Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
Varslede tragedier

Kommentar

Etter at familien til den svenske DJ-en, produsenten, låtskriveren og artisten Tim «Avicii» Bergling antydet dødsårsaken før helga, uka etter at EDM-superstjernen ble funnet død utenfor Omans hovedstad Muscat, har det samme bildet surra rundt i hodet mitt. Bildet av en ung, fortapt mann som har gitt opp livet og ikke orket mer, vandrende rundt i overdådige omgivelser i bunnløs ensomhet. Riktignok hadde han noen veldig venner, som han de siste dagene blant annet kite-surfet og seilet med, men han hadde enda flere dårlige, skal vi tro den først og fremst vonde dokumentaren «True Stories», om en moderne popartist som opplever press fra alle kanter, også etter å ha sagt tydelig nei. «Han ville få fred», som det het i uttalelsen fra familien.

Ifølge svenske medier ble Avicii funnet død innendørs, på en eiendom tilhørende en slektning av den mektige sultanen av Oman med flere mindre hus og en enorm hage. Og det var vel hagen, eller tanken på alt det grønne, sannsynligvis med en sildrende bekk og noen imponerende trær, som kobla minnet til «Last Days», Gus Van Sants spillefilm fra 2005 om Kurt Cobains siste dager, ofte kritisert for å ha et lemfeldig forhold til fakta og for ikke å framstille Cobain på verken riktig eller troverdig måte. Og mulig det, men den har også bilder.

Bilder av en mager verdenskjendis, spilt av skuespiller Michael Pitt, som surrer rundt på eiendommen sin alene, mekker mac & cheese og bader naken i en elv, før han skriver selvmordsbrev og skyter seg med hagle på garasjeloftet. Musikalsk er det lite som forbinder Avicii og Cobain – førstnevnte dyktig som hit-maker med flittig bruk av gjestevokalister, sistnevnte den største vokale sjelevrengeren i rock & roll siden Beatles imploderte og John Lennon laget «Plastic Ono Band».

Samtidig som det er åpenbare paralleller. Og da først og fremst dette med å lede an på en dominerende scene som bærer med seg noe nytt: Avicii som EDM-pioner på ti-tallet og Cobain med Nirvana som grunge-ikon på nitti-tallet. Pluss den andre, mer private biten, med blyge og tilbaketrukne noen-og-tjueåringer som mislikte rampelyset, lot seg stresse av omgivelsene og konstante forventninger, noe som eskalerte både rusmisbruk og psykiske plager – som de begge prøvde å gjøre noe med. Avicii jobbet i årevis med å håndtere panikkangsten.

Men her er de selvsagt ikke unike – det finnes utallige eksempler på store fall for åpen scene, med Amy Winehouse, som døde av alkoholforgiftning i 2011, som det mest nærliggende eksempelet. Ja, som DJ-kollega Laidback Luke sa om Avicii: «It was like watching Amy Winehouse» når denne beskjedne, introverte gutten «havnet i et hull», som Bergling selv kalte det.

I dagens Musikkmagasinet bruker vi seks sider på å vende tilbake til musikkåret 1968, en tid med sine egne, vordende superstjernetragedier – med sjenerte, fintfølende musikere som Jimi Hendrix og Janis Joplin i sin kreative midte, begge borte med tre ukers mellomrom høsten 1970. Også deres altfor tidlige død kunne ha vært unngått. Spørsmålet er bare hvordan.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk