Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
FYLL OG FLØRT: Flere av parene på første rad hadde nok en alvorsprat dagen etter at de overvar «Den siste kongsfesten». FOTO: SIREN HØYLAND
En aggressiv kroatisk fyllefest har overtatt scene 2 ved Det Norske Teatret:
Alle festers mor
Handlingen drukner i rus og sex.

«Den siste kongsfesten»

Det Norske Teatret, scene 2

Av: Miroslav Krleža

Regissør: Ivica Buljan

Scenograf: Sven Jonke

Med: Oddgeir Thune, Charlotte Frogner, Amell Basic, Hilde Olausson, Thea Borring Lande, Ellen Birgitte Winther, Geir Kvarme, Frode Winther, Pål Christian Eggen og Joachim Rafaelsen.

ANMELDELSE

«Fantasmagori» er et ord man plukker opp på universitetet, formodentlig uten bruksverdi senere i livet. På 1800-tallet var ordet en fellesbetegnelse for forestillinger der speil, ulike lys­anordninger, røyk, musikk og andre sanseinntrykk blandet seg med skuespill for å mane fram spøkelser for et publikum med smak for det bisarre. Et fint, men unyttig ord.

Men plutselig får man bruk for det. Det Norske Teatret har i et samarbeid med Nasjonalteatret i Kroatia sendt ned vår nasjonalskatt, «Peer Gynt». Motsatt vei har kroatene sendt regissør Ivica Buljan med «Den siste kongsfesten», et verk av den kroatiske nasjonalskalden Miroslav Krleža. Man kan forestille seg at kroatene forvirres av Ibsens tittelfigur, strebende gjennom dovregubber og utenom bøygen. Imidlertid sitter vi selv igjen nokså forvirret etter to timer med «Den siste kongsfesten».

Stykket handler i utgangspunktet om gravgraveren Janez. Han henger seg fordi prostituerte Anka foretrekker den sterke sirkusartisten Herkules. Når han så kommer tilbake som gjenferd, vil han se henne igjen. Det hele foregår i Zagreb like før utbruddet av første verdenskrig, på kongsfesten, til ære for helgenkongen Stefan.

Den gamle verdens undergang er et populært tema for forfattere fra det gamle Østerrike-Ungarn, så også for Krleža. Imidlertid er det fattigfolk og bønder som preger «Den siste kongsfesten». Skattefuten, stykkets eneste myndighetsperson, kastes tidlig ut av festen.

For i denne oppsetningen har festen tatt over hele stykket, og ingen fest av typen «Oi, jeg er 30 og samler noen venner på bar». Nei, det er en vill «Romas siste dager»-fest, et aggressivt rave som transporterer folk bort fra virkeligheten og inn i selvdestruktiv hedonisme. For dem som vanligvis holder seg unna slikt, kan Dimitrijs sigøynerfest i «Brødrene Karamasov» være et referanse­punkt.

Ensemblet utgjør tidvis et Balkan beat-band som hisser opp stemningen med det vi må anta er kroatiske hits, ispedd engelske låter. Det serveres lammepølser og billig vin fra plastdunker, og publikum utsettes for nokså aggressiv flørting. Flere av parene på første rad hadde nok en alvorsprat dagen etter.

Handling og dialog kommer iblant til overflaten, men druknes ofte i mer eller mindre eksplisitte variasjoner over rus, sex og slagsmål. Vin, røyk, musikk, lys, smak og lukt spruter ut over scenen. Overtydelig sensualitet, dobbeltgjengere, vandrende gjenferd og naken roping ut i intet utgjør totalt en grotesk fantasmagori, der vi gjennom mørket kan skimte en spøkelsesfest på kanten av det gamle Europas samfunnsorden.

Selv med vin og lammepølser innabords er det vanskelig å leve seg helt inn i det. Alle som har kommet sent og edru, vil gjenkjenne opplevelsen av å betrakte en bra fest utenfra. Første time av stykket er et inntrykksbombardement, og det er vanskelig å få grep om hvor vi er på vei, med unntak av at noen karakterer får uttrykt sine personligheter i små tablåer, som slesk svindler, furten fut eller psykotisk prostituert. Skuespillerne skifter hele tida kostymer og dukker opp i ulike fasetter av tekstens hovedpersoner.

Plutselig sier en av dem at alt til nå har skjedd samtidig, en opplysning som kanskje kunne ha kommet innledningsvis. Men på det punktet glir da også stykket over i en mer sammenhengende fortelling om Janez og Anka.

Oddgeir Thune er en patetisk Janez, en type selvdestruktiv og masochistisk forguder som preger europeisk litteratur fra perioden. Anka, gestaltet av Charlotte Frogner, har litt mer liv i seg. Selv om hun virker ganske retningsløs, kan vi følge henne i en utvikling gjennom stykket.

De øvrige skuespillerne er det vanskelig å låse til enkelte rolletolkninger, og det er åpenbart at regissør Buljan har latt dem improvisere mye.

Når man først leser om 1800-tallets fantasmagorier, er det lett å forestille seg at det må ha vært ganske utmattende. Så også her. Når det er sagt, er det noe ved denne festen som ikke helt slipper taket. Man våkner bakfull dagen derpå og lurer på om det egentlig var en bra fest. Samtidig er man glad man var der.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.19