Via en fremmed by og en overbevisende drøm om den elektriske musikkens død, fant Van Morrison et nytt uttrykk som forandret ham for alltid.
I den fineste anekdoten i den tidvis svært anekdotiske boka til Ryan H. Walsh, «Astral Weeks: A Secret History of 1968», befinner vi oss i en bil. Bak rattet sitter Peter Wolf, tidligere frontmann i J. Geils Band. I passasjersetet sitter Van Morrison, rockelegende med uendelig mye attåt. Året er sannsynligvis av nyere dato – vi vet ikke nøyaktig. Det er i hvert fall langt på natt og de gamle kompisene kjører ut av Boston sentrum etter et Van-show, mot Cambridge, forstaden der Harvard University og MIT ligger, til krysset Bay og Green Street, der murgårdene og trehusene så vidt får plass mellom eike- og piletrærne, og «der ingenting lenger ser ut som det gjorde i 1968». Den gang The Belfast Cowboy bodde der sammen med sin brown-eyed girl, Janet Planet, blomsterbarnet som akkurat var blitt hans kone og ufrivillige (og underbetalte!) muse, og der han 22 år gammel gikk svanger med sin store, mystiske hjørnestein «Astral Weeks».
