som overstiger det «menneskelige», ber fortelleren betrakte seg selv slik for eksempel en blåhval ville betraktet vårt menneskelige «jeg».

Så langt Musikkmagasinets tolkning av prosjektet, for noe uventet blir startpunktet for samtalen her undertegnedes anmeldelse. Eller «essay», som Sundfør med en viss sarkastisk undertone minner meg om at min tekst var publisert som. For ja, hun leser anmeldelsene.

– Før leste jeg ingenting. Men det er jo underholdende, da ... ellers var det andre som skrev om at jeg hadde hatt «en vanskelig tid». Mens andre hang seg opp i at det var en singer/songwriter-plate. Noen fokuserer bare på musikken, noen fokuserer bare på teksten … Og så er jo egentlig albumet ALLE de tingene.

– Men var det så noe som ble igjen, som ikke fikk fokus?

– Ja, det blir jo albumet, det. Å klare å konkretisere helheten. Skjønner du hva jeg mener? Det er derfor det må være utrolig frustrerende å være en anmelder. Du kan jo aldri beskrive det du skriver om. Men dette albumet ble omtalt så mye, og så mange forskjellige steder, at jeg ikke kan komme på noe spesifikt som ble oversett. Det er vel mer det at alle har tatt ut hver sin del. Og at man overser helheten.

En helhet som hun altså ikke stoler på at lar seg fange opp av ord, i hvert fall ikke fra min yrkesgruppe. Men forhåpentligvis lar det seg formidle bedre på scenen? I løpet av mai presenterer Sundfør materialet på konserter i Oslo, Stavanger, Bergen, Bodø og Trondheim (samt Stockholm og London), med samme utvidede besetning som under Norges-konsertene sist sommer og høst: Johan Lindström på pedal steel-gitar, Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på klarinett og saksofon, Gunhild Kristoffersen på synth og vokal og effekter, og Megan Kovacs på piano og vokal.

– En stor gjeng på scenen, og akkurat den samme produksjonen som sist gang. Vi gjør det bare på nytt. Så hvis du har sett det allerede: Ikkje kom. Bare glem å komme! Haha.

Godt innsalg! På Europa- og USA-rundene Sundfør har gjort i mellomtiden, har låtene blitt presentert i mindre format, grunnet prosaiske hensyn til honorarnivå og budsjetter. Sundfør innrømmer at det har kunnet være frustrerende å turnere i slikt format, i hvert fall med forrige, mer maksimalistiske album. Men denne gangen har det vært overraskende gøy.

Besetning og orkestrering, ute på veien, er uansett ikke noe Sundfør tenker på under den skapende prosessen. Hun er godt vant med å omarrangere egne låter, til forskjellig bruk.

– Alt handler om at jeg er gal, og egentlig vil ha femti musikere på scenen! Og siden det ikke er økonomisk mulig, prøver du å gjøre om ting så det passer. Jeg vil ikke at besetningen jeg turnerer med skal gå ut over musikken.

– Tar du med deg noe av dette inn i produksjonen igjen? Lærer du noe om din egen musikk gjennom arbeidet med å arrangere den for forskjellige formater, som du deretter kan ta med deg tilbake inn i prosessen ?

– Nei, jeg tenker ikke så mye på det. Men jeg har alltid vært opptatt av at det skal være et godt fundament. Det er viktig for meg når jeg hører på musikk også. Det er kanskje litt gammeldags, tror jeg. Jeg tror folk er mer opptatt av sound og sånne ting. Men jeg synes det har stor verdi: At man har en bra låt. At det er en bra tekst. At det kan transcendere. Og om jeg har noe jeg synes er sterkt i utgangspunktet, kan jeg spille det på mange måter.

– Men er det noen ting du ikke kan gjøre i mindre format?

– Ja. «Fade Away» fra forrige plate kan jeg ikke gjøre. Den blir bare teit. Eller «Delirious». Det er et par jeg ikke kan spille. Jeg spilte i Italia på denne runden, og jeg er veldig sjenert, så det kan bli litt overveldende å møte publikum. Jeg er veldig takknemlig for at folk kommer og at de liker meg og musikken min, jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal snakke med dem i situasjonen. Og når jeg kom ut av backstage i Milano, var det en dame som sto utenfor og venta. Og hun bare: «Ah, Su-saaanna, I love-a your music. But … why you not play «Fade Away»? Why you not play «Deleeerious»? I love you ... but whyyy?» Da blir jeg sånn «KA? Har du venta på meg i en halvtime utenfor backstagen, for å sei det?» Meget spesielt.

– Oppfatter du at folk har forventninger til deg som person, ut fra musikken din, som ikke stemmer? Og at det er noe som påvirker sånne settinger? Da tenker jeg på den mer … dramatiske personligheten som finnes i musikken din.

– Altså. Når du er hjemme med familien, er du én personlighet. Når du er hjemme med kjæresten din, er du en personlighet. Når du gjør et intervju eller en podkast, er du en personlighet. Og når jeg lager musikk, er jeg «den personligheten». Men det der er jo en del av meg, like mye, når jeg er med venner og bruker andre sider av personligheten. Jeg er veldig glad i å le. Og alt det mørket som er i meg, det kan jeg også le av. For det er ganske funny også! Alle ser bare den musikk-personligheten. De kan jo ikke se de andre sidene. Men det går helt greit for meg, altså, det gjør meg ikke noe.

– Så hvorfor er det ikke plass til den latteren på platene dine? Eller er det det? Finnes den der, men i en form som vi ikke oppfatter?

– Men hvorfor skal jeg ha humor i musikken? Hvorfor snakker vi om det?! Jeg har aldri tenkt på det. Jeg uttrykker det jeg vil uttrykke. Det kan godt hende jeg lager en barneplate eller en tøyseplate en eller annen gang. Jeg har ikke hatt lyst til å gjøre det enda. Men om du leter godt nok, finner du sikkert en vits et eller annet sted i katalogen min.

– Det virker som den er ganske godt gjemt?

– Da blir det jo enda morsommere når man finner det.

Spøk settes til side idet vi forflytter samtalen til researchdelen av arbeidet hennes. Den fasen i arbeidet som hun for tida er inne i, mellom album. En research som akkurat nå er konsentrert rundt … kostholdstrender. Og hvordan det hun kaller et mer holistisk forhold til mat og trening, er i ferd med å bli synlig, særlig i California.

– Jeg følger en del damer i L.A. på Instagram, som mener de er hekser og sånne ting. For meg er det veldig spennende, og litt «Oi!». De tror hundre prosent på disse tingene, på energier og jeg vet ikke hva. De greiene der er en verden som appellerer til meg, samtidig som jeg er nordmann, og ikke lar meg rive så lett med heller. Men det er research, og wicca-religionen har masse interessante sider.

– Hvordan foregår den researchprosessen for deg?

– Ved at jeg famler i mørket og går etter det som fascinerer meg. Det jeg gjør, er at jeg prøver å oppleve ting og lese ting som inspirerer. Ting som kan ha noe med det jeg sjøl går gjennom i livet. Og så synes jeg det er gøy med mønstre i tankegangen, å assosiere ting med hverandre, lage et slags lappeteppe. Det er egentlig ikke så viktig om jeg tror på det. Det viktigste er poesien i det. Jeg synes det er interessant med nyreligiøsitet og overtro; hvorfor er det en bølge nå med nyreligiøsitet, med new age og sånt? Hvorfor er folk så redde? Alle snakker om angst. Er det kanskje derfor det har blitt så populært med nyreligiøsitet? Å finne sånne sammenhenger, som kan si noe om hvordan det er å være i live i dag, det synes jeg er veldig viktig. Samtidig er prosessen personlig. Jeg liker godt personlig kunst. Og derfor må jeg føle en dragning mot det jeg prøver å finne ut av også.

– Hvor dypt gikk du inn i den researchprosessen under «Music for People in Trouble»? Var Dark Mountain-prosjektet også som en form for poesi for deg, eller var det noe mer?

– For meg handler Dark Mountain om å skrive sant om det å være menneske i dag. Jeg hadde lett veldig lenge etter kunstnere som skrev om følelsen av at omverdenen dør. Og de gjorde akkurat det. Det var egentlig ikke mer komplisert enn det. Jeg ser ikke på den gjengen der som noen kult eller religion eller noe sånt. Jeg ser på det som et kunstnerkollektiv som har utforska et mørkt landskap. Det som var viktig for dem, og som har vært viktig for meg, er at du slutter ikke å bry deg om miljøet bare fordi du tar deg en liten pause og tenker «faen så jævlig! Så jævla kjipt at den loven ikke kom gjennom, at vi fortsatt ikke gjør noe for å stoppe fossilindustrien.» Det er lov å kunne si at det er jævla kjipt, og så kan du fortsette å kjempe mot det. Den pusten i bakken er veldig viktig. Skjønner du hva jeg mener?

Kanskje ikke helt. Og kanskje er jeg heller ikke alene om dette. Blant annet vakte uttalelser til Aftenposten i september oppmerksomhet. Her ble Sundfør intervjuet rundt sitt researchbesøk til Nord-Korea under arbeidet med albumet, og ble sitert på at vi mennesker ikke måtte være så selvhøytidelige, for naturen ville klare seg helt fint uten oss. At vi måtte «se etter hva som kan bli pent etter atomkrigen også.» Selv er hun rett og slett sur over hvordan dette ble presentert. Helt ute av kontekst, ifølge henne selv.

– Selvfølgelig vil jeg ikke ha atomkrig! Det er ikke det jeg snakka om. Jeg snakket om at man må få lov til å lage kunst som ser for seg at noe katastrofalt kan skje. Fordi mennesker tenker på sånne ting. Å ha et tabu rundt å snakke om at ting kan gå galt, tror jeg ikke er så sunt. Jeg bryr meg så mye, jeg vil så gjerne at alt skal gå bra. Da er det ekstremt kjipt å bli stempla som hun som ønsker atomkrig velkommen. Det blir absurd. Og det er et snevert syn på hva Dark Mountain holder på med.

– Men jeg har jo lest manifestet til Dark Mountain selv, og det ønsker jo undergangen velkommen, ganske ordrett?

– Jo, men selv om du har lest manifestet, har du lest noen av bøkene de har publisert? Det synes jeg du skal gjøre. For manifestet er satt ganske på spissen. Det er snakk om mennesker som sitter og griner fordi de ser naturen råtner. Jeg satt jo sammen med dem! Det er akkurat det det er snakk om. At man skal kunne grine sammen. At man griner betyr jo ikke at man har gitt opp? Det som er viktig, er at mennesket ikke setter seg selv i sentrum hele tida. Man må tenke på helheten, at man er en del av et økosystem. Og om man ser på en selv i perspektivet til universet, kan det være mye bedre for jorda. Det var det jeg egentlig mente. Det kom bare veldig feil ut.

– Utover budskapet på denne skiva: Hva med selve musikken din, har det hendt at den har blitt plassert steder der du har vært ubekvem med at den har endt opp? Som for eksempel Spellemann. Det er for all del mulig at det er konstruert, og korriger meg gjerne i så fall, men det er i hvert fall en oppfatning av at du har et anstrengt forhold til den utdelingen. Det er jo andre enn meg som har spekulert åpent i det ...

– Hvem andre? Kan du komme med navn?

– Nei, det var vel en haug av innlegg og kronikker om det senest ved årets utdeling?

– Åja. Det driter jeg i. Jeg orker ikke bry meg. Jeg har så mange andre ting å tenke på, at jeg driter i en pris. Og så synes jeg det er mye viktigere for musikere å holde sammen og samarbeide, enn å konkurrere om en pris. Jeg synes også den måten media holdt på etter prisutdelingen var helt ute. Jeg synes ikke Astrid S. (som vant prisen for Årets Spellemann, som flere kommentatorer mente burde gått til Sundfør i stedet, journ.anm.) fortjente det, jeg synes hun er utrolig flink og fortjente den prisen. Jeg blir liksom dratt inn i et scenario jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Jeg begynte ikke med musikk for å få en pris! Det er ikke det som er viktig for meg. Samtidig vet jeg mer om musikk enn du gjør. Og andre musikere vet mer om det de driver med enn det journalister gjør. Det er vi som lager musikken. Og hvis jeg får et kompliment fra en musiker som jeg respekterer, da blir jeg glad. Men ellers er det litt sånn tomt, egentlig. For hva vet de om hva jeg lager?

Idet fotografen setter seg ned, prater vi litt overflatisk rundt en kommende fotobok med Sundførs egne fotografier. Bildene er tatt under research til «Music for People in Trouble» og bokprosjektet var hele veien tenkt lansert sammen med albumet. Men etter problemer med prøvetrykk er den ferdige boka ikke klar for publisering før ca. i disse dager, forhåpentligvis i tide til norgesrunden.

– Har du et anstrengt forhold til norsk media? Med den posisjonen du har i Norge – føler du at du og musikken din har havnet i en slags norsk kjendis-virkelighet som den ikke hører hjemme i?

– Jeg tror det har blitt sånn at media skriver om meg når det er noe kjipt. De skrev masse om at jeg ikke kom på Spellemann. Uten å spørre hvorfor. Jeg var jo på turné! Jeg var rundt i Europa og spilte. Det blir litt som å lage en rollefigur. De tar utgangspunkt i musikken, og lager en personlighet ut av det. Og så er jeg hun. Dagbladet har ett bilde av meg, hvor jeg ser så jævla sur ut, som de liksom har brukt i flere år. Det er litt sånn [snur seg og henvender seg til fotografen]: Du holder knappen inne og tar bilder, og i det sekundet der jeg ikke smiler … «der har vi den rollefiguren vi vil lage.» Det blir litt som en alternativ dimensjon, holdt jeg på å si, haha. Det har liksom ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Jeg er veldig dedikert kunstner, og det er det viktigste for meg. Og så er jeg ikke så komfortabel med sånne settinger. Fordi jeg ikke passer inn der. Jeg synes ikke selv at jeg passer inn. Det funker liksom ikke for meg, sånne fester og sånt.

– Henger det at du er så klar på at du ikke er komfortabel med å bli tatt bilde av, for eksempel her i dag, sammen med fremstillingen av deg? Er dette en bit av hvorfor du selv har begynt å ta bilder, også selvportretter?

– Ja, jeg tror nok det er et poeng der. Jeg vil ikke være foran kamera, jeg vil være bak kamera. Jeg liker å stå på scenen, selv om jeg har hatt sceneskrekk lenge, men nå går det greit. Men jeg vil ikke bli tatt bilder av. Jeg vil helst være den som tar bildene. Det gjelder for så vidt for hvordan jeg jobber i studio også. Men du spør om ting nå som jeg kanskje ikke vet helt selv. Og jeg ser jo at det er selvmotsigende. At jeg liker å stå på scenen, men ikke at han skal ta bilde av meg. Men sånn er det!

martinb@klassekampen.no

Susanne Sundførs turné besøker Bergen, Oslo og Stavanger denne uka, og Bodø og Trondheim i løpet av mai.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.56
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.
Mandag 26. februar 2018
Han har alt spilt på Skandinavias største festivalscener og gått viralt på nett, utenfor systemet, som uavhengig rapper. Så når Emir tar skrittet inn i popbransjen mener han alvor.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk