Lørdag 5. mai 2018
REALIST: Selv om man velter en profilert fyr på toppen, betyr det ikke at hele bransjen er endret, sier redaktør Rebecca Corbett, som ledet metoo-dekningen til The New York Times.
Redaktør Rebecca Corbett frykter at metoo-bevegelsen ikke når fram til vanlige arbeidsfolk:
Fra filmen til fabrikkgulvet
EFFEKTEN: The New York Times’ artikler om Harvey Weinstein satte fart i metoo-bevegelsen. Her fra en marsj i Hollywood i november. FOTO: AFP/NTB SCANPIX
Mediene må skrive mer om seksuell trakassering i lavinntektsyrker. Det mener redaktøren som felte Harvey Weinstein.

NORDISKE MEDIEDAGER

Det startet med Bill O’Reilly. Etter å ha avslørt at den berømte Fox News-program­lederen hadde betalt flere kvinner for å tie om seksuell trakassering, trommet The New York Times sammen til et møte i redaksjonen. En gruppe redaktører og reportere spurte seg om det fantes andre profilerte menn eller selskaper som hadde skjult påstander om trakassering. Harvey Weinsteins navn dukket opp. To journalister fikk klarsignal til å begynne å jobbe.

Fem måneder seinere trykket avisa den første saken om filmmogulen Weinstein, og metoo-kampanjen var i gang.

I ettertid blir Rebecca Corbett, leder for The New York Times’ graveavdeling, ofte spurt om «alt er endret» nå. Det har hun liten tro på.

– Problemet med seksuell trakassering på arbeidsplassen er strukturelt. Selv om man velter en profilert fyr på toppen av en bestemt bransje, betyr det ikke at hele selskapet eller bransjen er endret, sier Corbett da Klassekampen møter henne i Bergen.

Fakta

Rebecca Corbett:

• Assisterende redaktør og leder for graveavdelingen i The New York Times.

• Ledet avisas arbeid med Harvey Weinstein-avsløringen.

• The New York Times og The New Yorker fikk i april Pulitzerprisen for Weinstein-sakene.

• Corbett jobbet tidligere i The Baltimore Sun i Maryland, og en av karakterene i tv-serien «The Wire» er basert på henne.

Skuddsikker historie

I går var redaktøren på Nordiske Mediedager for å snakke om arbeidet med Weinstein-avsløringen. Hun fortalte at det var viktig for redaksjonen å gjøre saken til noe annet enn en «ord mot ord»-historie. Derfor jobbet avisa mye med å dokumentere at Weinstein hadde betalt kvinner for å tie.

– Vi ville at historien skulle være så skuddsikker som mulig, sa hun fra scenen.

Et par dager før de publiserte saken, sa skuespiller Ashley Judd at de kunne bruke navnet hennes. Så begynte ballen å rulle, og etter den første artikkelen kom en rekke andre Hollywood-kjendiser på banen med sine historier.

Corbett forteller at det pågår en diskusjon innad i The New York Times om hvorfor akkurat Weinstein-saken fikk så stor gjennomslagskraft.

– Med Weinstein ble det tydelig at mønsteret hans var så pågående og grusomt at det forferdet folk. At kjente skuespillere fortalte åpent om noe de opplevde som så nedverdigende og skamfullt, selv om det ikke var deres feil, gjorde nok også at mange andre følte at de kunne snakke om det, sier hun til Klassekampen.

Corbett mener imidlertid at dette bare er én del av forklaringen. Hun tror det ga resonans for mange at mye av oppførselen til Weinstein falt innenfor et gråsoneområde.

– Den rotete realiteten i dette ble veldig tydelig, hvor kvinner stiller spørsmål ved sin egen oppførsel eller at noe som først skjer med samtykke, kan gli over i noe annet. Og så tror jeg at kvinner hadde fått nok. Det er åpenbart at seksuell trakassering har pågått i århundrer, så jeg tror at saken ble et redskap for å sette ting i gang.

Betaler for taushet

The New York Times’ dekning av seksuell trakassering framover kommer til å handle mer om strukturelle problemer, forteller Corbett.

Avisa har blant annet laget flere saker om seksuell trakassering på to Ford-fabrikker i Chicago.

– Ford-saken handlet ikke så mye om å avdekke overgrep, for det var kjent at det hadde foregått over 25 år. Arbeidsforholdene hadde også vært gjenstand for to føderale granskinger og flere søksmål. Poenget med saken var å snakke om hvordan det kunne fortsette til tross for alt dette, forteller hun.

Corbett ramser opp noen av problemene: Fagforeningen var splittet, selskapet hadde ikke undersøkt sakene, det var frykt for å stå fram, HR-avdelingen hadde ikke lykkes med å forsvare arbeidstakerne.

– Mye har handlet om den og den personen, men vi prøver å se på de strukturelle problemene. I forrige uke hadde vi en sak om Nike og om kulturen i selskapet som har tillatt den type oppførsel å pågå. Det er rom for mye mer av sånne saker, mener Corbett.

En spesiell strukturutfordring i USA er tradisjonen for å inngå private forlik.

Dette var et sentralt poeng i sakene om både Bill O’Reilly og Harvey Weinstein. The New York Times har dokumentert hvordan disse to, og selskapene deres, har betalt kvinner for å legge saken død og å skrive under på taushets­erklæringer.

– Hele «privatforlik»-verden er under stort press nå på grunn av O’Reilly og Weinstein. Jeg hørte akkurat at et stort selskap har bestemt seg for at de ikke vil tillate at det inngås taushetserklæringer. Det er bare en begynnelse, men jeg tror det i mange tilfeller er konsensus for å gjøre noe med dette, sier hun.

Stor kløft

En kritikk mot metoo-kampanjen er at den har vært en bevegelse for de privilegerte. Bevegelsen startet i Hollywood, og mediene har i stor grad vært opptatt av menn i underholdningsbransjen og politikken.

– Har vi glemt dem som står svakere?

– Det var delvis derfor vi fra starten av ville se på lav­inntektsarbeidere. Men jeg vil også påpeke at selv om det var flere A-listeskuespillere blant Weinsteins anklagere, var det også mange kontorassistenter eller kvinner som drømte om å bli skuespillere, men som var «nobodies». Samtidig er jeg definitivt oppmerksom på den kritikken, sier Corbett.

Redaktøren forteller at hun nylig var i en panelsamtale med en journalist som hadde skrevet mye om bønder, vaktmestre og arbeidere i andre lavinntektsyrker.

– Hun sa at det kan være at vi ser et tilbakeslag nå, hvor folk har fått nok av metoo. Men dem hun skrev om, fortalte at ingenting hadde skjedd på deres arbeidsplass. Ingen hadde stått fram selv om det var påståtte overgripere høyere opp i hierarkiet på jobb. Så jeg tror at det fortsatt er en stor kløft i mediedekningen.

mariv@klassekampen.no

Lørdag 20. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde prioritere «Gjerdeløa» over dyr utenlandsk kunst, mener kritikerne. Men skal et nasjonalmuseum alltid sette den nasjonale kultur­arven først?
Fredag 19. oktober 2018
Nasjonalmuseet har satset tungt på Marianne Heske, mener Nasjonalmuseets direktør og samlingsdirektør. Men nye interne diskusjoner kan de godt ta.
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk