Lørdag 5. mai 2018
BEVEGELSE: Amalie Kasin Lerstang vant Tarjei Vesaas debutantpris i 2014, og gir nå ut sin andre bok. FOTO: KRISTINE HELLIESEN
«Heretter heter det vårs»
Rød: Lerstangs brak av en bok framhever fellesskap og samhold.

ANMELDELSE

«Fristende å kalle seg barnebarn / av rasende elver, skravlete fjell / ikke glem lyden av bass utenfor vinduet / i gata glitrer lyset fra bilene / som tar en u-sving rundt midtrabatten om natta».

Slik åpner et av diktene i Amalie Kasin Lerstangs brak av en diktsamling denne våren. Boka bærer tittelen «Vårs», som i dialektvarianten av «oss», og er en skakk, men patriotisk hyllest til Notodden – eller Tødden, som byen kalles. Her framheves ikke bare Tøddens industrihistorie og naturskjønne omgivelser, men også, eller i særlig grad, innbyggerne, de som bygde byen og holdt maskinene i gang.

For ikke å glemme de som holder motoren varm: For «Vårs» er også poesiens svar på Emil Triers legendariske musikkvideo til Torgny-låta «The Only Game» – også den filma på Notodden (sjekk Youtube). Begge ser skjønnheten i den utskjelte råne­kulturen som er så karakteristisk for «mellomlille» Notodden og steder av samme kaliber. Rånerne er lojale mot hverandre og rullinga, og «uten vårs ville denne gata vært død for lenge sia».

Etter å ha vunnet den gjeveste debutantprisen for romanen «Europa» (2014) ville det naturlige kanskje vært å fortsette i samme spor, eller i hvert fall samme sjanger. Amalie Kasin Lerstang gjør heldigvis ikke som forventa. I tillegg til å ha vært redaktør i det kritikerroste tidsskriftet Fanfare, har hun oversatt den danske poeten Lea Marie Løppenthin til norsk og er nå aktuell med denne dikt­samlingen.

Fakta

dikt

Amalie Kasin Lerstang

Vårs

Cappelen Damm 2018, 88 sider

Så vidt meg bekjent er «Vårs» en av ytterst få norske diktbøker som har prydet forsida av en større norsk avis. Her om dagen kunne man nemlig lese – i store krigstyper – på forsiden av Dagsavisen: «Ikke takk olja, takk arbeiderbevegelsen». Det er noe slikt vi har venta på: En ung poet som stikker hull på oljebobla som har hjemsøkt vårt land. Som minner oss på at «starten på den norske velferdsmodellen var vannet / og så bestemors hender som vrir ut vannet / hennes arbeid, hennes skatt / betydde mer enn olja».

Det er et rimbereidsk driv og sans for historiens sammenhenger i den poetiske beretningen om vannkraft og tungtvann, Sam Eyde og Birkeland, også fordi den like gjerne løfter blikket mot stjernehimmelen som ned mot tohundrelappenes nye design. Der er som kjent Kristian Birkeland bytta ut til fordel for «skipene / fiskene fyrtårnene / et lyssignal skimter / en oljeplattform / ingen mennesker i sikte». Og som stavangerpoeten Rimbereid lar hun stedet komme til orde: Hun skriver med topografisk sans for detaljer, og fra innsida, med rettmessig stolthet og indignasjon.

Som Arthur Rimbauds «berusede båt» fyker hun plutselig ned Heddøla: Hun ble «dratt nedover elveleiet / glei under bruene / spydd ut ved svingen […] jeg så alt som hadde forsvunnet / støyen forsvunnet / fanene foreningene / Sam Eyde inn portene / røyken kraften sugd tilbake i pipene / verket revet vekk / et kulturhus reiste seg fra asken». Det er like rått og uærbødig som tradisjonsbevisst og dyptloddende – en fryd å lese.

Arbeiderne er heltene, men hvem er Tøddens arbeidere i dag? «Jeg sier arbeiderklasse / veit ikke lenger hvem vi er / bærer tittelen som et smykke». Selv jobber hun i en barnehage ved siden av skrivingen. Deltidsarbeidere, lavtlønns­arbeidere, offentlig ansatte, de unge, prekariatet. Der har du noen som fortjener at vi fortsatt hever fanen på 1. mai. Historien viser dessuten at det nytter: Det var blant annet på Norsk Hydro på Notodden at arbeiderne kjempet fram åttetimersdagen for hundre år siden: «som om jeg fikk bekrefta det kroppen alltid visste / revolusjonen starter her / det er oss forrest i toget».

Det er ikke i det revolusjonshistoriske at samlingens politiske kraft ligger, men nettopp i hvordan det knyttes an til dagens situasjon: «at fanene reiste seg / at menneskene ble synlige / på mange måter er det ufattelig / på mange måter har det igjen blitt ufattelig / i dag er husene i Grønnbyen delt i to / i én halvdel bor søskenbarnet mitt / i en annen en familie fra Syria».

På pauserommet i barne­hagen sitter «[H]un svenske, hun chilenske, hun polske og jeg […] med utmatta armer». Men det er forskjell på folk: «fordi jeg ikke hyres via bemanningsbyrået / er jeg billigere i drift / jeg får flest vakter». Men hun har opplevd maktesløsheten i å være ung arbeidstaker uten fagforening i ryggen når problemer oppstår i den ene etter den andre av deltidsjobbene hun sjonglerer.

Holdningen i «Vårs» er utvetydig: den framhever fellesskap og samhold som veien ut av kriser og klasseforskjeller. Slik blir bevegelser mulige og «ropene om hjelp hørt». Men diktene myldrer av mennesker fra ulike lag av samfunnet, med ulike behov og ønsker for livene sine. Her er det også plass til komisk sneversyn og gjerrige hjerter, og samlingen unngår å bli en dogmatisk eller ensidig romantiserende klagesang.

Men rød er den utvilsomt. Og selv om folk ler og bare tenker på «fulle bluesbesøkende i cowboyhatt / trygdemottakere høyt på statistikken» når de tenker på Notodden, ser poeten håpet i tødd life – det finnes i vårs.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 19. mai 2018
Ujålete: Oda Malmin skriv om korleis sams tap kan binde saman.
Lørdag 12. mai 2018
Utforskar: Bøkene til Ingrid Z. Aanestad og Terje Holtet Larsen om lesing og skriving understrekar forlaget sin litterære profil.
Lørdag 5. mai 2018
Rød: Lerstangs brak av en bok framhever fellesskap og samhold.
Lørdag 28. april 2018
Skulpturelt: Roy Jacobsens essay om moren og Vigelandsanlegget er høydepunktet i en sterk antologi om offentlig kunst.
Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk