Klassekampen.no
Tirsdag 24. april 2018
Ønsket om mer populisme er en sikker vei bort fra demokratiet.
Farvel til politikken
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I Sverige har journalistene Åsa Linderborg og Göran Greider tatt til orde for å besvare høyre-populisme med venstre-populisme – for å skape mer begeistring og engasjement for politikk, også på venstresida. Men hvordan kan populisme skape begeistring – den er nettopp bygget på det motsatte: kritikk, misnøye, steile fronter, aggresjon.

Populisme er ikke lett å definere, men ett særtrekk går igjen – den sår splid og dyrker motsetninger. Spliden står gjerne mellom et såkalt folk og en såkalt elite, og et slående trekk ved disse stridende parter er at de er absolutte, kompakte og fastlåste, som om det skulle ha vært helt sement ned i to grupper av borgere som så er støpt fast for alltid. De to sementblokkene har hver sine interesser – alltid i motsetning til hverandre.

Ingenting kan være fjernere fra politikkens vesen, og fra politikkens opprinnelse. Politikk handler om å finne løsninger på fellesskapets problemer og utfordringer, der hvert enkelt individ kan slutte seg til ulike gruppers vurderinger – fra sak til sak. Beslutningen skal forankres i et flertall knyttet til problemet – ikke stemmegiverne. Et individ støpt fast i en gruppe kan ikke bevege seg slik, fra sak til sak, tenke politisk, demokratisk.

En av de aller første kjente formuleringer av demokratiets styringsprinsipper, finner vi hos den greske historikeren Herodot, som levde på 400-tallet før Kristus. Demokratiets styringsprinsipp var å plassere fellesskapets anliggender i sentrum for alles oppmerksomhet, mente han – i motsetning til tidligere tider, der fellesskapets anliggender ble gjort opp på kammerset, aristokratiets kammers.

I motsetning til hva man ofte antar om det athenske demokratiets opprinnelse, dreide ikke denne nye styreformen seg om at den ene delen av folket skulle herske over den andre, altså at folket – demos, som en motsetning til aristokratiet, skulle herske over sistnevnte. Tvert imot, demokratiet innebar at oligarkiets og monarkiets herskeprinsipp ble forlatt til fordel for et deltakerprinsipp. Derfor het den nye styreformen folkemakt, demokrati, ikke demarki. Folket fikk makt, kratein – til å delta, ikke til å herske, arkein.

Skal vi tro Herodot, er demokratiets makt i midten – den er ikke i noens eie, som i monarkier og oligarkier. Dette var i alle fall prinsippet den gangen, og det er prinsippet i dag – men det politiske midtfeltet for politisk diskusjon er endret. I Aten var denne plassen selve folkeforsamlingen. I vår tid er det offentligheten – hvilket gjør språkføringen i offentligheten desto viktigere, desto mer prekær for å bevare makten i midten, tilgjengelig for alle.

Populismens fortalere har, med sylskarp presisjon, siktet seg inn på å sprenge dette i midten, ikke i tusen biter, men i to: Deres interesser – og våre.

Hvem er så de og hvem er vi, i populismens talespråk? De er dem som vender seg bort fra populismens språk, som vil diskutere sakene, ikke tilhengerne. Og hvem er det populistiske vi? De som slutter seg til blokkene, fiendebildene og populismens talerør.

Det er derfor Sylvi Listhaugs facebook­oppdatering var – og er – så ødeleggende. I kjølvannet av en politisk sak, med de dilemmaer og kvaler som hører med i politiske beslutninger, valgte ministeren å mane frem et de, i stedet for en politisk sak – og plassere dem som statens fiender. Ingenting kan være mer splittende. Uttalelsen vendte oppmerksomheten bort fra saken. Innlegget sier ikke ett ord om det politiske dilemmaet – kun en villedende og alvorlig påstand om dem, fiendene, en sammenstøpt og uforanderlig blokk – i dette tilfellet Arbeiderpartiet – som i ett og alt alltid vil være motstandere av populismens vi.

Det er ikke bare på høyresida vi finner denne blokktenkningen – der man anser andre grupper i det samme politiske fellesskapet som fiender i stedet for kollegaer i det politiske fellesskapet som heter demokrati.

Den dagen offentlighetens voktere slutter å tvinge de politiske debattene tilbake til saken, kan populismens dystopi om oss og dem bli en selvoppfyllende profeti. Da har man ikke skapt begeistring for politikk – men aggresjon mot dens utøvere.

monaringvej@gmail.com

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk