Klassekampen.no
Lørdag 5. mai 2018
«Suksessfull aldring» er et brutalt premiss.
Den selvoppnevnte alderseliten er ikke en svak part
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I 2015 ble aldersgrensen i arbeidsmiljøloven satt opp fra 70 år til 72 år. Det er ikke til hinder for at arbeidsforholdet kan fortsette dersom arbeidsgiver og den enkelte ansatte ønsker det. Oppsigelsesvernet gjelder altså ikke etter fylte 72 år. Nå går Høyre og Akademikerne, arbeidstakerorganisasjonen for langtidsutdannede, inn for å oppheve aldersgrensene i arbeidsmiljøloven. Arbeidstakere skal sikres alminnelig oppsigelsesvern og alle rettigheter så lenge de har lyst til å jobbe, med mindre de blir individuelt oppsagt på saklig grunnlag som alle andre.

Samtidig har det dannet seg en i utgangspunktet utilsiktet praksis der eldre arbeidstakere tar ut pensjon i tillegg til lønn. Mange i arbeidslivet er verken er beskyttet eller begrenset av arbeidsmiljøloven – bønder, selvstendige håndverkere, andre som selger tjenester av ulike slag. En vesentlig forskjell er at inntekten deres står i direkte forhold til hva de klarer å produsere.

«Ingen skal gå ut på dato» er parolen fra Høyre. «Man er ikke eldre enn man kjenner seg». «Alder er bare et tall». Det er selvsagt ikke sant, selv om det er vakkert formulert. Med alder følger forfall og til slutt død. «Vi lever lengre, men det er usikkert om de ekstra leveårene medfører bedret helse blant de eldre. Forskningslitteraturen viser sprikende funn», heter det i rapporten «Helse hos eldre» (Folkehelseinstituttet 2014). Sykdommer som tidligere tok mange liv i relativt ung alder, blir nå til kroniske sykdommer i den aldrende befolkningen. Langt flere enn før vil erfare langvarig og gradvis redusert funksjon både mentalt og kroppslig.

Det snakkes om aldersdiskriminering. En eldre kollega gjorde meg indignert oppmerksom på begrepet «suksessfull aldring». Suksessfull eller optimal aldring ble introdusert av psykiateren John B. Rowe og psykologen Robert L. Kahn i USA på 1980-tallet og senere omfavnet av politiske myndigheter og Verdens helseorganisasjon (WHO). Begrepet ble definert som fravær av fysisk og psykisk sykdom, samt at man lever et aktivt liv.

Det er paradoksalt at man i «kampen mot aldersdiskriminering» introduserer et aldersideal som fornekter og bortforklarer denne fasens mest iøynefallende kjennetegn. I boka «Frykten for alderdommen» (2014) skriver Runar Bakken at vår insistering på alderdommen som god, «er formet av et liberalistisk, postmoderne tankegods: Hvis hver og en av oss er aktive og passer på hva vi putter i oss, vil alderdommen kunne bli god. Dette angstdrevne tankespinnet minner om middelalderske mirakelkurer, og er drevet frem av behovet for å redusere offentlige utgifter.»

Det kan kanskje gjøres politiske grep for bedre utnytting av restarbeidsevne hos de over 72 år. Derfra til å oppheve aldersgrensene i arbeidsmiljøloven er et langt og klasseblindt sprang. Legg merke til hvilke yrkesgrupper de representerer og fra hvilken posisjon de snakker, de som slåss for retten til å være arbeidstakere til de er åtti pluss.

Høyre har systematisk og bevisst brukt professor emeritus, tidligere statsråd, nå stortingspolitiker Astrid Nøklebye Heiberg (82) i dobbeltrollen som politisk talsperson for og personlig eksempel på vellykkede eldre i arbeidslivet. Det føles nærmest som et urimelig personangrep på henne å si seg uenig i politikken hun forfekter. Mange har nok kviet seg for nettopp det.

Prinsipielt handler dette om en gruppe relativt sett privilegerte arbeidstakere som krever at arbeidsmiljøloven, som i utgangspunktet er til for å beskytte den svake part, skal endres på deres premisser. Den selvoppnevnt arbeidsglade og arbeidsføre alderseliten er ikke en svak part.

For det første vil Høyre og Akademikerne med sin foreslåtte lovendring sette en standard som forutsigbart kommer til å ramme de som har solgt arbeidskraften sin med økende plager akkurat så lenge de måtte av økonomiske grunner. Jeg møter daglig renholdere, hjelpepleiere og anleggsarbeidere som ser frem til pensjon og ikke kan tenke seg én dag mer på jobb.

For det andre vil unge med høyere utdanning i enda mindre grad slippe til, eksempelvis i kunnskapsbedrifter og på læresteder. Vi hører påfallende lite i debatten om gamle, selvbestaltede nestorer som biter seg fast høyt oppe på lønnsregulativet mens de hever pensjon uten å produsere noe særlig av verdi.

Det er nok av oppgaver i samfunnet for dem som vil og kan bidra til fellesskapet. Parolen om å yte etter evne er et bra verdikompass, ikke minst for pensjonister med stor frihet og sikker inntekt.

«Trodde du at eldrebølgen bare koster penger? Feil. I fjor bidro pensjonistene med gratis arbeidskraft verdt 25 milliarder kroner» skrev VG i februar 2017. Avisen fortalte som eksempel om det pensjonerte legeekteparet Helga (78) og Nils (75) Johnsen som jobber gratis på Helsesenter for papirløse migranter i Oslo, i likhet med flere helsearbeidere i samme livsfase. «Jeg synes arbeidet er spennende, fint, meningsfylt og interessant. Det er et privilegium å kunne komme her og jobbe», sier Nils Johnsen.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 11.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk