Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
Slit og fattigdom prega livet til så mange. Det må me aldri gløyme.
Fridomens pris
FOLK I RØRSLE: 1. mai-toget ned Eitrheimsvegen i Odda, ca. 1920. FOTO: NORSK VASSKRAFT- OG INDUSTRISTADMUSEUM/DIGITALTMUSEUM.NO

I morgon er det 1. mai. For meg kallar datoen fram eit uroleg bilete frå eg var barn. Kvart år stod eg og såg på det vesle toget av festkledde som gjekk langs vegen i bygda mi. Så såg eg på far min som på same tid, i kvardagsbuksa, måtte ta seg ein ekstra tur med traktoren heilt ned til gjerdet. Eg spurde kvifor han måtte det, men fekk ikkje svar som eg skjøna.

Det var først som nyklekka journalist i 1960-åra at eg vart kjend med ei fortid som gav svaret eg ikkje fekk frå far.

Det første bilete som dukkar opp, er av ein liten gut som i 1. mai-toget går bak fana som agiterar for åtte timars arbeid, åtte timars kvile og åtte timars søvn.

Det vil nok aldri skje! tenkte han.

Den unge guten var Hans Johansen frå Drammen. Som gamal mann skulle han bli ei av desse sterke røystene som kvart år får meg til å heisa 1. mai-flagget. Her er hans historie:

– Far hadde lenge vært syk, men det ble aldri penger til doktor. En morgen lå han død i senga. Men familien var heldig. Mor, i lag med oss barna, fikk overta far sitt arbeid på saga i Drammen.

Arbeidsdagen startet klokken seks og varte til ni om kvelden. Derfor ble vi barna vekket ved fem-tiden. Da stod frokosten ferdig – med havregrøt som mor hadde laget kvelden før – sammen med nistekorga til jobben. Deretter var det å kjenne om kleda fra i går, var blitt tørre og komme seg av garde.

Fakta:

Difor feirar eg 1. mai:

• Åshild Ulstrup er journalist og radiomedarbeidar. Gjennom 40 år har ho gjort personlege intervjuar og reportasjar for NRK.

• I denne artikkelen skriv ho om historier ho har blitt fortalt om oppvekst, arbeidsliv og fattigdom i tidlegare tider i Noreg.

På saga delte mor arbeidet mellom oss barna. Jeg var bare fem år, men Anton på åtte måtte ta imot staven som kom i en renne og sortere den etter bredden. Ti-åringen Oluf satte den opp i firkantede stavstusser – og eldstemann Anders på tolv fikk jobben med å trille staven ut på tomten. Mor sin jobb var å sette alt sammen.

Vi barna ventet på nistekurven, for da kunne vi samle oss rundt mor som smurte på skivene med litt margarin og ørlite sukker. Til middag kunne det hende at vi fikk hver vår bit av en knakkpølse. Mor tok alltid den minste biten – om hun tok noe i det hele.

Skolegangen måtte rette seg etter arbeidet. Det var å starte på saga om morgenen og gå til skolen derfra – for så å vende tilbake til arbeidet. Vi hadde ikke klesskift, og måtte gå til skolen i arbeidstøyet. Det var bare å børste av oss sagflisa og tørke oss litt i ansiktet. Salmevers og katekismus prøvde vi å pugge på veien til skolen. Lurte vi oss til å lese litt på saga, var arbeiderne etter oss. Og når vi endelig kom hjem om kvelden, var vi for trette.

Mat var det lite av. Hver høst kjøpte familien en sekk med mel. Poteter dyrket vi selv. Ofte hadde vi bare poteter med salt på til middag – eller poteter dyppet i sildelake, som vi måtte tigge hos kjøpmannen.

Mor ville ikke gå til fattigkassa for å få hjelp, men når saga var stengt i vinterhalvåret, og vi var uten lønn, gikk vi to ganger i uken til suppekjøkkenet i byen. Der satt vi på krakker ved langbordet og fikk mat på små tallerkener.

Men vi var ikke alene, sa Hans Johansen – ein av desse unge som fekk oppleva at utopien frå barndomens 1.mai-fane, vart ein realitet.

– Alle var fattige, sa den nordnorske forfattaren Arvid Hanssen. Gjennom sine romanar, dikt og barnebøker skildrar han den brutale fattigdomen slik han såg den rundt seg og fekk oppleva den sjølv. For diktinga fekk han mange prisar – og vart i 1990 nominert som norsk kandidat til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Fader Armod.

Vi hadde ingen å sammenligne oss med. Bare tre år gammel måtte jeg være med og plukke poteter. Vi unga var arbeidskrafta, for de voksne mannfolka var borte på fiske.

Omsider greidde vi å få oss ei ku. Det var stort og gildt da den kom. Da hadde mor melk til unga.

Så skjedde det med oss som med mange andre – at vi kom i bakleksa økonomisk. For å komme unna tvangsauksjonen, måtte vi gi fra oss det eineste vi hadde å selge, kua.

I fjøset hadde vi bare noen geiter tilbake som vi måtte inn og stelle. Da mor åpna døra til svalgangen, var knaggen på veggen det første vi så. Der hang klaven og bjølla etter kua vår - og da begynte mor alltid å gråte.

Det er et bilde fra barndommen som sit så djupt at det sjelden går ei veke at eg ikkje er innom det, sa Arvid Hanssen.

– Då eg var elleve år, måtte eg gå på setra og mjølka tjue kyr, fortel Maja Nilsen, frå ein liten gard på Vestlandet. – Kvar morgon vekte mor oss. Var me så dødstrøytte at me sovna igjen, fekk me juling. Det var ikkje bøn for det. Me måtte bli med på arbeidet!

Me gjekk annankvar dag på skulen. Kvar morgon bar eg tjue liter mjølk ned til garden frå setra. Om dagen gjekk eg til arbeid på teigen, og så bar det til setra igjen klokka seks om kvelden.

Likevel visste eg at foreldra våre var glad i oss. Men det var berre ein veg å gå om me skulle greia oss: Det var å arbeida! Eg hugsar kor nøye pappa slo graset rundt trea. Kvart einaste strå skulle med som fór til dyra. Når han hadde ete middagen sin, var han så sliten at han seig ned på senga, med den eine foten hengjande utanfor, den andre oppå. Deretter snorka han bitte litt før han måtte opp igjen.

Ryggen hans var så sliten at han gjekk heilt på skrå.

– Då eg var 16 år gamal, trøytt av skiten og slitet, reiste eg til Oslo for å få eit lettare liv – og fekk meg teneste hos ein familie som dreiv kolonialbutikk. Løna var sju kroner månaden. Eg skulle ordna med både butikken og huset. Det var ingen fridagar, og laurdagen stengde butikken klokka 12 om natta. Deretter var det å skura golvet.

Nå har eg budd i Oslo i 68 år, i denne to-roms leiligheten. Eg frys nok om vinteren, men det var verre den gongen eg hadde fem små born og sjuk mann inne i dette same vesle rommet. Det kunne vera så kaldt på veggene at borna teikna i rimet og måtte sova med tjukke luer på.

Mannen min døydde ung og tre av borna har eg fulgt til kyrkjegarden. Tuberkulosen tok dei alle.

Det var mange tunge stunder. Nokre gonger var eg så trøytt at eg la meg ende ned på golvet og hadde berre lyst å gje opp.

Men borna som var igjen, trong meg. Det var dei eg arbeidde for, ikkje mitt eige.

Nå, åleine i sin alderdom, sleit ho mest med seg sjølv – når ho tenkte på at ho som ung berre drog sin veg – utan tanke på dei som var igjen på garden heime.

– Dei var aldri gjerrige på noko, men det vart så lite igjen for slitet. Du skulle sett pappa sine svarte og lasete ti-kronarar som hadde gått frå mann til mann! Det var berre å krabba og klora til seg – og driva på med skit og gjødsel og tunge tak! Så var det å stupa i seng. Slik hugsar eg livet i barndomen rundt 1890, sa Maja Nilsen.

Slik eg, i 2018, snart vil heisa flagget – og ikkje gløyma at eg fritt og utan redsel for framtida, har fått velja mine eigne vegar.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk