Klassekampen.no
Torsdag 3. mai 2018
ANTIFASCISTISKE RØTTER: Vraket etter bilbomben i 1973 som drepte Francos etterfølger, Luis Carrero Blanco. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet nøt ETA en utbredt sympati som den eneste organisasjonen som gjorde voldelig motstand mot det brutale Franco-regimet. FOTO: ALVARO BARRIENTOS, AFP/NTB SCANPIX
ETA legger nå ned seg selv. Hva har årene med separatist- og terrororganisasjonen gjort med det baskiske samfunnet?
ETA, et etterlengtet farvel
MOTSTAND PÅ HJEMMEBANE: Demonstrasjon mot ETA I den baskiske byen Ermua i 1997 etter drapet på en lokalpolitiker. FOTO: RAFA RIVAS, AFP/NTB SCANPIX
BASKISK FLAGG: Demonstrasjon i Bilbao i april for at fengslede ETA-medlemmer skulle få sone nærmere sine hjem. FOTO: ALVARO BARRIENTOS, AP/NTB SCANPIX

I dag arrangeres en internasjonal fredskonferanse i den lille byen Cambo-les-Bains i fransk Baskerland. I løpet av de nærmeste dagene er det forventet at den baskiske separatist- og terroroganisasjonen ETA vil bli annonsert lagt ned. ETA har drept over 820 mennesker – derav 340 sivile – siden 1968. Det begynte som en drøm om et fritt Baskerland under Franco-diktaturet i Spania og utviklet seg til et mareritt.

Den lokale sosialistlederen Fernando Múgica (62) ble skutt i nakken og drept på åpen gate i San Sebastián den 6. februar 1996. Múgica, bror av en tidligere justisminister fra det spanske arbeiderpartiet, var dette årets første offer for ETA – Euskadi Ta Askatasuna, Baskerland og Friheten. Jeg var bare et par hundre meter unna åstedet og i ferd med å komme meg på plass i leiligheten jeg skulle bo i det neste halvåret.

En uke senere skjøt og drepte ETA rettshistorikeren og tidligere president for det spanske konstitusjonstribunalet Francisco Tomás y Valiente (63) på hans kontor ved Universidad Autónoma de Madrid. Tre uker etter det ble Ramón Doral Trabadelo (36) i det lokale antiterrorpolitiet drept av en bilbombe i Irún på grensen mot Frankrike et par mil unna, og i slutten av juli, kort tid før jeg skulle dra hjem, drepte ETA industrilederen Isidro Usabiaga (52) i lille Ordizia tre mil inn i landet.

Fakta:

ETA (1959–2018)

• I morgen forventes det at den baskiske venstreredikale, nasjonalistiske separatistgruppe ETA annonserer sin egen nedleggelse.

• ETA ble grunnlagt i 1959 og har drevet væpnet kamp for å oppnå uavhengighet for sju baskiske provinser i Spania og Frankrike.

• Fra 1968 til 2006 utførte ETA over 700 terroraksjoner som tok mer enn 800 liv. I 2011 erklærte gruppa permanent våpenhvile.

• I denne teksten skriver Kim Helsvig om hverdagen i Baskerland med ETAs aksjoner og den spanske regjeringens motaksjoner, og om holdningene til ETA i befolkningen.

Om forfatteren:

• Kim Gunnar Helsvig er historiker og skrev hovedoppgave om modernisering og reform under det sene Franco-regimet i Spania.

Også dette halvåret lå ETA-terroren hele tiden som en grunntone under vakre San Sebastián og resten av regionen, men 1996 var faktisk det minst voldelige ETA-året på 25 år i Spania sett under ett.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet nøt ETA en utbredt sympati – også internasjonalt – som den eneste organisasjonen som gjorde voldelig motstand mot det brutale Franco-regimet. Da ETA i desember 1973 drepte diktatorens påtenkte etterfølger statsminister og admiral Luis Carrero Blanco – i et spektakulært bombeattentat som blåste admiralens bil over det 20 meter høye taket på en kirke i det sentrale Madrid – var det mange som bifalt aksjonen, ikke bare i Spania.

Men populariteten sank som en stein utenfor den baskiske delen av Spania da organisasjonen trappet opp drapene på spanske politikere, politifolk og militære etter at regionen fikk en stor grad av selvstyre med overgangen til demokrati etter Franco. ETA ønsket full løsrivelse, og fra slutten av 1970-årene var organisasjonen i krig med den spanske staten. I noen år på 1980-tallet svarte den spanske regjeringen med samme mynt. Det skapte stor skandale da det ble avslørt at arbeiderpartiregjeringen hadde opprettet den paramilitære gruppen GAL (Grupos Antiterroristas de Liberación, Antiterroristiske frigjøringsgrupper) for å bekjempe ETA, og at også GAL hadde tatt livet av flere sivile i sine aksjoner.

Jeg hadde vært i San Sebastián hvert år siden 1987 og var begynt å betrakte dette som min andre hjemby. Men stemningen under den blendende overflaten var nå mer anspent enn tidligere. Den konservative jordbruks- og næringslivsorienterte nasjonalismen har stått sterkt her siden slutten av 1800-tallet. Rundt halvparten av befolkningen i det rike Baskerland har lenge ønsket løsrivelse fra Spania og det fattigere sør. Men også den separatistiske venstrenasjonalismen, som ønsket et selvstendig og sosialistisk Baskerland, har jevnlig fått rundt 10-20 prosent oppslutning i valgene etter Franco. Ikke dermed sagt at alle som har stemt på venstrepartier som ideologisk har sognet til ETA, har støttet volden. Som oftest har folk i denne gruppen først og fremst vært opptatt av baskisk språk, kultur og selvråderett. Men under forsikringene om at man tar avstand fra bruk av vold, har det ofte ligget en aggressiv forakt for alt spansk og det mange fremdeles kaller den spanske okkupasjonsmakten.

Dette halvåret i 1996 møtte jeg med jevne mellomrom en trivelig sjømann på en bar i gamlebyen. Iñaki var i midten av 30-årene, ugift, arbeidsløs, og han bodde i en liten leilighet i utkanten av San Sebastián sammen med sin mor. Etter at vi hadde møtt hverandre noen ganger sa han at han ønsket at Baskerland skulle løsrive seg fra Spania. Her var det åpenbart ikke det baskiske næringslivshøyre som snakket.

Jeg spurte ham hva han var så misfornøyd med: «Her lever jo folk stort sett geniale liv i en av Spanias rikeste og peneste byer, du får ikke bedre mat noe sted i verden, dere har de flotteste bystrendene på kontinentet, og her står vi hver helg og ler og drikker øl og hører på god musikk sammen med hyggelige mennesker.» Han så på meg med et forsiktig og muligens litt overbærende smil, og sa at baskerne, som nordmennene, også ønsket å ha sitt eget land.

På denne tiden hadde ETA nylig lagt om sin taktikk. Den jevne baskiske befolkningen skulle føle konflikten med den spanske staten sterkere på kroppen. Inspirert av den palestinske intifadaen startet unge ETA-sympatisører sin kale borroka – gateopptøyer – der de kastet molotovcocktailer og satte fyr på busser, minibanker og søppelcontainere, og de sprayet iskaldt advarende geværblinker og slagord på butikkfasader, kontorlokaler og hjemmene til Spania-lojale baskere. Tidligere gikk ETA etter politifolk og militære, men nå begynte gruppen også å kidnappe og drepe lokale politikere og næringsdrivende som ikke støttet deres sak.

Gateopptøyene var i seg selv sjelden farlige. Liv gikk ikke tapt, men de forsterket den lammende frykten som hadde festet seg som en klo rundt samfunnet. Og frykten var dagligdags og resignert. Da den baskiske politistyrken Ertzaintza skjøt sine gummikuler gjennom de trange gatene i Gamlebyen etter flyktende ETA-ungdommer under en kale borroka, sto folk på gatehjørnet og pratet som om alt var normalt. Vi kunne like gjerne stått og ventet på grønt lys. Noen sekunder etter at skytingen stoppet, kikket man forsiktig rundt hjørnet. Så kom et lite nikk, og så fløt strømmen som før av tilsynelatende ubekymrede mennesker langs den feststemte bargaten Fermín Calbetón.

Få kjenner det baskiske samfunnet bedre enn den irske kulturhistorikeren og journalisten Paddy Woodworth. I over 40 år har han fulgt baskisk kultur og den baskiske konflikten på nært hold med stor kunnskap og innlevelse.

Woodworth skriver at få politiske bevegelser i Europa så utvunget har slengt om seg med tredje verden-retorikk og Marxist-leninistiske slagord og begreper til langt ut på 2000-tallet som den separatistiske venstresiden i Baskerland. Barn og ungdom i Baskerland har vokst opp med slagordet «Iraultza ala Hil» (revolusjon eller døden) som graffiti i bybildet gjennom tiår. Men retorikken om at Baskerland holdt på å kveles under spansk okkupasjon kunne lett virke absurd i Spanias rikeste og mest selvstyrte region. Som Woodworth skriver har det vært «et av ETAs store ideologiske problemer å vise hvordan ‘undertrykkelsen’ av Baskerland passer inn i et større bilde av internasjonale revolusjonsbevegelser. Hvis baskerne lever i en slags koloni under et imperialistisk Madrid i en økonomisk forstand, så er dette et underlig imperium i og med at periferien lenge har vært rikere enn den metropoliske hovedstaden».

Støtten til ETA minket da også etter hvert kraftig. I 1981 ga åtte prosent av befolkningen i Baskerland ubetinget støtte til ETA. I løpet av 1990-årene sank denne støtten til rundt to prosent, og utover på 2000-tallet falt den til under én prosent.

Fra 1989 hadde ETA erklært flere midlertidige våpenhviler, og i januar 2011 lovet de å legge ned våpnene for godt. 17. oktober 2011 ble det avholdt en internasjonal fredskonferanse i San Sebastián der også baskiske – men ingen landsomfattende spanske – politiske partier deltok. Oppfordringen til ETA om å avvæpne ble undertegnet av blant andre tidligere generalsekretær i FN Koffi Annan, den tidligere irske statsministeren Bertie Ahern, den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland og Sinn Féins leder Gerry Adams. Deklarasjonen ble også støttet av den tidligere britiske statsministeren Tony Blair og den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter. Tre dager etter konferansen sendte ETA en erklæring på baskisk, spansk, engelsk og fransk til den venstreorienterte baskiske avisen Gara (Vi er) om at gruppen la ned våpnene for godt.

Fem år senere begynte bøkene å komme om hva tiårene med ETA har gjort med det baskiske samfunnet. I «Ekkoet fra skuddene – voldens kultur og minne» fra 2016 åpnet litteraturviteren Edurne Portela dørene inn til sin baskiske oppvekst og ungdomstid i 1980- og 1990-årene. For Portela er hele det baskiske sivilsamfunnet medskyldige i ETA-marerittet, en medskyldighet som har sine røtter i både unnfallenhet og fortrengning. Men først og fremst i frykten for å støte ETA og dermed risikere å bli drept. Etter hennes mening må man ikke minst ta et oppgjør med «den orwellianske nytale som den separatistiske venstresiden lyktes med å innføre i Baskerland og som brakte alle andre til taushet».

Fernando Aramburus prisbelønte murstein av en roman, «Patria» (Fedreland), handler om familier på begge sider, drapsmenn og ofre i San Sebastián under ETA-tiden. Boken solgte over 150.000 eksemplarer og ble trykket i tolv opplag bare det første halvåret etter at den kom ut høsten 2016. Aramburu holdt opp et nådeløst speil av et sosialt diktatur for baskiske nasjonalister, men boken var også preget av et tvisyn som innbød til refleksjoner og innrømmelser. Den ble straks det store samtaleemnet i regionen.

Aramburus’ bok gikk unna som varmt hvetebrød i nasjonalistenes store bokhandel Hontza i San Sebastián. Det gjorde den også i den mer spanskorienterte bokhandelen Lagun, som i 2001 måtte flytte fra Gamlebyen til sentrum på grunn av den den gang sedvanlige trakassering med graffiti, knuste vinduer og drapstrusler.

«Å leve sammen» var San Sebastiáns motto som europeisk kulturhovedstad i 2016. Mange andre steder kunne dette lyde som en politisk platthet. Ikke her. Etter ETA er det mulig å håpe at folk kan leve sammen og nyte Baskerland og friheten uten frykten.

En tidligere versjon av denne teksten ble publisert i gjestespalten «Spanske bakgater» på Tove Orheims reiseblogg, toveoblog.wordpress.com

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk