Klassekampen.no
Lørdag 28. april 2018
KASTET MER ENN BH-EN: Hippier feirer bryllup på Watchfield popfestival i England. 1968 er blitt et symbol for frisluppet seksualitet. Hvor står vi i dag? Foto: Keystone/ntb SCANPIX
Kvinnebevegelsen og seksuell frigjøring har stått sammen. Er de i ferd med å gå hver sin vei?
DA KROPPENE SLAPP FRI
DANSK FJERDEBØLGE: Den oppløste feministgruppa GirlSquad ville sette fokus på kvinners seksuelle frihet. «Du kan se det som pop. Du kan se det som porno. Du kan se det som provokasjon. Og du kan se det som alle tre ting på én gang. Som Snapchat-generasjonens gjengivelse av en på alle måter skamløs kvinnelig kunst fra det komplekse online­universet fjerdebølge-feminismen agerer i», skrev danske Zetland i en artikkel om gruppa som har skapt stor debatt i Danmark. Fra venstre Ekaterina Andersen, Louise Kjølsen og Nikita Klæstrup. FOTO: Ekaterina Andersen
Wencke Mühleisen
Kaj Skagen
NY TID: Sekstiåtterne og kvinnebevegelsen formet den seksuelle revolusjonen. 50 år seinere er spørsmålet: Hvor førte den oss? Og hva skjedde med friheten?

1968

– I mørke stunder spør jeg meg om datidas håp om seksuell frigjøring, sett fra dagens ståsted, var rørende naiv, sier forfatter og professor Wencke Mühleisen.

Det er kanskje det nærmeste vi kommer en norsk frontsoldat i den seksuelle revolusjonens tjeneste som snakker. I den tre år gamle romanen «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» har hun skrevet om de ni årene hun tilbrakte i det eksperimentelle østerrikske AAO-kollektivet på 1970- og 80-tallet, der fri sex, fri flyt av kropper, og det hun nærmest beskriver som en prinsipiell, seksuell opphisselse, var viktige ingredienser i det som skulle bære bud om en ny samfunnsmodell.

På 1980-tallet hadde hun flyttet ut av kollektivet, men ble kjent som en kompromissløs og fri feminstisk performancekunstner, som gjerne opptrådte naken på scenen innsmurt i rødmaling.

Men nå? I dag er sex på alle skjermer, i alle medier, sier Mühleisen. Selv er hun gått over til å skrive romaner, og det å kle seg naken oppfattes ikke lenger som radikalt, snarere som en kulturell forventning blant unge jenter på Snapchat og Instagram.

Var det hit hun ville? Mühleisens motvilje er merkbar.

– Det er som om sex i dag kan brukes til å fremme hvilket som helst budskap og selge hvilken som helst vare. Sex som livsstil, sex som nye normer om det gode, sunne, optimale, det maksimalt selvrealiserte liv. Det har kanskje ikke så mye med frihet å gjøre, snarere nyere disiplineringsformer, sier hun, og legger til:

Fakta:

SEKSUELL REVOLUSJON

• Det er 50 år siden 1968. I denne artikkelen spør vi hva som skjedde med det seksuelle frigjøringsprosjektet.

• Den danske filosofen Tone Frank Dandanell mener samfunnet fremdeles legger bånd på kvinners seksualitet, og at den moderne feminismens feiring av utsvevende seksualitet bare er et bevis på at den seksuelle frigjøringen ikke er i mål.

– Jeg tror ikke vi var i stand til å forestille oss at det seksuelle, feministiske frigjøringsprosjektet skulle bli så grundig kuppet av kommersialismen.

Doris Lessing og p-piller

I 1968 var Wencke Mühleisen femten år gammel og skoleelev i Mosjøen. Hun minnes da feminismen og kvinnebevegelsen nådde fram til det nordnorske tettstedet hun vokste opp i, i skikkelse av Kvinnefronten, og den unge Mühleisen plutselig fikk et språk for noe hun hadde følt på kroppen, noe hun lenge hadde vært opprørt over.

– Vi forsto at der det eksisterer ulikestilling og skeiv maktfordeling, vil skjevhetene komme til uttrykk også i det intime og i det seksuelle. Ikke-seksuelle maktforhold er også brutalt forankret i det seksuelle, sier Mühleisen.

På biblioteket fant hun Doris Lessings «Den gylne notatbok» fra 1962, og forsto at morens evige selvoppofrelse som mor og ektefelle ikke var noe å trakte etter. Doris Lessing beskrev konflikten mellom det moderlige og det erotiske på en så konkret måte at hun forsto at det angikk henne, forteller Mühleisen.

– Ingen steder hadde jeg lest det hovedpersonen Anna betrodde i dagboka si – at enhver kvinne i sitt hjerte er overbevist om at hvis en mann ikke tilfredsstiller henne, er det hennes gode rett å gå til en annen.

I 1967 kom p-pilla til Norge, og det svært så effektive kontrollmiddelet som faren for graviditet hadde utgjort, ble brått erstattet av nyvunne muligheter til å ha sex når man ville, med hvem man ville, uten å risikere graviditet.

– Det var faktisk «The Golden Notebook» som gjorde at jeg tok mot til meg og fikk resept på p-piller. Jeg satte meg fore å utforske seksualiteten uten frykt for uønskete svangerskap, sier Mühleisen.

Kulturradikalismens linjer

Det er liten tvil om at de akutte, litterære strømningene som nådde fram til Mühleisen i Nord-Norge spilte en avgjørende rolle i spørsmålene om seksuell frigjøring.

Men utviklingen skjedde ikke over natta, og røttene går tilbake til romantikken, minner forfatter Kaj Skagen om.

I sin siste bok «Norge, vårt Norge», der Skagen går gjennom hovedlinjene i samtida og i vår nære historie og ser nærmere på hvilke ideer som formet dem, går han tilbake til Søren Kierkegaards individualisme og Georg Brandes’ tidlige kulturradikalisme for å forstå 1960-tallets gjennombrudd.

– Det er ikke så merkelig at selvrealiseringsprosjektet, som er viktig for kulturradikalerne, blir såpass sterkt knyttet til kjærlighetslivet som det ble. På en måte hadde nok mange av de unge sekstiåtterne en følelse av at de var de første frigjorte menneskene i verden. Men den seksuelle frigjøringen kom som et resultat av kulturradikale strømninger fra Brandes, via Øverland, Mykle, Wilhelm Reich og fram til Jens Bjørneboe, sier Skagen.

Seksualiteten er et viktig utgangspunkt for samtlige, påpeker Kaj Skagen. Fra Georg Brandes, som på 1880-tallet hadde et moderne syn på individets rett til selvutlevelse, går det en linje fram til det radikale trekløveret Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Helge Krog. Tett opp til de tre finner vi Wilhelm Reich, som oppholdt seg i Norge på slutten av 1930-tallet, og som med sin moralsk liberale og politisk radikale tilpasning av Freud ble tatt imot med nysgjerrighet og begeistring av norske intellektuelle. Reich utvidet og moderniserte Freud, og benyttet psykoanalysens teorier om driftenes sublimering som et argument for at det var nødvendig å leve ut driftene, påpeker Skagen i «Norge, vårt Norge». Ifølge Reich sto kapitalismen i veien for dette – en revolusjon var derfor nødvendig. Med en kombinasjon av Marx, Freud og new age-aktige terapier gikk Reich i bresjen for en fri seksualmoral som en form for religionserstatning.

Fra antropologien kom Margaret Mead, som med sine skildringer av det tilsynelatende løsslupne seksuallivet blant naturfolket på Samoa også bidro til en romantisering av alternative samlivsformer, påpeker Skagen i boka.

Historiens lange linjer

Fra 1930-tallets radikale strømninger går det deretter en direkte linje til sekstiåtternes mest umiddelbare forløpere, der Bjørneboes pornografiske og forbudte roman «Uten en tråd» står sentralt, sier Skagen.

– Denne kulturradikale linjen er egentlig veldig klar og sammenhengende. En annen viktig forutsetning er kvinnebevegelsens historie, som løper fra 1800-tallet og fram til 1969-tallets nyfeminister. En tredje linje dreier seg om angrepene på kristendommen. Den fjerde linjen er den teknologiske utviklingen, som blant annet muliggjorde effektiv prevensjon. Disse fire retningene løper parallelt og skaper forutsetninger som kulminerer innenfor et kort tidsrom. Det er nesten utrolig hvor fort det gikk, hvis man anlegger et perspektiv på 5000 år.

– Kan vi betrakte den seksuelle frigjøringen som en revolusjon, slik du ser det?

– Det var åpenbart en revolusjon – hvis man i dag ser hva som er tillatt i offentligheten, og husker på at Bjørneboes «Uten en tråd» ble forbudt for kort tiden siden. Det er vel nesten en slags seksualisering av offentligheten som har foregått. Ekteskapet har likevel interessant nok overlevd. Men i stedet for at alle blir gift, er det vel i dag omtrent halvparten som gjør det. Det kan se ut som vi er nede på et slags grunnfjell – ekteskap og familie er skanser som tross alt står, samtidig som det både er tillatt og normalisert å ikke være gift, eller å skille seg og gifte seg på nytt.

På et personlig plan

Fra egen barndom på 1950-tallet husker han selv godt hvordan det ble lagt et taushetens teppe over hans fars eldste brors skilsmisse.

– Han var ikke bare en frafallen kristen, han var også skilt, og dette var så rystende i familien at hans navn knapt ble nevnt i familien. Vi møtte ham aldri. Dette var virkelig en annen verden enn den vi lever i nå. Det er klart det lenge hadde eksistert en kulturradikal elite, men det som skjedde under årene rundt 1968, var at kulturradikale ideer ble popularisert og ble et mønster for alle.

At den seksuelle frigjøringen bidro til å fjerne ufrihet, maktmisbruk og tabuer, er åpenbart en vellykket historie, sier Skagen.

– På det personlige planet er kulturradikalismen mer positiv enn ødeleggende. Ingen tvinger deg lenger til å bli værende i et livslangt forhold, du kan gå hvis du vil. Ingen stat eller kirke presser deg til noe som helst. I vestlig sivilisasjon var denne friheten en historisk uunngåelighet.

– Men samtidig åpner den seksuelle friheten for å kople seksualiteten helt og holdent fra svangerskap og barn. Unnfangelse, svangerskap og fødsel kan løsne helt fra det personlige forholdet mellom mennesker, og på lang sikt bli flyttet inn i laboratoriene. Det åpner for vitenskapens, statens og kapitalens invasjon og okkupasjon av mennesket, sier Skagen.

Frykten for å bli fødemaskin

«Tror du på kjærligheden? Ægteskabet er en fælde som stænger kvinden inde og gjør henne til en fødemaskin. Gifte mig vil jeg ikke. Nei, ikke for alt i verden!».

Fra hjemmet sitt på Sagatun utenfor Hamar i 1880-årene skrev en norsk tenåring brev til ei venninne, harmdirrende av motvilje mot ekteskapets ufrihet og mot utsiktene til å bli eid av en ektemann og utslettet av moderskapet.

Det er ikke mer enn 150 år siden. Brevskriveren, Katti Anker Møller, skulle bli en av Norges første kvinnesaksforkjempere, og startet med det en livslang kamp for prevensjon, seksualopplysning og legalisering av abort, som ennå var langt fra vunnet da hun døde få måneder etter krigens slutt i 1945.

Spoler vi fram til vår tid, virker Katti Anker Møllers sukk i norsk sammenheng som sendt fra en uendelig fjern fortid.

Ta for eksempel den svenske 29 år gamle forfatteren Tone Schunnesson, som har omtalt generasjonen født seint på 1980-tallet som en generasjon der seksualiteten er en del av den populærkulturelle zeitgeisten. I et essay i Bokmagasinet i fjor skrev hun om et radikalt, og for henne selv overraskende valg hun tok i en periode på noen måneder: å avstå fra sex.

«Å ikke ha sex har aldri blitt forbundet med frivillighet i mine kretser. Når vi ikke ligger, har det å gjøre med tilfeldigheter eller uflaks, at man har havnet i en deprimerende funk man må komme seg ut av», skrev Schunnesson. I et seinere avsnitt tilbød hun en mulig forklaring:

«Jeg tipper redselen for å være uten sex ikke alltid har å gjøre med at det er så utrolig deilig å ligge med mer eller mindre fremmede personer, men at vi vil framstå som attraktive og frie, utvalgte og usjenerte.»

Der er vi ved et tankekors, mener den danske filosofen Tone Frank Dandanell.

Hun har fulgt den såkalte «fjerdebølgen» av feminisme tett, som i Danmark har vært preget av den svært så seksualiserte feministgruppa GirlSquad. Når feminister poserer i leopardundertøy på en seng, og begrunner det feministisk, tyder det på at vi ikke har kommet langt nok.

– Hvis vi kun kjemper for kvinnens rett til å ha en såkalt utsvevende seksualitet, som fjerdebølgefeministene gjør, risikerer vi egentlig bare å oppstille nye normer for forventninger til kvinnen, og å gjøre henne til ett med sin seksualitet. Kvinnen skal være seksuelt utsvevende, og skal bevise at hun er det.

Mistet vi noe?

Derfor: Vi kan se tilbake på kolossale framskritt og på en kvinnelig frigjøringskamp som gjennom 1900-tallet har bidratt til å forandre verden så gjennomgripende at vi knapt kan forestille oss livet før.

Det er ikke vanskelig å se hva vi vant. Men mistet vi noe? Brøt vi oss ut av ekteskapets lenker for å skape nye lenker?

– Jeg tror ikke vi har tapt noe. Jeg tror snarere at vi ennå ikke er kommet ute av de samme lenkene som har hemmet kvinnens frihet, sier Tone Frank Dandanell.

– Vi har kjempet for kvinnens rett til å være et seksuelt vesen, som er en viktig kamp, men den er ikke radikal nok. Vi må heller til roten av problemet: at kvinnen fremdeles identifiseres med sex.

Allerede Simone de Beauvoir pekte på at kvinnen først og fremst betraktes gjennom et mannlig, seksualisert blikk, og at kvinnens blikk på seg selv internaliserer det samme mannlige blikket, minner Dandanell om.

– Kvinnens seksualitet er blitt en slags valuta som måler verdien hennes som menneske. Hvis du er i tvil om den påstanden, kan du bare ta en tur innom Instagram, der kvinnen nærmest bare har én måte å eksistere på – gjennom å kaste klærne og vise at hun nyter det.

<PARAGRAPH style="Tekst innrykk">Overseksualisering og slutshaming er egentlig, slik Dandanell ser det, symptomer på ett og samme samme grunnleggende problem: at kvinnen fortsatt tenkes som sex.

– Hvis vi ønsker frihet, virkelig frihet, så er det denne eldgamle patriarkalske ideen vi skal bekjempe.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk