Klassekampen.no
Lørdag 28. april 2018
DEN GANG DA: 13. mai 1968 snakker studentlederen Daniel Cohn-Bendit til studenter og streikende arbeidere i en park i Paris. foto: AFP/NTB SCANPIX
50 år etter at Frankrike ble kastet ut i tidenes streikevår, tar folk til gatene igjen:
VIL VEKKE ÅNDEN FRA 1968
IKONISKE: Franske kunststudenter ga opprøret i 1968 et markant visuelt uttrykk. Dette er en av plakatene som preget Frankrike den gang, og som i år er å finne på museum. ©Beaux-arts de Paris. Dist. Rmn Grand Palais / Thierry Ollivier
FRAM FRA GLEMSELEN: Plakatene fra 1968 brukes nå på nytt for å mobilisere til «Macronfest», protestdagen mot Emmanuel Macrons upopulære arbeidslivs­reformer.
NYTT 68? Journalisten François Ruffin ble folkevalgt for venstrepartiet France insoumise i fjor. Nå håper han å samle folk til kamp mot presidentens reformer.
SKULDER VED SKULDER: Arbeidere og studenter protesterte sammen under opprørsbølgen i mai 1968. Her snakker studentlederen Jacques Sauvageot til arbeidere ved Renault-fabrikken i Boulogne-Billancourt. foto: AFP/NTB scanpix
Gjenfødelse: Mai 68 er et ­begrep i Frankrike. Nå forsøker venstresida og fagforeningene å tenne gnisten på ny.

Det er en onsdag kveld i starten av april. På det historiske fagforeningshuset i Paris, La bourse du travail, har flere hundre mennesker presset seg sammen for å få plass. Det er varmt. En etter en har representanter for ulike yrkesgrupper tatt mikrofonen og fortalt om situasjonen på sin arbeidsplass. Nå er turen kommet til en ansatt i postverket som nylig har blitt sagt opp.

«Det er 50 år siden mai 68», sier han plutselig. Da våkner salen, som til nå har klappet trofast, men døsig etter hver innleder. Alle reiser seg, og salen bryter ut i plystring og trampeklapp. «Bravo!» roper noen. Når andre roper «generalstreik», stemmer resten av salen i. «Generalstreik! Generalstreik! Generalstreik!»

Noe er i ferd med å skje i Frankrike denne jubileumsvåren.

Fakta:

Maiopprøret i 1968

• I år er det 50 år siden et studentopprør endte med historiens største generalstreik i Frankrike. Nesten halvparten av alle franske arbeidstakere streiket og landet ble lammet i flere uker.

• Et par hundre studenter hadde protestert mot streng seksualmoral og autoritære læringsforhold på universitetene. Da myndighetene slo hardt ned på opprøret, vokste protestene.

• I forhandlinger med fagforeningene gikk regjeringen med på å øke minstelønna betraktelig. Fagforeningsarbeid fikk også en større anerkjennelse.

• Opprøret endte i juni med at president Charles de Gaulle oppløste Nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalg. Gaullistene fikk tre firedeler av setene og styrket sin posisjon. Året etter gikk De Gaulle av som president.

• Etterdønningene har satt sitt preg på flere generasjoner franskmenn. 68-opprøret har fått æren for økt frihet, brudd med hierarkiske normer og for å utløse feminismens andre bølge.

• President Emmanuel Macron har så langt ikke annonsert hvordan 50-års­jubileet skal markeres fra offisielt hold.

En ny opprørsvind over landet

Mai 68 er en av de mest symboltunge hendelsene i Frankrikes historie. Republikkens store øyeblikk har bestått av opprør: revolusjonene i 1789 og 1848, Pariserkommunen og mai 68. Nå forsøker president Emmanuel Macrons kritikere å vekke 68-ånden til live igjen. Men er det mulig å gjenskape et opprør?

Det skal ha begynt med et krav om at jentene skulle få lov til å invitere gutter på overnattingsbesøk på hybelen på Nanterre-universitetet i Paris. I 1968 var det bare guttene som kunne ta med seg gjester av det motsatte kjønn. Abort var forbudt. Det franske samfunnet var konservativt og tradisjonsbundet. Også universitetene var preget av en autoritær struktur. Men nå hadde de første store barnekullene etter krigen, babyboom-generasjonen, kommet i studiealder. Nye sosiale lag søkte seg inn på universitetene. Auditoriene var fylt til randen. Myndighetene vurderte å begrense tilgangen til universitetene.

Alt annet enn kjedelig

President Charles de Gaulle hadde styrt landet med fast hånd i et tiår. «Frankrike kjeder seg», skrev en journalist i avisa Le Monde i mars 1968. Men 22. mars bestemte en gruppe studenter seg for å okkupere etasjen der universitetsledelsen holdt hoff på Nanterre. Studentene protesterte mot at noen medstudenter hadde blitt satt i varetekt etter en demonstrasjon mot Vietnamkrigen to dager før. Okkupasjonen ble oppløst i morgentimene, men studentene hadde funnet sammen. Nå ville de finne nye måter å protestere mot imperialisme, streng seksualmoral, en autoritær universitetskultur og et hissig politi på. Noen dager senere ble universitetet stengt, men studentene fortsatte å samles.

En av initiativtakerne var den fransktyske studenten Daniel Cohn-Bendit, som allerede var under universitetsledelsens oppsyn. Nå ble han truet med utkastelse fra Frankrike, siden han hadde tysk statsborgerskap. Det gjorde ham til et symbol for det gryende opprøret. I starten av mai ble han og en håndfull andre studenter bedt om å møte i disiplinærrådet, som lå på Sorbonne-universitetet i Latinerkvarteret.

Lufta fylles av brostein

Hit flyttet også Nanterre-studentene seg da universitetet på nytt ble stengt 3. mai. Flere hundre studenter samlet seg til møte på Sorbonne. Nå bestemte rektoren seg for å gripe inn. Ordenspoliti ble sendt inn for å evakuere universitetet. Studentene ble satt i håndjern og plassert i svartemarjer som sto i en ring rundt universitetet. Andre studenter ble sjokkert over myndig­hetenes behandling av de radikale studentene og kom til fra hele Latinerkvarteret for å protestere.

De første brosteinene ble kastet mot politiet samme kveld. I de påfølgende dagene fortsatte de blodige sammenstøtene mellom studenter og opprørspoliti. Studentene satte opp barrikader og hele gater ble tømt for brostein. Flere hundre ble skadet. Over hele landet gikk skoleelever og studenter ut og protesterte mot politiets voldsomme behandling av studentene i Paris.

Gryende generalstreik

13. mai oppfordret også fagforeningene landets arbeidere til å gå ut i streik for å støtte studentene. De hadde egne grunner til misnøye. Den økonomiske veksten på 60-tallet hadde i mindre grad kommet arbeiderne til gode. Nå hadde industriarbeidsplasser begynt å forsvinne og frykten for arbeidsløshet bredde om seg. Arbeiderne ønsket høyere lønninger og mer innflytelse på arbeidsplassen.

De neste ukene spredde streiken seg over hele landet. Arbeiderne begynte å snakke om å organisere seg på nye måter. Flere dro også inn på campusområdene for å støtte studentene. Snart var Frankrike lammet av den største generalstreiken i landets historie. Tallene varierer, men minst sju millioner franskmenn, nesten halvparten av alle landets arbeidstakere, la ned arbeidet.

Glem 68, eller?

«På hvert gatehjørne kunne man treffe folk som hadde lyst til å prate og ta framtiden i egne hender,» skriver Gérard Miller, som var 19 år og student på Nanterre-universitetet i 1968. Dokumentarfilmskaperen kaller mai 68 «det vakreste han noen gang har opplevd». Men i boka «Mélenchon, Mai oui, 1968–2018» som kom ut i april i år, skriver han at han har blandede følelser for vårens 50-årsjubileum.

Det føles som om hans tidligere kamerater ikke opplevde det samme som ham, skriver han. For hvert tiår som er gått siden begivenhetene, har stadig flere av de tidligere seksti­åtterne tatt avstand fra opprøret de var med på.

Det toppet seg til 40-årsjubileet. Da ga selv Cohn-Bendit, ikonet for mai 68, ut boka «Glem 68». Nicolas Sarkozy hadde blitt president året før, i en valgkamp der han hadde sagt at arven etter mai 68 måtte bli «utslettet en gang for alle». Sarkozy mente mai 68 hadde skylda for en «intellektuell og moralsk relativisme» i Frankrike.

Vi er alle macronister

«Under brosteinene ligger stranden», sa et berømt slagord fra 1968. I stedet for stranden, har mange av hans tidligere kamerater funnet markedet, skriver Miller. Ingen inkarnerer denne liberalistiske vendingen så godt som nettopp Cohn-Bendit. Han som siden maidagene har blitt De Grønne-politiker og Europaparlamentariker, satt i fjor høst på første rad da president Macron holdt tale om sine visjoner for EU på nettopp Sorbonne-universitetet. For Miller er denne scenen så talende at han har brukt den til å innlede boka si.

Fjorårets presidentvalg var «grusomt for en gammel sekstiåtter», skriver Miller. Flere av hans tidligere kamerater kom ut som macronister. «Det som morer meg mest, er overbevisningen om at de endelig er blant de fornuftige», skriver Miller. Han mener medias tendens til å elske de angrende synderne fra 68, har bidratt til å skape en forestilling om at det bare fins én fornuftig politikk i dag, nemlig den liberalismen Macron gikk til valg på.

Opprørets time

Selv for venstresida ble Macron presentert som et klokt valg, mens Jean-Luc Mélenchon, lederen for venstrebevegelsen France Insoumise, ble framstilt som ekstrem. Forvist til skammekroken var enhver opprørsånd og klassedimensjon. Men nå kan det virke som om vinden er i ferd med å snu. Arven etter 68 er ferdig med midtlivskrisa. Miller er blant flere stemmer denne våren som vil gjenreise 68-opprørets ære. «Det er bedre å være revolusjonær, enn bedøvet og føyelig», skriver han.

Kanskje er det nettopp Macron, den første franske presidenten som er født etter 1968, som har vekket opprørsånden til live igjen. 22. mars kalte sju fagforeninger i offentlig sektor inn til landsdekkende streik for franske stats- og jernbaneansatte. Datoen var på ingen måte tilfeldig valgt. Mediene har nå stilt spørsmålet i flere uker: «Går vi mot en ny mai 68?»

Ikke på skinner

Allerede i høst streiket ansatte i offentlig sektor mot Macrons planlagte reformer. Han vil fjerne 120.000 offentlige stillinger, fryse lønnssatsen og øke trygdeavgiften for offentlig ansatte. Sykehusansatte streiket for første gang på nesten ti år. Også jernbanearbeiderne skal bli rammet av Macrons reformiver. For å kunne konkurranseutsette den franske jernbanen, vil Macron ansette flere på midlertidige kontrakter og fjerne de jernbaneansattes yrkesrettigheter, som innebærer en feriedag mer enn det som står i lovverket (som kompensasjon for ugunstige arbeidstider), en lønn som ligger bare litt over gjennomsnittslønna og en teoretisk mulighet til å gå av med pensjon ved 52 år for ti prosent av dem (i realiteten ligger de jernbaneansattes pensjonsalder nærere gjennomsnittet).

3. april gikk de «privilegerte» jernbanearbeiderne ut i en tre måneder lang streik som vil lamme jernbanen fullstendig to av fem dager hver uke fram til slutten av juni. I media har det blitt kalt en «perlestreik» – siden streikedagene kommer som perler på en snor. «Vi står foran en ’mai 68 perlé’,» sa Mélenchon i en tale til sine støttespillere 7. april. Han la ikke skjul på at han ønsket et nytt sekstiåtteropprør.

Og er det én politiker som har videreført opprørsånden fra 68, er det Mélenchon, skriver Miller, som har oppkalt boka etter den franske venstresidas nye lederskikkelse.

Okkupert land

Men det er ikke bare blant arbeids­takere at det murrer denne våren. I flere uker har fire universiteter vært helt okkupert og flere hundre andre blitt berørt av demonstrasjoner. Studentene protesterer mot at Macron vil innføre en lov som skal begrense inntaket til universitetene. Det vil utgjøre en form for utvelgelse, mener studentene.

Det har allerede vært flere sammenstøt mellom studenter og opprørs­politi. 20. april stormet opprørspolitiet Tolbiac-universitetet i Paris, som hadde vært under okkupasjon i flere uker og blitt et symbol på studentprotesten.

Også klimaaktivister har fått se regjeringens brutale ansikt de siste ukene. I kommunen Notre-Dame-des-Landes har enorme jordbruksarealer vært okkupert i årevis for å hindre byggingen av et flyplassprosjekt. I januar ble prosjektet endelig skrinlagt, men aktivistene har blitt værende for å fortsette å utvikle sine alternative bo- og dyrkingsformer. Regjeringen mener at de ikke lenger har grunn til å være der, og i april ble opprørspolitiet satt inn for å fjerne dem, uten lov og dom. Både i denne og andre saker har Macron vært ufravikelig: politikken hans skal gjennomføres, koste hva det koste vil.

68s gjenfødelse

Nå balanserer han på en knivsegg. Presidenten har bygd sitt politiske prosjekt på å «stå for det han har sagt han skal gjøre». Han kan ikke vike. Samtidig fikk han bare støtte fra knapt en fjerdedel av befolkningen i første runde i fjorårets presidentvalg. Han har allerede iverksatt flere upopulære reformer som har rammet alt fra pensjonister til lærere, og har vist lite vilje til å lytte.

«Jeg merker ikke noe sinne i dette landet,» uttalte Macron i mars. Siden har bilder av hordene av svartkledd opprørspoliti sirkulert i sosiale medier. Dersom regjeringen fortsetter å være like hard i klypa, kan det tippe over. I 1968 var det myndighetenes brutale behandling av radikale studenter som utløste sympati fra andre studenter og arbeidere. På den franske venstresida blir det kalt «convergence des luttes», en samkjøring av kampene, det store omveltende øyeblikket som får alle kamper til å gå opp i en høyere enhet. Nå er spørsmålet: Kan det skapes på nytt?

Skal vi prøve noe?

Det var i slutten av mars at invitasjonen dukket opp på Facebook. «Hva om vi prøvde noe?», het arrangementet. «Det er vår, det springer ut her og der. På universitetet i Toulouse, i Montpellier, på sykehusene, på gamlehjem og selvsagt på togstasjonene. Så, kan vi prøve noe? Kan vi se om små strømmer av sinne kan løpe sammen til en stor elv av håp? Kan vi se til at noe skjer, en greie, bare en greie, en greie som lar oss puste, en greie som løfter resignasjonen? Vi skal snakke, hele tida, og så ser vi om det oppstår en energi!»

Bak initiativet sto økonomen Frédéric Lordon og journalisten François Ruffin, som nå er folkevalgt for France Insoumise. Mange skjønte hva det betød. For to år siden var det nettopp Lordon og Ruffin som sto bak initiativet til Nuit debout, protestbevegelsen som okkuperte flere hundre åpne plasser i Frankrike i over to vårmåneder i 2016. Okkupasjonen sprang ut av en protest mot ekspresident François Hollandes arbeidslivsreformer. Den gang var det også på fagforeningshuset at de første planene ble lagt.

Macronfest

På Facebook-arrangementet hadde 1400 personer meldt seg på og over 8000 krysset av for «interessert». Den største salen i fagforeningshuset hadde bare plass til 500 og var overfylt allerede tre kvarter før arrangementet skulle begynne. Ruffin kom ut i døråpningen for å snakke til dem som ikke kom seg inn. «Vi foreslår 5. mai», sa han. «Vi lager en gryterett – noen tar med gulrøtter, andre tar med kål, så ser vi hva som funker!». Det var ikke så farlig hva de kalte arrangementet, mente han, men foreslo «Macronfest».

De som hadde håpet å bli med på en ny Nuit debout, måtte gå slukøret hjem. Det ble heller ikke noe av den spontane idémyldringen som var annonsert i Facebook-arrangementet. Ruffin og Lordon hadde planene klare på forhånd. Den spontane karakteren ved mai 68 lar seg ikke gjenskape.

Gamle plakater blir nye

De siste ukene har det blitt holdt planleggingsmøter for Macron-festen over hele landet. På en egen hjemmeside fins det et interaktivt kart over lokale initiativer, ulike kampsaker og flygeblader som kan lastes ned. «Vi må gripe alle anledninger til å samkjøre kampsakene for å uttrykke vårt begjær etter noe annet,» står det. Flere fagforeninger, partier og organisasjoner har sagt at de vil delta.

Det er lenge siden franskmenn har klart å vinne store politiske seire på gata. Nå gjenstår det å se om lørdag 5. mai, én dag unna ettårsdagen for Macrons valgseier, bare blir en eneste stor jubileumsfest for 68-opprøret, eller om den markerer starten på en ny convergence des luttes som kan få Macron til å snu. Plakatene lar det ikke være noen tvil om inspirasjonen: De er eksakte kopier av de berømte plakatene utformet av kunststudentene i Paris i 1968.

feature@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk