Klassekampen.no
Onsdag 25. april 2018
HØYT PÅ STRÅ: Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til et flerelitesystem, skriver den franske økonomen Thomas Piketty i en ny rapport. FOTO: TOR BIRK TRADS, INFORMATION
Det er nå de med høy utdanning og høye inntekter som stemmer på venstrepartiene. Hvor etterlater det venstresida?
Venstresida mister de fattige

Vi forestiller oss at venstresida representerer de fattige og høyresida de rike. Det er i hvert fall en forestilling på venstresida. Den har preget begrepene våre og gitt oss et verdensbilde av sympatier og antipatier. Mange er venstre­orienterte både politisk og eksistensielt fordi de tror på at venstresida representerer de små i verden mot de store. Og slik var det i virkeligheten også – i hvert fall i Frankrike, USA og Storbritannia på 1950-tallet.

Men slik er ikke lenger, ifølge den franske økonomen Thomas Piketty. I en ny forskningsrapport, «Brahmin Left vs. Merchant Right», presenterer han overbevisende og overraskende forklaringer på de dramatiske politiske forskyvningene i vesten.

For det første: De som har høy utdanning og høye inntekter, stemmer nå på venstrepartiene, mens de med lite utdanning og lav inntekt fortrinnsvis stemmer på høyrepartier.

Ifølge Piketty er endringen som har funnet sted i løpet av det siste halve århundret radikal. På 1950-tallet stemte de aller fleste høytutdannede – som det var mange færre av den gangen – på høyrepartier. I årene etter andre verdenskrig var denne gruppen av «braminer» politisk alliert med kjøpmennene.

Overklassene holdt sammen, og venstresida var basert på arbeiderklassen. Men nå får venstresida i Frankrike, Storbritannia og USA nesten dobbelt så mange stemmer blant de høyt utdannede som høyresida. Den politiske konflikten mellom høyre og venstre er altså fortsatt en kamp mellom sosiale grupper. Men kampen står ikke mellom arbeidere og kapitalister; den står mellom en utdanningselite og en økonomisk elite. Den overordnede konklusjonen er klar, skriver Piketty: «Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til noe jeg foreslår at vi kaller en flerelite-system.»

Fakta:

Eliter og venstresida:

• Ifølge den franske økonomen Thomas Piketty har vi beveget oss fra et klassebasert partisystem til et «flerelite-system», der de med høy utdanning og inntekt stemmer på venstresida, men de med store formuer stemmer på høyresida.

• Piketty har studert velgerundersøkelser etter presidentvalgene i USA og Frankrike og parlamentsvalgene i Storbritannia i perioden 1945–2017.

• Forskningen er presentert i rapporten «Brahmin Left vs. Merchant Right» (mars 2018)

• I denne artikkelen presenterer Rune Lykkeberg fire erkjennelser fra Pikettys analyse, og spør: Hva gjør venstresida når de ikke lenger er «de fattiges parti»?

Om forfatteren:

• Rune Lykkeberg er sjefredaktør i den danske avisa Information.

Og det har ifølge Piketty hatt voldsomme politiske konsekvenser: «Jeg mener at dette kan bidra til forklaringen på den stigende ulikheten – og den manglende demokratiske reaksjonen på denne veksten – og på «populismens» gjennombrudd.»

De regjeringsbærende venstreorienterte partiene, Demokratene i USA, Sosialistene i Frankrike og til en viss grad Labour i Storbritannia, har hatt andre interesser enn å bekjempe den økonomiske ulikheten fordi de representerte andre velgergrupper. De såkalt populistiske partienes suksess kan ifølge Piketty til dels forklares med at de velgerne som verken har høy utdannelse eller høy inntekt, har vært politisk hjemløse og nå protesterer mot det Piketty kaller utdanningseliten og den økonomiske overklassen.

Status er i dag at den regjeringsbærende venstresida representerer de sterke i utdanningssystemet og kunnskapssektorene, mens den regjeringsbærende høyresida representerer de som har store formuer. Og at populistene hevder at de fører kamp mot begge to, som de kaller «eliten».

For det andre: Formue er politisk viktigere enn inntekt. Det amerikanske presidentvalget i 2016 brøt ifølge Piketty en barriere: Venstresida fikk for første gang flest stemmer blant de ti prosentene med høyest inntekt. De som tjener mest, stemmer fortsatt først og fremst på de konservative i England, men ved presidentvalget i Frankrike i 2017 fikk de venstreorienterte flere velgerne med høye inntekter enn høyresida. Valget mellom Hillary Clinton og Donald Trump satte tendensen på spissen: «Det er den virkelige nyheten ved valget i 2016: Velgerne med lang utdannelse hadde allerede blitt demokrater, men for første gang ble velgere med de høyeste inntektene også demokrater.»

Det var et uvanlig valg fordi Donald Trump var en uvanlig kandidat, men resultatet bekrefter en generell tendens. Det er en ny generasjon av liberale fra de beste universitetene i USA – som jobber i teknologisektoren, i media, i kulturindustrien og det urbane næringslivet – som tjener godt, men stemmer demokratisk. De er kulturelt progressive, men de vil ikke ha omfordeling og høye skatter. Det er ikke tilfeldig at underholdningsindustrien støttet demokratene, og at popstjerner som Beyoncé og Jennifer Lopez stilte opp for Hillary Clinton. Det er også en slags interessepolitikk.

Men det betyr ikke at de rike har blitt venstreorienterte i USA. Piketty viser nemlig at de som har de største formuene, stemte på Republikanerne.

«Formue er altså viktigere for velgeratferd enn inntekt. Dette er, så vidt jeg vet, ikke blitt etablert av tidligere forskning», skriver Piketty.

Denne oppdagelsen knytter an til Pikettys forskning på økonomisk ulikhet. Den kanskje viktigste innsikten i hovedverket hans, «Kapitalen i det 21. århundret», var at den økonomiske ulikheten i vesten kan forklares som en konsekvens av at det er mer lønnsomt å investere enn å arbeide. I samfunn med relativt lav økonomisk vekst, som de vestlige samfunnene generelt har vært siden 1975, vil utbyttet på formuer være høyere enn inntektene fra arbeid. Og da vil de som har formuer, øke avstanden til de andre. Det fører ikke bare til ulikhet, men også til en ulikhet som ikke avspeiler hvor dyktig man er, eller hvor mye man arbeider. Det er et dramatisk brudd med hele forestillingen om rettferdighet.

Vi får altså en kamp mellom det Piketty kaller to eliter, men som man også kunne kalle to overklasser: den ene har lang utdannelse og høye inntekter, mens den andre både har høye inntekter og store formuer.

For det tredje: Minoriteter stemmer til venstre. Vi har altså etablert to konflikter som definerer de politiske motsetningene i Frankrike, Storbritannia og USA: økonomi og utdannelse. Men en tredje konflikt, som har dominert politikken de siste 50 årene, er innvandring og minoriteters rettigheter.

Her er tendensen klar i alle de tre landene: De etniske minoritetene stemmer nesten kun på venstresida, mens nesten alle velgere er overbevist om at høyresida vil stenge grensene. Blant de svarte velgerne i USA, som står for omkring fem prosent av stemmene, har mellom 80 og 95 prosent stemt på demokratene fra 1964 til 2017. Det samme gjelder mellom 55 prosent og 70 prosent av de såkalte latinoene, som utgjør opptil 20 prosent av stemmene. Demokratene har ikke hatt flertall blant de «hvite velgerne» ved et eneste presidentvalg over de siste 50 årene.

Muslimene i Frankrike og Storbritannia, som etter hvert utgjør fem prosent av stemmene, velger også de venstreorienterte partiene. Piketty mener det er på grunn av en etablert oppfatning av at «høyresida» er motstandere av svarte, muslimer og innvandring.

Piketty minner om at demokratene i USA mistet mange hvite arbeidere på 1960-tallet, da de gjennomførte reformene som sikret de svartes rettighetene. De store progressive seirene ble av mange oppfattet som nederlag for solidariteten. Mange hvite velgere mente at de svarte fikk rettigheter og offentlig velferd på bekostning av dem selv: «Rasemangfold og rasekonflikter har gjort det mer komplisert å opprettholde en koalisjon mellom de fattige hvite og de fattige svarte», konstaterer Piketty.

De fattige, som i en økonomisk analyse skulle ha samme interesser, har vært splittet siden den gang. Og siden demokratene har representert minoritetene og de høyt utdannede, har de blitt oppfattet som en politisk korrekt utdanningsoverklasse som ikke bekymret seg for at de fattige ble presset av innvandringen. Innvandring og spørsmålet om de etniske minoritetene er en ekstra konfliktlinje i politikken, noe som svekker det klassebaserte partisystemet.

Det ble gjennom 1970-tallet en viktig dagsorden for de hvite med de laveste inntektene å få stengt grensene og stoppet innvandringen, mens de regjeringsbærende venstreorienterte partiene var opptatt av å sikre innvandreres rettigheter og adgang til velferdsytelser. På slutten av 1970-tallet mente over 70 prosent av velgerne i Storbritannia at det var viktig å stoppe innvandringen, og over 90 prosent mente høyresida var best skikket til det. Det fører Piketty til en oppsiktsvekkende erkjennelse: «Dette er interessant, spesielt fordi Thatcher og Reagan normalt forbindes med nyliberalismens gjennombrudd; det er mulig at det etnisk-religiøse spilte en større rolle enn vi har antatt», poengterer han.

Vi har trodd at høyresidas dominans på 1980-tallet skyldtes økonomisk politikk. Men Piketty antyder at spørsmålet om innvandring kan ha vært avgjørende. Med en lett omskrivning: «It’s NOT the economy, stupid» – det er innvandringspolitikk.

Hvor etterlater det venstresida? Pikettys utgangspunkt er venstreorientert. Metoden hans er upåklagelig, analysene hans er grundige, og han utfordrer sine egne delkonklusjoner. Han opererer altså etter det såkalte «falsifikasjonsprinsippet». Men problemformuleringen hans er venstreorientert: Han forutsetter at ulikhet er et problem som må løses. Og han er ikke opptatt av hva tapet av de høyt utdannede stemmene betyr for høyresida, men sysselsetter seg inngående med hva tapet av dem som har lav inntekt betyr for venstresida.

Som han skriver: «Det klassebaserte partisystemet, som oppsto på midten av 1900-tallet, skyldtes spesifikke historiske omstendigheter. Nå har de sosiale og økonomiske strukturene forandret seg. Uten en sterk likhetsorientert og internasjonalistisk plattform er det vanskelig for lavt utdannede velgere med lave inntekter innen samme parti.»

Et ubehagelig scenario for venstresida er at motsetningen venstre-høyre blir en konflikt mellom «globalister» og «nativister». Globalistene vil ha like rettigheter for alle, uansett etnisitet og rase og er tilhengere av menneskerettigheter og frihandel. Nativister vil ha lukkede grenser, krever et oppgjør med menneskerettighetene, setter «de innfødte» høyest og vil utfordre prinsippet om like rettigheter for alle.

Det er et scenario Donald Trump har vært med på å framprovosere. Tendensen – at vi skal velge mellom solidaritet med flyktninger og solidaritet med de fattige – er allerede markant i de fleste vestlige land. Motsetningen mellom liberal orden og sosial rettferdighet ser ut til å være politisk etablert. Men det er et usikkert scenario. Man kunne også forestille seg at suksessen til Donald Trump, Emmanuel Macron og Jeremy Corbyn førte til nye politiske muligheter, blant annet nye koalisjoner. Og Piketty antar at velgerne stemmer etter egne personlige interesser, men velferdsstaten ble etablert fordi også eliten forsto at sosial rettferdighet også er til alles beste.

Til slutt er det jo et faktum at den gamle alliansen ikke var en politisk idealtilstand – for eksempel for kvinnene, som har opplevd sosiale, politiske og kulturelle framskritt i perioden etter at det gamle klassebaserte systemet ble oppløst.

Forestillingen om at venstresida representerer de små i verden, har alltid skapt et krav om å virkelig tenke igjennom hvem de små egentlig er, og hvordan de store kunne bli redde for dem hvis de ikke ga dem likhet og frihet. Men nå må spørsmålet stilles globalt, og det må besvares med hele verden som horisont.

(c) Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk