Klassekampen.no
Lørdag 28. april 2018
Filosofen Geoffroy de Lagasnerie mener den franske venstresida bør legge mai 1968 bak seg:
– Vi er paralysert av 68
DET STORE SLAGET: Geoffroy de Lagasniere mener fransk venstreside lider av et 68-kompleks, som gjør at den tror alle kamper må gå opp i en høyere enhet. Foto: Sebastian Mayer
Dårlig strategi: Mai 68 var en serie tilfeldigheter som ikke kan gjenskapes, hevder filosof Geoffroy de Lagasnerie.

mai 68

Kritikerne av Frankrikes president Emmanuel Macron forsøker i disse dager å gjenskape maiopprøret for 50 år siden. Det er ikke alle som synes det er en god idé. Filosofen og sosiologen Geoffroy de Lagasnerie mener venstresida bør legge mai 68 bak seg.

– 68 hindrer oss i å se nåtida, sier han til Klassekampen.

Lagasnerie kaller seg «radikal intellektuell», av en type man ikke har sett så mange av i Frankrike siden nettopp 68-generasjonen. Ved siden av å undervise og skrive bøker, arrangerer han debattkvelder og skriver opprop i avisene, ofte sammen med sin gode venn forfatteren Edouard Louis.

– Det som framstår som en hyllest av 68, er en måte å være konservativ på. Det bekrefter et bilde av at venstresida er maktesløs, ikke-eksisterende og dominert av høyresida, sier han.

Fakta:

Geoffroy de Lagasnerie

• Fransk filosof og sosiolog, født i 1981, som har blitt en sentral stemme på venstresida i Frankrike.

• Han har gitt ut flere bøker om politikk og samfunn, ofte inspirert av arbeidet til Pierre Bourdieu og Michel Foucault.

• I 2015 ga han ut «The Art of the Revolt: Snowden, Assange, Manning».

• Seinere samme år lanserte han teksten «Manifesto for an Intellectual and Political Counteroffensive» sammen med forfatteren Edouard Louis. Manifestet fikk førstesida i storavisa Le Monde.

• Manifestet angrep høyresidas politikk og la grunnlaget for fornyet samfunnsengasjement for radikale intellektuelle.

En stor tilfeldighet

Våren 1968 allierte studenter seg med streikende arbeidere. Folk kom i prat på tvers av sosiale sjikt og sto samlet mot myndighetene. Det har skapt en forestilling om at det er nødvendig med en «total» bevegelse for å skape endring, mener Lagasnerie. Resultatet er et ønske om å samle alle kamper til en større omveltning. Da mister de enkeltsakene av syne, frykter han.

I stedet forstår han maiopprøret som en «synkronisering» av kampene, et begrep han låner fra sosiologen Pierre Bourdieu.

– Det var enkeltstående kamper – kvinnekampen, arbeidernes kamp, studentbevegelsen og homobevegelsen – som tilfeldigvis utspilte seg på samme tid, sier han.

Spørsmålet filosofen mener venstresida bør stille, er om målet er å gjenskape en stor massebevegelse, eller om det er å skape et mangfold av effektive kamper.

– På venstresida i dag skaper arven etter 68 nærmest automatisk et krav om å gjenskape 68. Vi ser det også med den store bevegelsen i Frankrike nå, med studentene og jernbanearbeiderne. Umiddelbart har temaet blitt samkjøring av bevegelsene. Det er en strategi som er tapt på forhånd.

De som etterlyser opprøret fra mai 68, ignorerer at dagens kamper foregår på andre måter, hevder Lagasnerie.

– Det skjer mye i dag på den globale venstresida av intellektuell, politisk og strategisk fornyelse. Hvis vi vil at det skal virke, må vi snakke mer om det enn om fortida, sier han.

Skylder på Nuit debout

Lørdag 5. mai, ett år etter Emmanuel Macron ble Frankrikes president, er det planlagt en stor «Macronfest» over hele Frankrike, hvor arrangørene har invitert til samling av alle de ulike bevegelsene som har protestert mot Macron denne våren. Lagasnerie er kritisk, men har likevel signert et opprop til støtte for initiativet.

– Jo mer folk samles, jo mer bevegelse blir det. Det er alltid overbevisende. Derfor støtter jeg initiativet av strategiske hensyn, men jeg tenker at retorikken er kontraproduktiv. Jeg er uenig i at det er en felles sak, sier han.

Han mener at det ikke er tilfeldig at det er to hvite, heteroseksuelle menn, politikeren François Ruffin og økonomen Frédéric Lordon, som står bak.

– De tror ofte at deres kampsaker er alle andres kampsak, sier han og ler.

– Det er helt sant!

Den samme feilen ble gjort med protestbevegelsen kalt Nuit debout for to år siden, hevder Lagasnerie. Det som opprinnelig var en protest mot arbeidslivsreformene under François Hollande, utartet seg til å bli en over to måneder lang okkupasjon av flere åpne plasser over hele Frankrike. Den gang var også Ruffin og Lordon blant initiativtakerne.

– Jeg mener at Nuit debout bærer ansvaret for at mobiliseringen for arbeidslivslovgivningen feilet. I stedet for å kjempe for arbeidslivsloven, begynte folk å lage en ny grunnlov og gjenskape revolusjonen. De mistet energien og det avledet hele bevegelsen, sier Lagasnerie.

Én etter én

I stedet vil filosofen fremme en støttestrategi.

– Når det dukker opp en kampsak, får man støtte den, men la den beholde sin egenart. Jo mer man prøver å gjenskape en massebevegelse, jo mer vil man gå glipp av det som står på spill, og man vil ikke være i stand til å angripe makten der den er.

Han mener den som samler alt under til en felles kamp, skaper uangripelige mål.

– Dersom målet ikke er Frankrike, blir det Den europeiske sentralbanken. Dersom det ikke er den, blir det USA, og så blir det Trump, sier Lagasnerie.

Han har også et problem med merkelappen «nyliberalisme», som han mener venstresida feilaktig klistrer på Macrons politikk.

– Det finnes ikke noe ord som kan beskrive helheten i samfunnet. Det betyr ikke at deler av samfunnet ikke har blitt forandret av økonomisk rasjonalitet, for eksempel sykehusene og skolen. Men det er bare en liten del av verden, sier han.

– Vi lever ikke i nyliberale samfunn, men i samfunn med ulike dynamikker, hvor enkelte er liberale, andre er autoritære eller konservative. Et samfunn er en sammensetning av uavhengige systemer. Vi må definere de lokale maktsystemene og slåss mot dem, én etter én.

Venstreindividualisme

Geoffroy de Lagasnerie er likevel ikke nådig i sin dom over president Macron. Han betegner dagens regjering som et «terrorstyre».

– For meg er Macron en som vil gjenskape de tradisjonelle hierarkiene. Å oppløse fagforeningenes makt er å tvinge arbeidstakerne inn under sjefenes vilkårlige vilje, sier han.

Han gir flere eksempler. Migranter har fått mindre beskyttelse fra politiet. Kontrollen av arbeidsledige har økt. Flere skal bli stengt ute fra universitetene.

– Det er en regjering som forsøker å gjenskape klasseskjebner, gjennom å oppløse systemene som beskytter individene fra makten, sier han.

Lagasnerie vil gjenreise individualismen som en venstresideverdi.

– Venstresidas mål er å la folk leve sine liv på deres egen måte. Å kunne velge sitt liv, sin smak, sin levemåte, sine venner, hevder han.

Det er én ting Lagasnerie gjerne vil hente fram igjen fra 1968: det anarkistiske humøret.

– Jeg ble slått av at Metoo-bevegelsen ville løse alle problemer gjennom straff. Man må kunne kjempe mot vold og maskulin dominans uten at det nødvendigvis må gå gjennom et krav om mer undertrykkelse. I 1968 ble det oppfunnet en feminisme som var imot straff og fengsel. Det er et politisk humør som har gått tapt, en frihetlig kritikk av alle maktformer, som jeg syns det er viktig å hente fram igjen.

Bruddkultur

Den største utfordringen både på den franske og den europeiske venstresida i dag er at den har glemt å kjempe for noe, tenker Lagasnerie.

– Dersom de jernbaneansatte vinner streiken, har de ikke vunnet noe. De har bare oppnådd å ikke tape. Ingenting vil ha forandret seg.

Venstresida har mistet definisjonsmakten, hevder han.

– Staten sier: Dere må jobbe mer, og vi står imot. Det er høyresida som går framover, og vi som står imot. Venstresida må komme på offensiven. I stedet for å streike for jernbanearbeidernes rettigheter, kan vi streike for 32-timers arbeidsuke. En million mennesker hadde sikkert streiket for det. Den europeiske venstresida må definere seire som tilfellene der vi vinner noe, ikke tilfellene der vi ikke taperl, sier han.

– Det er lenge siden fagforeningene oppnådde store seire med streik i Frankrike. Hindrer revolusjonsromantikken på den franske venstresida sans for reform og kompromiss?

– Nei, jeg vil heller si at det er motsatt. De siste 20 årene har fagforeningene blitt mye mer reformistiske og mer innstilt på å inngå kompromiss. Vi må ikke ta utgangspunkt i at samfunnet fungerer. Det fungerer ikke, annet enn gjennom å utestengte og undertrykke et visst antall mennesker. Det er alltid noen som faller utenfor kompromisset, sier han.

Kompromissvilje er det som dreper venstresida og muligheten for en radikal kritikk, mener Lagasnerie.

– De som aldri inngår kompromisser i dag, det er regjeringen. Ikke jernbanearbeiderne. Regjeringen har bestemt seg for reformen og nekter å gå inn i dialog. Det er det som skjer. Hvis det er noen man skal anklage for en kultur for brudd, for krig, så er det dagens arbeidsgivere. Det er ikke venstresida, sier han.

Makt bak kravene

Det er bare én ting fagforeningene i Frankrike mangler, mener Lagasnerie, og det er makt til å diskutere reformer.

– Jeg tror mer på styrkeforhold enn på kommunikasjon. Politikk er styrkeforhold, det er brudd. Og av og til vold. Det er å påtvinge den andre parten noe den ikke ønsker. Streik fungerer ikke lenger. Vi må finne nye måter å protestere på.

– Sosiale bevegelser kan ikke bare protestere. Er det ikke også viktig å skape institusjoner?

– Jo, det er jeg helt enig i. Ett av problemene på venstresida er bruddet mellom radikale energier og partiene. Fallgruven er en definisjon av radikalitet som handler om å stenge seg selv ute fra institusjonene. Institusjoner kan være positive eller negative, det er vi som må få dem til å fungere, sier han.

Effektiv radikalitet

Det største nederlaget ved 1968 var at radikaliteten ble definert som noe som ikke hørte til i institusjonene, men på gata, mener Lagasnerie. Det ble åpenbart da det franske Sosialistpartiet fikk sin første president, François Mitterrand, i 1981.

– Venstresida ved makten var ikke venstresida. Straks Mitterrand kom til makten, brøt han med sosiale bevegelser og innførte en konservativ politikk, sier han.

Venstresidas oppgave etter 1968 er derfor dette, ifølge Lagasnerie: Å spørre seg hvordan radikaliteten kan bli effektiv og ikke bare symbolsk.

feature@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk