Klassekampen.no
Fredag 27. april 2018
HJEMLENGSEL
Å søke trygghet i fortida
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Hvorfor lengter så mange av oss hjem, på en litt uklar, sår måte?

Kanskje har vi tilsyne­latende trygge moderne mennesker aldri lengtet mer hjem enn vi gjør i dag? En bølge av interesse for slekt, fortid, opprinnelsessted og familiehistorie har skyllet over oss på kort tid. Er det først og fremst bakstreversk og tilslørende? Jeg tror knapt vi kan stanse bølgen, så vi burde kanskje heller være positivt nysgjerrige? Selv opplevde jeg at moren min i sine siste år ble rammet av hjem­lengsel, etter et langt voksenliv som en temmelig usentimental byboer og akademiker.

Hvis vi tillater oss å se bort fra hjemløsheten som rammer i tider av krig, flukt og landflyktighet, kommer mange av oss – og iallfall mange av våre foreldre eller besteforeldre – fra en kulturbakgrunn hvor tett tilhørighet og omfattende tilpasningskrav var utpreget.

Mulighetene for personlige valg, frihet og overskridende livshandlinger var ikke store. Du visste hvor du hørte hjemme, hva som skulle til og hva som ble deg til del om du brøt for mye med fellesskapet. I slike tradisjonelle liv er den store psyko­logiske gevinsten en dyp følelse av trygghet, som henger sammen med opplevelsen av forutsigbarhet og varighet.

Men ville du noe mer, som min mor, brøt du gjerne ut om det var mulig. Ofte førte det til et livslangt brudd og lite kontakt med egne røtter. Det kunne bli snakk om både en klassereise, en lang geografisk reise og til og med å miste egen dialekt. For mor var det alt dette på en gang. Hun var tilsynelatende en vellykket klassereisende med prikkfri oslodialekt, og hun snakket aldri om denne påfallende selvtransformasjonen eller hva endringene gjorde med hennes identitet og følelse av tilhørighet.

Det må likevel ha rokket ved noe dypt og viktig, for det å føle at man virkelig hører hjemme et sted, er et av våre biologiske og evolusjons­messige grunnbehov, tett knyttet til behovet for ro, hvile, trygghet og opp­ladning.

Vårt andre grunnleggende behov, behovet for mestring og utforskning – eller kall det gjerne behovet for frihet – må balanseres mot behovet for å føle oss hjemme og trygge. Også kamp og flukt-mekanismen vår – som settes i gang ved fare, store utfordringer og stress – må roes ned ved hjemlig, forutsigbar trygghet.

Folk som har flyttet fra hjemplassen i unge år, rammes gjerne hardest av hjemlengsel litt uti livet. Den travle tida mange opplever i 30–50-års­alderen, gir de fleste en følelse av å være nokså hjemme, særlig hvis man verken rammes av arbeidsløshet, tvungen flytting eller samlivsbrudd. Samliv med egne barn gir følelse av hjem og ofte mer tilknytning til nærmiljøet for en periode.

Så en dag er det hele over. Man er mest sin egen igjen, og man kjenner kanskje ikke den friheten man forestilte seg, men heller det sosiologen Zygmunt Bauman kalte «savnet fellesskap». Fellesskap i Baumans forstand har definitivt mye med kollektiv trygghet innen velferds­staten å gjøre, men også med dette behovet for nære, tette og identitetsskapende fellesskap som en stat eller en storby ikke kan by oss på.

I vår tid, med flere brudd i livet enn før, og kortere varighet på alt fra arbeidsforhold til samliv og venne­relasjoner, er det dermed nesten logisk at mange leter etter tilhørighet og identitet i egen slektshistorie – blant tradisjoner, fortid og røtter. Men her ser både Bauman og mange andre teoretikere farer: Veien kan bli kort fra kulturell selvbevissthet til kulturell selvgodhet, fundamentalisme, utestengning og skepsis til «alle som ikke er som oss».

Og individene som søker «hjem», opplever fort noe av det samme sosiale presset som i sin tid fikk dem til å reise ut og ta avstand: Du må vise tilpasning og lojalitet for å høste tilhørighet. Selv om vi gjerne ser med mer velvillige øyne på identitetsstrev blant mennesker som tilhører de såkalte etniske minoriteter, vil selvsagt farene for fundamentalistisk tenkning, undertrykkelse av enkeltpersoner og skepsis til «de andre» være like store i slike grupper som i andre tette smågrupper.

Hvordan kan en person rammet av en slik hjemlengsel balansere det hele? Er det mulig? Ifølge Bauman og andre tenkere burde vi i alle fall snakke åpent både om menneskers reelle savn og om de ubehagelige fallgruvene, også om det dreier seg om etniske minoriteter. Det hevdes at jo åpnere subkulturer møtes av storsamfunnet, jo større er mulig­heten for at de ikke forfaller til å bli lukkede, autoritære, fremmedfiendtlige fellesskap. Samtidig mener Bauman at vi aldri kan demme opp for det farligste uten å fortsette å engasjere oss oppriktig i å finne fram til iallfall noen felles overordnede verdier alle småfelleskapene må forplikte seg til – verdier som bygger på en type medfødte moralske impulser mennesker dypest sett har felles.

Hva betyr alle disse store ordene og teoriene når en enkelt liten person er gått så lei av kortvarige relasjoner og nytteorienterte vennskap at hun velger å ta på alvor sin egen følelse av hjemløshet og søke tilbake til røttene? Det betyr at hun må prøve å vandre hjemover med en sterk vilje til å passe på sin personlige identitet, og at hun skal ta med seg den graden av fordomsfrihet hun forhåpentligvis har lært ved å leve i det store og flytende «anything goes»-samfunnet. Men det kan være mye mer komplisert enn som så, slik det for eksempel er i den landsdelen min mor kom fra.

Den utflyttedes lengsel tilbake til hjemstedet, landskapene, være­måtene og kulturen er få steder mer betent enn blant de multietniske nordkalottmenneskene i Finnmark og Troms, så la oss tenke oss at du som min mor er en halvgammel finnmarking som har bestemt deg for å følge din hjemlengsel. For det første: Det du savner aller mest, kan jo være nettopp de omgangsformene du i barndommen bare fikk oppleve ved kjøkkenbordet hjemme, eller språket du aldri fikk kjenne fordi foreldrene og besteforeldrene dine var lært opp i dyp skam og forakt for sin egen etniske arv.

Skal det gi mening å finne hjem, må du altså i gang med å ta noe av dette tilbake. Men skammen, selvforakten og benektingen er jo høyst levende selv i dag. Et eksempel: «Å komme hjem som same» til en slekt og et lokalmiljø som fortsatt er selvforaktende og samefiendtlig, kan være på linje med å komme hjem til en konservativ religiøs familie som praktiserende homofil – neppe den hjemkomsten du drømte om. Om noen skulle være i tvil om styrken i alt dette, anbefaler jeg å se filmen «Sameblod».

Og la oss si du møter det motsatte – en hjembygd preget av unge, nystolte samer med tydelige politiske agendaer: Før du vet ordet av det, kan du være utmeldt av fellesskapet før du rakk å komme inn i det igjen, fordi du ikke er «samisk nok» eller lojal nok. Det du søkte, var gjerne en nostalgisk drøm om omgangsformer, landskaper, en inkluderende holdning, en vilje til å stille opp for slektninger og naboer, ro og gode verdier. Hva om det du fant, heller var nye, harde motsetninger og ressurskamp? Eller hva om storsamfunnet har preget barndomslandet ditt mer enn du ante?

Du kan måtte bruke all din livserfaring, kløkt og selvtillit for å balansere det du møter, og følelsene det vekker i deg, på en måte som får det hele til faktisk å kjennes som en hjemkomst. Du kan måtte trippe forsiktig mellom benektere og aktivister, folk som synes du sviktet da du dro, og folk som dyrker deg som eksempel på «en sambygding som fikk det til her i livet».

Det lille min mor rakk å se av sambygdinger og sine egne, ble i all hovedsak en god hjemkomst, selv om hun nok hadde vært redd. Når jeg fortsatt leter i notater og brev etter henne, finner jeg at denne avanserte akademikerdamen, som var lite sentimental og kunne ha en nesten kynisk humor, skriver ting som at «Dette stedet er landskapet mitt på denne jord.» og «Jeg er så lykkelig over å ha funnet tilbake til dere igjen, gode menneskene mine!».

Jeg blir overveldet og rammet av det selv. Hun ville skaffe seg en liten hytte ytterst i fjorden, der sommerbeitene for rein hadde vært i hennes barndoms somre. Der og ingen andre steder skulle det være. Hun rakk det aldri, for et massivt hjerneslag tok henne brått fra oss. Før mor fikk hjemlengsel, hadde jeg alltid vært mer opptatt av bakgrunnen hennes enn hun var selv. Men slik det endte, har mye av hjemlengselen hennes nå blitt min – ikke av plikt, men fordi det kjennes dypt meningsfylt.

Lyrikeren Kolbein Falkeid skriver om det i diktet «Fremmede dager»: «Lengtet vi hjem fra fremmede dager var det aldri til den snobbete småbyen … aldri til det lave pratet som seg rundt tankene som kvikkleire og sugde dem ned, ned. … Det vi lengtet etter var landskapet … Det var småtingene, ordene som var snodd slik at de passet til snegle­husørene våre. Og de sjeldne blikkene som bladde forbi alle usle sider i oss og bare leste de gode tekstene. Dette. Alltid dette. Bare det.»

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk