Klassekampen.no
Mandag 30. april 2018
Köln 1968: En broket gjeng i et forfallent slott, på flukt innover i lyden, fra autoritære strukturer i samfunnet og musikken.
Utopier i ruinene
AUDIENS PÅ SLOTTET: En tidlig utgave av Can, inkludert David C. Johnson og Malcolm Mooney, poserer utenfor Schloss Nörvenich i 1969. FOTO: W. KIRCHBERGER (FRA BOKA)
Rob Young, Can-biograf
Det måtte en brite til for å skrive biografien til det ultimate tyske kultbandet Can. Vi tok en prat med forfatter Rob Young, om ånden av 68, som også ble «krautrockens» fødsel.

INTERVJU

La oss begynne midt i begivenhetenes kjerne, i Latinerkvarteret i Paris, mai 1968. Mens brostein flyr gjennom lufta, virrer en ung amerikaner rundt med en bærbar båndopptager. David C. Johnson har fullført komposisjonsstudier på Harvard og hos Nadia Boulanger i Paris, og året før jobbet han to semestre som assistent for Karlheinz Stockhausen i WDRs legendariske studio for elektronisk musikk i Köln. Hva gjør en fyr som dette, midt i slike omgivelser? Jo, han ser sitt snitt til å gjøre feltopptak, til å fange inn lyden av mai 1968.

Denne lyden tar han med seg tilbake til Köln. Ikke til WDR-bygget på Wallrafplatz i sentrum av byen, der Stockhausen romsterer i studio, men til et flere hundre år gammelt, lettere falleferdig slott i utkanten av byen, Schloss Nörvenich fungerer som et tilholdssted for en rekke unge lokale kunstnere som leier arbeidsrom rimelig. I et rom under atelieret til skulptør Ulrich Rückriem, har noen venner av Johnson rigget til et kombinert øvingslokale og provisorisk studio. Det såkalte «Inner Space», et navn som en kort periode rundt denne tida også fungerer som navn på ensemblet som er samlet innenfor slottsveggene, før de lander på det kortere, og mer megetsigende tvetydige Can.

Fakta:

CAN

• Band stiftet i Köln 1968, av Irmin Schmidt (født 1937), Holger Czukay (1938-2017), Jaki Liebezeit (1938-2017) og Michael Karoli (1948-2001).

Opparbeidet et solid ry og moderat økonomisk suksess gjennom ti album fra 1969 til 1979. Særlig «Tago Mago» (1971) og «Ege Bamyasi» (1972) har med tiden skrevet seg inn i den internasjonale rockehistorien.

Ofte forbundet med «krautrock», et begrep som sammenfatter en rekke tyske band fra samme epoke, ofte med radikalt forskjellig lydbilde. Av disse bandene fremstår særlig Cans musikk som noe helt egenartet, med sin nærmest ritualistiske rytmiske monotoni, og sin tydelige inspirasjon fra såkalt primitiv musikk fra hele verden og alle historiske epoker.

Gjennom timelange, endesløse improvisasjoner med Irmin Schmidt på tangenter, Holger Czukay på bass, Michael Karoli på gitar og Jaki Liebezeit på trommer (i en stadig mer monoton takt, etter sigende dels inspirert av bankingen fra Rückreims meisel i stein, fra etasjen over) forer altså David C. Johnson inn lyden fra Paris-opprøret inn i miksebordet, og lar det blande seg inn i den provisoriske og på dette tidspunktet konfronterende og aggressive lyden av Can, slik Johnson også gjør under tidlige livefremførelser, gjerne på vernissasjer og galleriåpninger for kunstnernaboer i slottets korridorer og saler.

– Der er det jo en veldig direkte forbindelse til 68-opprøret i musikken deres! De var uten tvil svært bevisste på det som skjedde. Og alle medlemmene har nevnt det for meg, at de følte denne «ånden av mai 1968», og at det var en del av Cans formasjon, slår musikkskribent og forfatter Rob Young fast overfor Musikkmagasinet.

Han var kanskje ikke der da det smalt selv. Men den oslobaserte britens Can-biografi «All Gates Open», som lanseres torsdag, er skrevet sammen med Irmin Schmidt, det ene gjenlevende medlemmet av kvartetten som var bandets kjerne fra 68 til 79 (og gjennom sporadiske gjenforeninger frem til tusenårsskiftet). Boka er dessuten basert på personlige intervjuer med de resterende tre, samt bandets omskiftelige rekke av eksentriske vokalister, og mer tilfeldig gjennomreisende som David C. Johnson. Så Young virker som riktig mann å snakke med, om man vil trekke opp noen linjer mellom Paris og Köln, mellom ånden av 1968 og den såkalte krautrockens fødsel. Og et for så vidt relatert spørsmål: Hvorfor skal man bry seg om Can, våren 2018?

– Det personlige svaret på dette er at jeg etter fire år med dette arbeidet fortsatt kan lytte til musikken til Can og oppdage nye ting! Når jeg underveis har fortalt folk om denne boka har det vært to reaksjoner. Enten «Å, topp!» Eller «Hvem?» Det er mange som ikke vet hvem Can er, også blant de man kanskje kunne forvente at kjente til dem. Men jeg har ennå til gode å møte en eneste person som vet hvem Can er og samtidig misliker dem, insisterer Young over en kopp kaffe ved Youngstorget (sic!).

Det faktum at det er britiske Young som ble bandets første biograf, sier noe om et band som nok alltid har blitt tatt på et større alvor utenfor kjernekvartettens hjemland (bandets vokalister kom fra land som USA, Japan og Jamaica). Samtidig er Tysklands krigs- og etterkrigshistorie en sentral del av konteksten musikken ble født ut av. Samtlige kom fra en oppvekst som på høyst ulikt vis var preget av landets kollektive traumer fra krigsårene. Czukays familie måtte forlate familiehjemmet i fødebyen, nåværende Gdansk i dagens Polen, mot slutten av krigen. Schmidt og Karoli (det ene medlemmet født etter krigen) vokste begge opp med fedre som hadde posisjonert seg høyt innen nazistenes system, mens Liebezeits far på sin side forsvant i løpet av krigsårene under uklare omstendigheter – det nærmeste trommelegenden selv hadde en forklaring, var en vag idé om at musikerfaren «spilte musikk nazistene ikke likte», slik han formulerte det ikke lenge før sin død i fjor.

Også bandets første vokalist Malcolm Mooney, som kom til i løpet av 1968, hadde krigens skygger hengende over seg, som (afro)amerikansk «flyktning» i Europa, fra verneplikten og Vietnamkrig. Mens Damo Suzuki, som erstattet Mooney før bandets første album, på sin side var en slags hippie-nomade, på omflakkende flukt fra et samfunn med sine egne krigstraumer, etterkrigstidens Japan. Young mener de alle var på søken etter noe udefinert annet, bortenfor samfunnet de var født inn i.

– Det var kanskje også en søken som preget atmosfæren både i Köln og Tyskland generelt på den tida. Jeg har i hvert fall en fornemmelse av at det eksisterte en misfornøyelse blant den yngre generasjonen. De var misfornøyd med å vokse opp i et skolesystem hvor store deler av ledelsen var tidligere nazister. Det samme gjaldt for religiøse ledere, politikere og medie-eiere. På et vis hadde de tidligere nazistene infiltrert statsstrukturene. Og mot slutten av sekstitallet begynte studentgenerasjonen å føle på dette for alvor. Slik sett hadde de kanskje mer å gjøre opprør mot enn selv studentene i Paris hadde. Det var noe veldig konkret å gjøre opprør mot.

Ved inngangen til 1968 var ingen av medlemmene i Can tilfredse med det stedet de befant seg på, heller ikke musikalsk sett. Der Schmidt og Czukay var Stockhausen-studenter som var lei av den tyske samtidsmusikkens dogmatisme, var Liebezeit frijazztrommisen som var lei av å spille fritt og ville spille monotont, mens den unge gitaristen Karoli elsket Beatles og rock’n’roll, men ville noe mer enn å lage enda en tysk kopi av et amerikansk band. I sin bok, og i samtale med Musikkmagasinet, tegner Rob Young opp et bilde av en gjeng dedikerte musikere, som på sitt vis var veldig opptatt av samfunnstilstanden i sin samtid. Men som responderte på et annet vis enn å bruke musikken som en slags politisk megafon. For biograf Young representerer musikken til Can et slags utopisk prosjekt i seg selv.

– I mye av musikken til Can er alles bidrag likeverdige, og alle medlemmer fikk lik andel av låtskriving uansett hvem som gjorde hva, på alle låter. Det kollektive ved bandets metoder er i seg selv uttrykk for et politisk syn, gjennom måten de skapte musikken på. Kanskje følte de dette var det beste politiske bidraget de kunne gjøre.

– Kan man høre det utopiske ved Can i selve musikken?

– Ja, særlig når de er på sitt beste! Det tradisjonelle, hierarkisk organiserte lydbildet i rockemusikken finnes ikke hos Can. Det er musikk som ikke er drevet av en låtskrivers ego, av én persons visjon, eller en tekst – teksten kommer stort sett inn til sist, og det er ofte uvesentlig hva som faktisk sies. For meg kan det utopiske i musikken høres, som et resultat av en musikalsk prosess som ikke var diktatorisk. Det kom ut av en kommunal prosess som fikk lov til å utvikle seg over lange strekk. De hadde dessuten full kontroll over sin egen situasjon, de hadde sitt eget studio, og klarte å forhandle avtaler med plateselskapene som ga dem nærmest totalt frihet. Så de laget en slags boble, som noen vil si var frakoblet fra verden, men den måtte å være det for at de skulle kunne gjøre det de gjorde. De levde ikke som et kollektiv, men de arbeidet som et kollektiv. Og jeg tror det er det utopiske elementet. At kunsten kom fra denne øya, denne verdenen de kunne bevege seg inn i.

Den verdenen var i utgangspunktet et rom i et gammelt slott, hvor de satt midt under urolighetene, til overmål døpte de rommet for «Inner Space» (senere flyttet til en nedlagt kino i en landsby nær Köln).

– Det høres ut som et litt innadvendt opprør, til sammenligning med andre strømninger i deres samtid?

– Det er rimelig å si det. I intervjuer de gjorde rundt denne tida var de tydelige på at de ikke var et politisk prosjekt. De var ofte kritisk innstilt både til politiske bevegelser og medienes fremstilling av unge menneskers politiske opprør. De var tidlig oppmerksomme på måten media fremstilte ungdomsopprør, for å vende opinionen mot ungdommens opprør. De var mot myndighetene, men de var ikke et protestband. Så du har rett, de vendte seg innover og skapte sin egen verden. Sitt eget rom som de utforsket rammene til, innenfra. Men allikevel var deres «oppdrag» klart definert. Alle medlemmene har ved forskjellige anledninger uttrykt en klar bevissthet rundt det å lage musikk i ruinene i etterkrigstidens Tyskland, både metaforisk og bokstavelig talt. De ville gjenskape en slags tysk kulturell bevissthet, som ikke var forbundet med nazismen.

– Å bygge noe opp fra ruinene, altså?

– Ja, det er faktisk sånn de snakker om det. Nesten som en mystisk ting. Som noe de angrep gjennom handling, ikke med ord. Det var ikke en politisk bevegelse, det var et forsøk på å gjøre noe magisk.

martinb@klassekampen.no

«All Gates Open: The Story of Can» av Rob Young og Irmin Schmidt er ute på Faber & Faber 3. mai.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk