Klassekampen.no
Lørdag 5. mai 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Den unge Karl Marx var ingen livsfjern teoretiker, han var en radikal kranglefant som skapte bråk hvor enn han kom.
En handlingens Marx
FEIRER: Den tyske revolusjonen i 1848 var en ettervirkning av den franske februarrevolusjonen samme år. Revolusjonen ble slått tilbake, og Karl Marx endte i eksil. ILLUSTRASJON: UKJENT/WIKIMEDIA COMMONS

En skjeggete kommunist fra Trier fyller 200 år og hylles i spaltene til selv høyrevridde aviser som The Economist og Financial Times. Når gamle helter skal feires, blir de ofte til ufarlig allemannseie. Slik også med denne jubilanten, som hoved­sakelig gjøres til en «stor tenker» som gjerne oppholdt seg på sin faste plass på lesesalen til British Museum.

Typisk for denne ufarlig­gjørende karikaturen er boka «The Cambridge Companion to Karl Marx», der vi kan lese at Marx «nesten fullstendig overlot politisk organisering til andre», og «aldri ble direkte involvert» verken i tysk eller engelsk politikk. Dette kunne ikke vært mindre riktig.

Marx fikk sin doktorgrad om gresk filosofi godkjent i 1841, men oppdaget, som mange av sine meningsfeller, at det ikke fantes noen framtid i det prøyssiske universitetssystemet. Dermed ble han presset over i den politiske journalistikken og debuterte et år senere med flere artikler om pressefrihet. Særlig i avisa Rheinische Zeitung plukket han fra hverandre argumentene for sensur som ble fremmet i landdagen, og konkluderte med at den eneste «ekte, radikale kur for sensuren er dens avskaffelse». Polemikken var rettet både mot myndighetene som ønsket «full sensur» og mot den liberalistiske opposisjonen som tolererte «halv sensur», for «uten pressefriheten blir alle andre friheter illusoriske».

Fakta:

Den unge Karl Marx:

• I denne teksten skriver Oscar Dybedahl om de svært virksomme årene i Karl Marx’ liv fra doktorgradsdisputasen i 1841 til eksilet i 1852.

• Marx jobbet i denne perioden som politisk journalist og avis­redaktør, noe som førte ham i retning av kommunismen.

• Sammen med Friedrich Engels startet han avisa Neue Rheinische Zeitung, som ble sentral i organiseringen av folkemilitser og komiteer under revolusjonen i 1848.

• Marx ble rettsforfulgt for sin rolle i revolusjonen og endte i 1852 i politisk eksil i London.

Forfatteren:

• Oscar Dybedahl er filosof.

Marx begynte som en slags demokratisk liberalist, og skilte seg dermed fra den aristokratiske liberalismen som var utbredt i og utenfor Tyskland. Denne la til grunn at de brede massene ennå ikke hadde kapasitet til politisk deltakelse siden de verken hadde utdanning eller eiendom. For Marx hvilte dette argumentet på en sirkelslutning: Massene skulle holdes utenfor politikken siden de ikke hadde tilstrekkelig politisk kapasitet, som de på grunn av denne utestengelsen aldri kunne opparbeide seg. Folk kunne ikke gjøre seg skikket til politiske rettigheter før de fikk dem, slik de ikke kunne lære å svømme før de hoppet i vannet.

I oktober 1842 ble Marx redaktør for Rheinische Zeitung. Avisen var plassert i Rhinland, et område som var en del av Frankrike til Preussen fikk annektere det i 1815. Noen levninger av Napoleons lov fantes fortsatt, og dermed var Rhinland det politisk frieste – og det økonomisk mest utviklede – området i Preussen. Et liberalistisk og reformivrig borgerskap finansierte avisen, som ble en utpreget forkjemper for politisk frihet.

Alt avisen skulle trykke, måtte godkjennes av myndighetene. «Det guddommelige egner seg ikke for komedie», forklarte sensoren da han fjernet en reklame for Dante Alighieris «Den guddommelige komedie». Den aktsomme sensor havnet dermed i daglige krangler med Marx. «Den ene sensor etter den andre ble utslitt. Til slutt ble det sensurert dobbelt, slik at regjeringspresidenten, etter første sensur, enda en gang og definitivt skulle sensurere det. Heller ikke det hjalp», skrev Friedrich Engels. Etter et knapt år fikk sensurvesenet nok, og avisen ble stengt.

Som journalist og redaktør måtte Marx sette seg inn i dagsaktuell politikk. Særlig debatten om vedtyvloven, som gjorde det forbudt å plukke falne greiner i skogen, brakte på banen spørsmål om fattigdom og klassejustis, og dyttet ham videre mot kommunismen. Dette var et brudd med den demokratiske liberalismen han stod for i 1842, men på noen måter også en videreføring. Han gjentok hovedargumentene i presse­frihetsartiklene flere år senere, i 1848, og prøvde å få dem trykket på ny i 1851. Kommunister flest anså seg som en ytterfløy av demokratibevegelsen, selv om Engels overdrev da han sa at «demokrati i våre dager er kommunisme».

Marx reiste til Paris, der myndighetene var mer tolerante. I hjemlandet ble han tiltalt for høyforræderi, så han kunne ikke reise tilbake. På ny prøvde han å livnære seg som journalist. Han ble bidragsyter til ukeavisen Vorwärts!, som ble drevet fra Paris. Men etter et drapsforsøk på Fredrik Vilhelm IV av Preussen skrev Jenny Marx et brev til sin ektemann som ironiserte over kongen. Brevet, som ble trykket i avisen, ble oppfattet som en oppfordring til mord. Prøyssiske myndigheter la press på franske myndigheter, som fikk avisen stengt, redaktøren fengslet og deler av redaksjonen deportert. Marx ble kastet ut av Frankrike.

Turen gikk til Brussel. Heller ikke der var myndighetene begeistret, men de fikk Marx til å love at han ikke skulle skrive politiske artikler. Engels slo følge, og de arbeidet for å opprette forbindelser mellom demokrati- og arbeidergrupper i Frankrike, Tyskland og England. De dro så til England for å besøke chartistene, en stor arbeidergruppe som kjempet for allmenn stemmerett for menn, og tok initiativ til en kongress for demokrater av alle nasjonaliteter. De stiftet også Kommunistenes korrespondansekomité for å skape dialog mellom ulike kommunist­grupper.

Kommunistgruppene som fantes på den tiden var gjerne organisert som hemmelige små sekter. De hadde røtter i ytterste venstre fløy av den franske revolusjonen, representert ved rabulisten Gracchus Babeuf. Ut av dette vokste blant annet De rettferdiges forbund, en hemmelig gruppe tyske emigranter og håndverkere. Utover 1840-tallet ble stadig flere medlemmer av forbundet misfornøyd med den sekteriske politikken, og utenfra ble de kritisert av Marx og Engels, som mente at tiden var over for hemmelighold og drømmeri. Organisasjonen tok kontakt med sine to kritikere for å legge an en ny linje.

Resultatet ble en oppvask der det meste fikk gjennomgå. Den hemmelige ledelsen ble byttet ut med et ordinært organisasjons­demokrati, og bruken av mystiske ritualer, løfter om dødsstraff mot svikere og liknende, ble fjernet. Fra å være en liten sekt som drømte om heltemodige kupp, skulle forbundet bli en åpen organisasjon som skulle sørge for at «demokratiet kjempes fram», og kommunismen skulle fullbyrdes gjennom «det overveldende flertalls selvstendige bevegelse i det overveldende flertalls interesse». Organisasjonen skiftet navn til Kommunistenes forbund, og den nye linjen ble oppsummert i «Det kommunistiske partis manifest», skrevet av Marx og Engels.

Umiddelbart etter utgivelsen av Manifestet i 1848 kom revolusjonene de hadde ventet på. 22. februar abdiserte Ludvig Filip av Frankrike som følge av gatekamper og barrikader i Paris. Marx ble kastet ut av Brussel, men ble invitert tilbake til Paris av de nye, revolusjonære myndighetene. I mars spredte revolusjonen seg til Tyskland. Marx, Engels og medsammensvorne i forbundet dro tilbake til Rhinland for å stifte dagsavisa Neue Rheinische Zeitung, med undertittelen: «Organ der Demokratie». Avisa ble et organisatorisk sentrum for den radikale delen av tysk demokratibevegelse, og senere skulle den bli sentral i organiseringen av folkemilitser og komiteer for offentlig sikkerhet. Militærmannen Engels, kjent som «generalen», gjorde redaksjons­kontoret om til en festning slik at det ikke skulle bli lett å erobre for prøyssiske soldater. Typografene var utstyrt med røde jakobinerluer, og langs vinduet stod åtte geværer med 250 skudd. Uten hell forsøkte statsminister og industri­kapitalist Ludolf Camphausen å holde denne radikale fraksjonen i tømme ved å tilby Marx en plass i regjeringen.

Avisens første store fanesak ble å advare Tysklands demo­krater mot å tro at «fienden var overvunnet når de hadde tryllet ham bort i fantasien», som Marx skrev senere. Landevinningene fra marsrevolusjonen var nyttige, men bare som et utgangspunkt. Republikken var ennå ikke vunnet – og snart ville presse­friheten og andre demokratiske innrømmelser bli angrepet.

I juni tok radikale arbeidere til gatene i Paris, i protest mot en reform som ville utløst omfattende arbeidsløshet og sult. Tusenvis ble massakrert, og rundt 12.000 ble deportert til Algerie. Junioppstanden ble en advarsel til liberalistiske og konservative statsmenn om faren for store opptøyer fra sosialistiske fattige arbeidere. Flere parlamentspolitikere som hadde støttet revolusjonen fikk kalde føtter, og mange av revolusjonenes landevinninger ble rullet tilbake i både Tyskland og Frankrike. Neue Rheinische Zeitung fikk rett i sine spådommer og fikk rykte for å være en konsekvent og klartenkt demokratiforkjemper.

Marx var ikke den eneste store tenkeren som tok del i 1848-revolusjonene. Det gjorde også samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville, som i Frankrike stod på den andre siden av barrikadene og ivret for at juniopprøret skulle knuses. Frykten for arbeiderne fikk Tocqueville til å motarbeide utvidelser av stemmeretten, før han støttet massakren mot arbeiderne i Paris og tok del i parlamentsarbeidet som forberedte Bonapartes diktatur. Han deltok i den autoritære innstrammingen Marx hadde advart mot. Med dette i tankene er det utrolig at Tocqueville, for sine advarsler mot «demokratisk despotisme», har fått en idéhistorisk helteplass som en kritiker av «totalitarisme», mens Marx ofte har blitt plassert blant de totalitære.

Etter juniopprøret gikk kretsen rundt Neue Rheinische Zeitung aktivistisk til verks. De organiserte en stor konferanse ved sytten demokratiforeninger i Rhinland, i tillegg til et folkemøte i Köln med over 8000 deltakere. I september utstedte myndighetene en arrestordre på de fleste i avisen, og Marx – som hittil hadde holdt seg i kulissene – måtte holde fortet nesten alene.

Deretter kom nederlagene på rad og rekke. Marx satte sin lit til at en oppstand i Frankrike ville blåse nytt liv i de tyske revolusjonskreftene, men det skjedde aldri. Gradvis kunne keiser Wilhelm IV stenge demokrati­foreninger, oppløse regjeringen og de demokratiske forsamlingene. Som Marx bemerket, syntes staten «å være vendt tilbake til sin eldste form, til sabelens og prestekjolens uforskammet enkle herre­dømme».

Marx og noen andre ble stilt for retten. De hadde gjort Köln til sitt hovedkontor, blant annet fordi de der ville ha krav på en jury­rettssak. Det var et klarsyn de fikk belønning for. Marx holdt en forsvarstale som tok utgangspunkt i ideene om pressefrihet og retten til opprør. Han ble frikjent, og juryformannen takket for en «informativ analyse». Likevel ble hele redaksjonen sendt i eksil av myndighetene. Marx reiste da til Frankrike for å se om det lå an til en ny revolusjon, mens Engels sluttet seg til opprørsstyrken i Baden, før den ble beseiret. Engels flyktet til Sveits, mens et annet redaksjonsmedlem – Joseph Moll – døde i kampene.

Marx og Engels havnet i London, der de først sommeren 1850 anerkjente at revolusjonen var overstått. Det lå an til en lang­varig økonomisk høykonjunktur og en periode med politisk stillstand. Nå gjaldt det å gjøre opp regnskapet og trekke lærdommer, noe Marx gjorde med tekster som «Klassekampene i Frankrike» og «Louis Bonapartes attende brumarie».

Likevel måtte Marx tilbake til Tyskland i 1852 for å tjene som forsvarsadvokat for sine forbundsfeller. Den reaksjonære innenriksministeren Ferdinand von Westfalen, som tilfeldigvis var Marx’ svigerbror, prøvde å fengsle flere kommunister i Köln for deres rolle i revolusjonene.

Det Marx gjorde fram til 1852, kunne vært nok politisk virksomhet for et helt liv, men han var fortsatt bare 34 år. Resten av livet levde han som statsløs i politisk eksil i London. Han lengtet etter en ny revolusjonsbølge, som aldri kom, men gikk likevel i gang med nye politiske prosjekter. Bildet av lesehesten på British Museum er en myte.

Marx satte teorien på pause når politikken gjorde det nødvendig og skrev aldri for å forbedre et universitetspublikums fortolkning av verden. Formålet for både Marx og Engels var å forsyne arbeiderbevegelsen med teoretisk ammunisjon. Deres livsverk var egentlig ikke «læren om det kapitalistiske samfunnet», men det de kalte «læren om betingelsene for proletariatets frigjørelse». Denne røde tråden går ofte tapt i universitetslitteraturen, men fortjener å bli tatt på alvor.

oscar_dybedahl@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 12.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk