Klassekampen.no
Torsdag 26. april 2018
#KNYTBLUS: Sara Danius’ karakteristiske halspryd har blitt et feministisk symbol i Sverige, etter at hun ble kastet som sekretær i Svenska Akademien. Her forlater Danius Akademiens møte torsdag 12. april, etter å ha meddelt sin beslutning om å trekke seg. FOTO: JONAS EKSTRÖMER, TT/NTB SCANPIX
Kjernen i striden om Svenska Akademien er ikke kjønn, men hvorvidt institusjonen skal kaste seg på populismebølgen.
Den totalitære tidsånden

Dette er ikke enda et innlegg om de pikante stridighetene i Svenska Akademien, for ikke å snakke om skjortebluser eller håndvesker eller hårknuter – eller tvilsomme advokatundersøkelser. Det er snarere et forsøk på å fortolke og forstå den striden som foregår. Striden handler nemlig ikke bare om Akademien, og den er ikke bare storslått kjendisunderholdning for blaserte sjeler. Den er også et ganske uhyggelig eksempel på det skredet som foregår i de vestlige – ikke minst de skandinaviske – demokratiene for tida.

Mediene, politikerne og offentligheten i Sverige vil fremstille hendelsene som en intens kamp mellom gammelt og nytt: Kvinnene skulle representere det nye, og mennene det gamle. Sara Danius, som var permanent sekretær for Akademien, har blitt selve hovedsymbolet på denne kampen. For å få kjøtt på påstanden, har man måttet vri og vende og forvrenge virkeligheten, slik at en fjær kunne bli til fem høner. Ut fra de svenske medienes fullstendig ensidige fremstilling av saken, har offentligheten etter hvert fått inntrykk av at Svenska Akademien består av en flokk gamle hvite menn som hater fornyelse og likestilling så dypt at de nå har presset to stakkars uskyldige kvinner ut av sin patriarkalske, reaksjonære, gammeldagse forsamling.

Fakta:

Svenska Akademien:

• De siste månedene har det stormet rundt Svenska Akademien, institusjonen som blant annet deler ut Nobelprisen i litteratur.

• I november 2017 ble det kjent at 18 kvinner hadde anklaget mannen kjent som «Kulturprofilen» for seksuell trakassering og overgrep. Mannen er gift med Akademi-medlem Katerina Frostenson, og har hatt tette bånd til Akademien.

• Saken førte til mye indre strid, og i april gikk leder Sara Danius av, etter flertallets ønske.

• I motsetning til bildet som har dannet seg, handler ikke striden om kjønn, skriver Marianne Stidsen i denne teksten. Saken avslører derimot en populistisk tendens, der rettsstatlige og demokratiske prinsipper settes til side.

Om forfatteren:

• Marianne Stidsen er lektor ved Københavns Universitet. Teksten har tidligere stått på trykk i Weekendavisen.

Dette er imidlertid ikke riktig. Faktum er at den ene kvinnen, Sara Danius, ville kaste ut den andre kvinnen, Katarina Frostenson, menig medlem av Akademiet. Og at det faktisk var en del av mennene – pluss et par andre kvinner – som ikke ville være med på det. Etter noen uskjønne mellomregninger – der blant annet en intern advokatrapport ble delvis lekket til en av de mediekanalene som har kjørt hardest på Akademien som gammeldags, reaksjonært, kvinnefiendtlig og så videre – ble det torsdag kveld i forrige uke avgitt en mistillitserklæring til Sara Danius som sekretær, og deretter valgte hun å forlate Akademien. Striden handler altså på ingen måte om noen menn som vil kaste ut noen yngre kvinner slik at de kan sitte og hygge seg videre – langt fra den moderne verden – i gammelmannsklubben sin.

Men hvis den ikke handler om kvinner versus menn; nytt versus gammelt, hva handler den da om? Det grunnleggende spørsmålet er om de moderne, borgerlig-demokratiske institusjonene og rettsprinsippene fortsatt skal gjelde. Eller om vi skal ha en helt annen type samfunnsforståelse, der moderne rettsprinsipper samt moderne, demokratiske spilleregler er satt ut av kraft.

Når et flertall av medlemmene i Svenska Akademien – blant annet en del av mennene – ikke ville stemme ut Frostenson, skyldes det at de ikke mener Akademiens beslutninger skal dikteres av pressen og folkedomstolen. Det er denne som i nærmest frådende vendinger, gjennom flere måneder, har krevd Frostensons hode på et fat. Men hun er faktisk ikke dømt for noe rent juridisk. Derfor avviste et flertall av Akademiens medlemmer, som består av både menn og kvinner, et krav fra et mindretall – inkludert Sara Danius – om at en kollega skulle kastes ut.

Det er det som er stridens kjerne, og derfor bør man faktisk ta bråket på alvor. Stridens kjerne er om Svenska Akademien skal kaste seg på den bølgen av populisme som herjer. Det nye – og det er kanskje grunnen til at det er så vanskelig å få oversikt over saken – er at populismen nå har fått et venstreorientert ansikt, med identitetspolitikk og feminisme som program. Og det er denne venstreorienterte populismen Sara Danius etter hvert har blitt en slags selverklært leder for og symbol på. Denne populismen, som alle andre former, forsøker å tegne et forvrengt bilde av virkeligheten, der spørsmålet om sant og usant, rett og galt, settes til side. Fordi den rå maktkampen har tatt over. Og da er det ikke plass til å ta slike smålige hensyn.

Men, kan man allerede høre innvendingene lyde, stemmer det ikke at Svenska Akademien – uavhengig av de konkrete stridighetene – er og blir symbolet på et umoderne, ja, nærmest føydalt samfunnssystem der en elite som består av gamle, hvite menn sitter høyt på strå og holder alle andre – spesielt kvinnene – unna privilegiene?

Nei, det er ikke korrekt. Svenska Akademien stammer nettopp fra 1700-tallets opplysningskultur. Programmet var det motsatte av å bevare den føydale samfunnsordenen. Det var tvert imot fornuft, frigjøring og framskritt som sto på programmet. Å dyrke og pleie den seriøse kunsten og kulturen ble betraktet som et viktig ledd i dette programmet.

Grunnprinsippet var den humanistiske ideen om naturretten. Det vil si ideen om at alle, kun i kraft av å være menneske, hadde rett til den samme verdigheten og de samme rettighetene. Disse universelle frihetsrettighetene ble nedfelt i noen av de erklæringene som ligger til grunn for vår moderne verden, først og fremst den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og de franske menneskerettighetserklæringene fra 1789 – bare tre år etter at Svenska Akademien ble stiftet av Gustav III.

Man kan altså ikke si at Akademiet står for «det gamle» og den feministiske garden for «det nye». Tvert imot står Akademien, sett i et lengre historisk perspektiv, for det nye, det moderne, det demokratiske, det likestilte. Men, vil innsigelsen sikkert lyde, hvordan i all verden kan det da være at det tok så lang tid å få valgt inn kvinner – den første, Selma Lagerlöf, ble valgt inn i 1914? Og hvordan kan det da være at man skulle helt fram til 2014 før Akademien fikk sin første kvinnelige sekretær?

Her er vi etter min mening framme ved stridens kjerne. Nemlig hvor raskt, eller langsomt, framskritt og forbedringer skal foregå. Og hvordan. Det er ingen tvil om at Svenska Akademien per definisjon er en institusjon som er født av og i den moderne verden. Ikke den gamle føydale.

Det kan heller ikke diskuteres at den prinsipielt sett hviler på den moderne, demokratiske verdensordens begrep om naturretten, altså begrepet om at alle mennesker av naturen er født like og har rett til de samme universelle frihets- og menneskerettighetene. Men det er klart at man kan diskutere hvor raskt det skal gå og få innfridd dette i seg selv moderne programmet. Striden står altså ikke mellom gammelt og nytt, ikke-likestilling versus likestilling, men når. Og hvordan.

Sara Danius, og de mange støttespillerne hun har, er – noe som er karakteristisk for tidens populisme, enten den er høyre- eller venstreorientert – villig til å suspendere noen av de moderne, demokratiske frihets- og menneskerettigheter som rettssikkerheten. Denne har det tatt 200 års hard kamp å oppnå i den vestlige verden.

Vi har også et annet ord for den måten å tenke på, nemlig totalitarisme. Totalitarismens tankegang er nettopp at det kan være nødvendig å suspendere frihets- og menneskerettigheter – for ikke å snakke om demokratiet – for å kunne gjøre ting raskere, slik at samfunnet kan bli fullt ut og hundre prosent rettferdig, i dag og ikke i morgen. Så den fine naturrettsideen kan bli innløst i praksis med det samme og på alle bauger og kanter. Med alle midler.

Et av de første signalene om at en slik revolusjon – som det jo også heter – er på vei, er at man går til angrep på de eksisterende kulturinstitusjonene og -symbolene for å smadre dem. Uansett om det gjelder Taliban eller Den røde hær eller Islamsk stat. De tendensene til feministisk revolusjon vi ser for tida i Skandinavia, med utgangspunkt i #MeToo-bevegelsen, gjør det samme.

Å forsøke å kuppe eller smadre en institusjon som Svenska Akademien – og kvele enhver ansats til kritisk diskusjon og uenighet – er helt etter boka. Det samme er den blinde blodtørsten.

Nå vel, kunne man si: Er det da ikke, hvis alt annet holdes likt, på tide at det virkelig skjer noe? Er det ikke på tide at vi virkelig og for alvor begynner å våkne opp og rokke ved alt det med likestilling, som man nå har snakket og snakket om i et par hundre år, men bare har realisert med museskritt?

Det kan man kanskje mene. Men bortsett fra at det er historisk usant å påstå at det ikke har skjedd noe, bør man nok også spørre seg hva prisen for en slik totalitær samfunnsomveltning – for en slik revolusjon eller for et slikt kupp – kan være.

Her er det kanskje klokt å gå tilbake til opplysningstidens fremste talsmann, nemlig filosofen Immanuel Kant. I det som vel må kalles opplysningsprosjektets grunnskrift, den lille artikkelen «Hva er opplysning?» fra 1784, skriver han: «Gjennom revolusjon kunne det kanskje tilveiebringes en reduksjon av personlig despotisme og av rovgrisk og herskesyk undertrykkelse, men aldri en sann reform av tenkemåten; snarere ville nye fordommer på samme måte som de gamle tjene som ledetråd for den store tankeløse hopen.»

Før alle kritikk- og tankeløst kaster seg i armene på den nye populismen – inkludert den som har venstreorientert fortegn – og i solidaritet med dens i dag mest framstående talskvinne i Norden – ifører seg skjortebluser, hårknuter og hva vet jeg – er det kanskje på sin plass å spørre om hva kostnadene kan være ved en slik lidenskapelig, fargerik, handlekraftig revolusjon der smålige hensyn til kjedelige ting som sant og usant, rett og galt, midlertidig suspenderes i en høyere saks tjeneste.

Noe av det aller første jeg hørte en feministisk debattant si, etter at Danius’ avgang var en kjensgjerning, var at man nå kunne forvente at Sara Stridsberg, et annet kvinnelig akademimedlem, gikk av.

Var det egentlig en spådom eller en trussel, spurte jeg meg selv. Jeg tenkte på Kants ord om det nye despotiet som alltid, like sikkert som amen i kirken, lurer like rundt hjørnet når de revolusjonære får makt. For stakkars den kvinne – eller mann – som ikke innordner seg i den nye samfunnsordenen!

NB: For ordens skyld: Jeg selv medlem av Det Danske Akademi, men i denne artikkelen uttaler jeg meg på egne vegne.

Oversatt av Lars Nygard

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk