Lørdag 5. mai 2018
REALIST: Selv om man velter en profilert fyr på toppen, betyr det ikke at hele bransjen er endret, sier redaktør Rebecca Corbett, som ledet metoo-dekningen til The New York Times.
Redaktør Rebecca Corbett frykter at metoo-bevegelsen ikke når fram til vanlige arbeidsfolk:
Fra filmen til fabrikkgulvet
EFFEKTEN: The New York Times’ artikler om Harvey Weinstein satte fart i metoo-bevegelsen. Her fra en marsj i Hollywood i november. FOTO: AFP/NTB SCANPIX
Mediene må skrive mer om seksuell trakassering i lavinntektsyrker. Det mener redaktøren som felte Harvey Weinstein.

NORDISKE MEDIEDAGER

Det startet med Bill O’Reilly. Etter å ha avslørt at den berømte Fox News-program­lederen hadde betalt flere kvinner for å tie om seksuell trakassering, trommet The New York Times sammen til et møte i redaksjonen. En gruppe redaktører og reportere spurte seg om det fantes andre profilerte menn eller selskaper som hadde skjult påstander om trakassering. Harvey Weinsteins navn dukket opp. To journalister fikk klarsignal til å begynne å jobbe.

Fem måneder seinere trykket avisa den første saken om filmmogulen Weinstein, og metoo-kampanjen var i gang.

I ettertid blir Rebecca Corbett, leder for The New York Times’ graveavdeling, ofte spurt om «alt er endret» nå. Det har hun liten tro på.

– Problemet med seksuell trakassering på arbeidsplassen er strukturelt. Selv om man velter en profilert fyr på toppen av en bestemt bransje, betyr det ikke at hele selskapet eller bransjen er endret, sier Corbett da Klassekampen møter henne i Bergen.

Fakta

Rebecca Corbett:

• Assisterende redaktør og leder for graveavdelingen i The New York Times.

• Ledet avisas arbeid med Harvey Weinstein-avsløringen.

• The New York Times og The New Yorker fikk i april Pulitzerprisen for Weinstein-sakene.

• Corbett jobbet tidligere i The Baltimore Sun i Maryland, og en av karakterene i tv-serien «The Wire» er basert på henne.

Skuddsikker historie

I går var redaktøren på Nordiske Mediedager for å snakke om arbeidet med Weinstein-avsløringen. Hun fortalte at det var viktig for redaksjonen å gjøre saken til noe annet enn en «ord mot ord»-historie. Derfor jobbet avisa mye med å dokumentere at Weinstein hadde betalt kvinner for å tie.

– Vi ville at historien skulle være så skuddsikker som mulig, sa hun fra scenen.

Et par dager før de publiserte saken, sa skuespiller Ashley Judd at de kunne bruke navnet hennes. Så begynte ballen å rulle, og etter den første artikkelen kom en rekke andre Hollywood-kjendiser på banen med sine historier.

Corbett forteller at det pågår en diskusjon innad i The New York Times om hvorfor akkurat Weinstein-saken fikk så stor gjennomslagskraft.

– Med Weinstein ble det tydelig at mønsteret hans var så pågående og grusomt at det forferdet folk. At kjente skuespillere fortalte åpent om noe de opplevde som så nedverdigende og skamfullt, selv om det ikke var deres feil, gjorde nok også at mange andre følte at de kunne snakke om det, sier hun til Klassekampen.

Corbett mener imidlertid at dette bare er én del av forklaringen. Hun tror det ga resonans for mange at mye av oppførselen til Weinstein falt innenfor et gråsoneområde.

– Den rotete realiteten i dette ble veldig tydelig, hvor kvinner stiller spørsmål ved sin egen oppførsel eller at noe som først skjer med samtykke, kan gli over i noe annet. Og så tror jeg at kvinner hadde fått nok. Det er åpenbart at seksuell trakassering har pågått i århundrer, så jeg tror at saken ble et redskap for å sette ting i gang.

Betaler for taushet

The New York Times’ dekning av seksuell trakassering framover kommer til å handle mer om strukturelle problemer, forteller Corbett.

Avisa har blant annet laget flere saker om seksuell trakassering på to Ford-fabrikker i Chicago.

– Ford-saken handlet ikke så mye om å avdekke overgrep, for det var kjent at det hadde foregått over 25 år. Arbeidsforholdene hadde også vært gjenstand for to føderale granskinger og flere søksmål. Poenget med saken var å snakke om hvordan det kunne fortsette til tross for alt dette, forteller hun.

Corbett ramser opp noen av problemene: Fagforeningen var splittet, selskapet hadde ikke undersøkt sakene, det var frykt for å stå fram, HR-avdelingen hadde ikke lykkes med å forsvare arbeidstakerne.

– Mye har handlet om den og den personen, men vi prøver å se på de strukturelle problemene. I forrige uke hadde vi en sak om Nike og om kulturen i selskapet som har tillatt den type oppførsel å pågå. Det er rom for mye mer av sånne saker, mener Corbett.

En spesiell strukturutfordring i USA er tradisjonen for å inngå private forlik.

Dette var et sentralt poeng i sakene om både Bill O’Reilly og Harvey Weinstein. The New York Times har dokumentert hvordan disse to, og selskapene deres, har betalt kvinner for å legge saken død og å skrive under på taushets­erklæringer.

– Hele «privatforlik»-verden er under stort press nå på grunn av O’Reilly og Weinstein. Jeg hørte akkurat at et stort selskap har bestemt seg for at de ikke vil tillate at det inngås taushetserklæringer. Det er bare en begynnelse, men jeg tror det i mange tilfeller er konsensus for å gjøre noe med dette, sier hun.

Stor kløft

En kritikk mot metoo-kampanjen er at den har vært en bevegelse for de privilegerte. Bevegelsen startet i Hollywood, og mediene har i stor grad vært opptatt av menn i underholdningsbransjen og politikken.

– Har vi glemt dem som står svakere?

– Det var delvis derfor vi fra starten av ville se på lav­inntektsarbeidere. Men jeg vil også påpeke at selv om det var flere A-listeskuespillere blant Weinsteins anklagere, var det også mange kontorassistenter eller kvinner som drømte om å bli skuespillere, men som var «nobodies». Samtidig er jeg definitivt oppmerksom på den kritikken, sier Corbett.

Redaktøren forteller at hun nylig var i en panelsamtale med en journalist som hadde skrevet mye om bønder, vaktmestre og arbeidere i andre lavinntektsyrker.

– Hun sa at det kan være at vi ser et tilbakeslag nå, hvor folk har fått nok av metoo. Men dem hun skrev om, fortalte at ingenting hadde skjedd på deres arbeidsplass. Ingen hadde stått fram selv om det var påståtte overgripere høyere opp i hierarkiet på jobb. Så jeg tror at det fortsatt er en stor kløft i mediedekningen.

mariv@klassekampen.no

Torsdag 24. mai 2018
Siden årtusenskiftet er antallet politiske skandaler i nordiske medier tredoblet. Og det er de personorienterte sex­skandalene som har økt mest.
Onsdag 23. mai 2018
Etter én uke med journaliststreik i NRK har nærmere halvparten av seerne og lytterne forsvunnet.
Tirsdag 22. mai 2018
Svenske Bonnier, som eier halvparten av Cappelen Damm, bruker markedsmakten sin i Sverige til å gjøre seg selv større, sier Pelle Andersson i Ordfront.
Lørdag 19. mai 2018
Det er ikke bare i Coop-butikkene Cappelen Damm prioriterer forlagets egne bøker. Også i Tanums bokklubber og i strømmetjenesten Storytel gjør eierforlaget reint bord.
Fredag 18. mai 2018
Minst fire norske antikvariater har lagt ned siden 2015, og stadig flere driver bare på nett. I bransjen er de uenige om det er fare på ferde.
Onsdag 16. mai 2018
Strømmetjenesten Spotify straffer artister med slett moral. – Skremmende ny makt og myndighet, sier musikkprofessor.
Tirsdag 15. mai 2018
Norsk Komponistforening tar grep og åpner for at eksterne kan sitte i ­stipendkomiteen til Statens kunstnerstipend.
Mandag 14. mai 2018
Kunstneren Jacqueline de Jong var med på å skape slagordene som ble brukt under studentopprøret i 1968. Nå er hun aktuell med utstilling i Oslo.
Lørdag 12. mai 2018
Norske elever vil få en fattigere undervisning hvis kommunene må betale for strømming av film og musikk på skolene, sier KS.
Fredag 11. mai 2018
Universitetets­rektor Svein Stølen, er kritisk til å skille ut universitetene fra staten. – Jeg har ingen tro på at foretaksmodellen vil gjøre oss mer selvstendige, sier han.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk