Klassekampen.no
Tirsdag 24. april 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Det er fortsatt mulig å vinne flertall ved å mobilisere det «store, arbeidende folk», skriver Mímir Kristjánsson.
Den glemte Gerhardsen

I dag er Einar Gerhardsen en glemt politiker. Da tenker jeg ikke på landsfaderen Einar Gerhardsen. Han står trygt plassert der oppe på vår nasjonale pidestall, ved siden av størrelser som Johan Sverdrup, Kupper’n og kong Haakon 7. Det er bred enighet om at Einar Gerhardsen er en nasjonalhelt, som skal ha en stor del av æren for at Norge i dag er et av verdens rikeste, lykkeligste og beste land å bo i.

Folklorefiguren Einar Gerhardsen er heller ikke glemt, vi husker ham sammen med Espen Askeladd og Solan Gundersen. Den hengslete arbeidergutten som ble statsminister, men likevel boende på Tøyen på Oslos østkant, er hovedpersonen i et moderne norsk eventyr. Den nøysomme avholdsmannen og asketen som viet hele sitt liv til arbeiderbevegelsen. Han som alltid hadde tid til en kopp kaffe med gamle arbeidskamerater i Veivesenet og som ikke engang trengte å åpne vinduet på Youngstorget for å vite hva folket mente om saker og ting. They just don’t make them like that anymore.

Gerhardsen-myten er fortellingen om en enklere, lykkeligere og tryggere, men også mye kjedeligere tid, da alle kunne stole på nabokjerringa og hele folket møtte opp til dugnad. Det var bedre under Gerhardsen, sier folk, vel vitende om at den tida aldri noensinne kommer tilbake. Einar Gerhardsen blir i det hele tatt husket som et symbol på fortida.

Fakta:

Veiarbeideren som ble landsfader:

• Einar Gerhardsen (1897–1987) var statsminister i Norge i tre perioder, 1945–1951, 1955–1963 og 1963–1965.

• I denne teksten skriver Mímir Kristjánsson om Gerhardsens politiske tenkning, og hvordan han mobiliserte en koalisjon av velgere med arbeiderklassen som kjerne.

• Mímir Kristjánsson er nyhetssjef i Klassekampen, for tida i pappaperm. Han er forfatter av boka «Hva ville Gerhardsen gjort?», publisert av Forlaget Manifest. Boka lanseres i morgen.

Men politikeren Einar Gerhardsen, han har gått i glemmeboka. Utover at Gerhardsen huskes av mange som velferdsstatens far, vet forbausende få hva han egentlig sto for. Og de ideene han hele sitt liv holdt fast ved, fra oppveksten i Vika-slummen og de harde arbeidskampene i 1920-årene, via krigen og de 17 årene som statsminister, fram til han skreiv sine erindringsbøker på 1970-tallet, de er i forbausende grad forsvunnet fra norsk politikk.

Einar Gerhardsen var en arbeiderklassepolitiker, slik alle Aps formenn og statsministerkandidater var det fra 1930-årene og fram til 1980-årene. Han vokste opp i Oslos arbeiderstrøk på starten av forrige århundre, men ble vekket til politisk bevissthet først da familien flyttet til Majorstua og kom i nærkontakt med den økonomiske overklassen: «Så lenge en bare ser den fattiges verden, vet en ikke av noe annet. Det er som det skal så være», skrev Gerhardsen selv seinere.

Det var altså forskjeller, og ikke fattigdom, som tente Gerhardsen politisk. Det store målet var fra starten av, og forble livet ut, arbeidernes verdighet, trygghet og frihet. Gerhardsen gikk aldri lei av å fortelle historien om en dansk husmannsdatter som hadde sett sin far bli skjelt ut på det groveste av bonden. Husmannen sto bare med bøyd nakke og tok imot: «Det som er vårt største seier», sa den aldrende Gerhardsen, «det er at ingen arbeider i dag, behøver å finne seg i en slik behandling. I dag kan de rette ryggen og løfte hodet.»

Av yrke var Einar Gerhardsen veiarbeider, i alle fall fram til han midt i 20-åra ble ansatt i fagbevegelsen. Med unntak av et comeback som veiarbeider under krigen (før han ble sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland) forble han tillitsvalgt og politiker livet ut. Gerhardsen har likevel flere yrkesaktive år utenfor politikken enn alle de seks statsministrene som var samlet i programmet «Da vi styrte landet» – til sammen.

Einar Gerhardsen, veiarbeideren som ble statsminister, legemliggjorde i mange år et stort politisk prosjekt der målet var å sikre frihet, trygghet og velferd til alle gjennom å mobilisere «det store arbeidende folk» til kamp for et bedre samfunn.

Gerhardsen lot sjelden en anledning gå fra seg til å presisere hvem Arbeiderpartiet var til for. Han brukte nesten aldri begrepet venstresida, men omtalte i stedet konsekvent Ap og NKP som «arbeiderpartiene». I stortingsvalgene etter krigen var det derfor ikke sosialistisk flertall, men «arbeiderflertall». Og Arbeiderpartiets regjering var ikke Ap-regjeringen, men ganske enkelt «arbeiderregjeringen».

I dag er Gerhardsens idé om «det store arbeidende» folk på vikende front i norsk politikk. Stadig færre definerer seg selv som arbeiderklasse, fra 1965 til 2017 er andelen halvert. I løpet av de siste 30 årene har det ikke blitt produsert noen større studie om arbeiderklassen i norsk sosiologi. Selv LOs leder Hans-Christian Gabrielsen avviser at Norge er et «klassesamfunn». Finnes det i det hele tatt noen arbeiderklasse i Norge?

Ryktene om arbeiderklassens død er ikke noe nytt fenomen. Allerede i et tv-intervju i 1962 (!) blir daværende statsminister Einar Gerhardsen spurt om ikke partiet har planer om å bytte navn «med bakgrunn i endringer i befolkningsstrukturen, den gamle klasseinndelingen».

Denne nå minst 50 år gamle ideen om at det ikke finnes flere arbeidere igjen lengre i Norge, er bygget på to myter. Den første misforståelsen handler om hva slags arbeiderklasse vi hadde før. Når man tenker på Einar Gerhardsens Arbeiderparti, tenker man umiddelbart på industriarbeideren, mannen med hjelm.

Det er riktig at industriarbeiderne var (og fortsatt bør være) viktige for Ap. Men verken Martin Tranmæl, Oscar Torp, Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli var industriarbeidere. På høyden i 1957, da Ap fikk 48,3 prosent, stemte 850.000 nordmenn på partiet. Året før var det 330.000 industriarbeidere i Norge. Om så partiet hadde hundre prosent oppslutning blant industriarbeiderne, kom altså langt under halvparten av velgerne fra denne gruppen. Trolig var to tredeler av Aps velgere ikke industriarbeidere. Og da industrialiseringen av Norge nådde toppen, utover på 1960- og 1970-tallet, da mistet Arbeiderpartiet sitt reine flertall.

Gerhardsens «store arbeidende efolk» var altså helt fra starten av langt mer mangfoldig enn bare menn med hjelm i industrien. Småbrukere, fiskere, andre arbeidere, husmødre og funksjonærer var en naturlig del av partiets velgergrunnlag. Med arbeiderklassen som kjerne bygget man en bred koalisjon av velgere med noenlunde sammenfallende interesser. Dette var Einar Gerhardsens kunststykke som valgvinner i etterkrigstida.

Kunne dette vært gjort i dag? En annen vanlig misforståelse handler om vår egen tid, og at det ikke finnes noen arbeidere igjen. For eksempel påstås det stadig at vi lever i et kunnskapssamfunn (hva nå det er for noe), selv om 67,1 prosent ikke har utdanning fra universitet og høyskole og halvparten av elevene fortsatt velger å ikke gå studiespesialisering på videregående. Eller så hevder man at «de store industribedriftenes tid er over», slik Agendas Marte Gerhardsen sa i et intervju med VG nylig. Men 10 prosent av arbeidsstyrken, 260.000 mennesker, jobber i industrien. Var industrien et parti ville det vært landets femte største.

Realiteten er at det store flertall av nordmenn fortsatt tilhører «det store arbeidende folk». Det var langt flere selvstendig næringsdrivende på Einar Gerhardsens tid, da mange flere var selveiende bønder og fiskere med egen båt. Det er ikke enkelt å definere arbeiderklassen objektivt, men en minimumsdefinisjon kan være å ta bort alle i arbeidsstyrken som har lederyrker eller noen form for utdanning fra høyskole og universitet. Da sitter man igjen med 47,7 prosent. Legger man så til alle dem som er pensjonister, trygda og arbeidsløse – som regel arbeidsfolk, dette, så bikker man flertall av den voksne befolkningen og vel så det. Og da har man ennå ikke regnet med én eneste sykepleier, barnehagelærer, lærer eller sosionom – yrker som krever utdanning fra høyskole eller universitet, men der det er liten grad av faglig frihet og ikke spesielt høy lønn.

Det ligger et enormt paradoks i den politiske omtalen av arbeiderklassen. Mens arbeiderklassen får æren, eller mer presist skylda, for Trumps seier i USA og høyrepopulismens frammarsj i Europa og Brexit, er den samme arbeiderklassen ikke noe å satse på for moderne sosialdemokratiske partier. Den samme arbeiderklassen som kan vinne valg på valg for høyresida, er altså ute av stand til å gjøre det samme for partiet som heter Arbeiderpartiet!

I disse dager er det mange som har råd til Arbeiderpartiet. De fleste av disse rådene handler om gå til «venstre» eller til «høyre». Jeg mener begge disse løsningene svarer dårlig på Aps utfordringer. Partiet bør ikke posisjonere seg i forhold til Høyre, eller kopiere programmet til SV eller Rødt. I stedet må partiet følge Gerhardsens oppskrift, og spørre seg: Hvem er vi til for? Hva slags interesser er det vi forsvarer?

Skal partiet lykkes med dette krever det to ting. For det første en politikk som gjør at «skillelinjene mellom partiene – og klassene – trer skarpt fram», for å bruke Haakon Lies ord. Valg vinnes ikke for Arbeiderpartiet på å mobilisere mot Sylvi Listhaugs retorikk. Forlik med Høyre bidrar til å forkludre de politiske skillelinjene. For det andre må politikken frontes av mennesker som arbeiderklassen kan gjenkjenne og identifisere seg med. Mangelen på mennesker med bakgrunn fra vanlige yrker i Arbeiderpartiets stortingsgruppe er nå påfallende stor. På forslaget til stortingsliste for Oslo Aps før valget kom 16 av 25 kandidater fra fulltidsjobb innen politikk, rådgiving eller PR.

Jobben er ikke enkel. Men den er heldigvis gjort før. Arbeiderpartiet har fortsatt mye å lære av Einar Gerhardsen.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk