Klassekampen.no
Mandag 23. april 2018
STORFINT BESØK TIL INDIO, CALIFORNIA: Beyonce Knowles opptrer under den første helga av Coachella Valley Music and Arts Festival på Empire Polo Field, 14. april. FOTO: LARRY BUSCACCA/GETTY IMAGES/COACHELLA
En smak av dronning: Beyoncé leverte en konsertopplevelse for pophistoriebøkene under årets Coachella-festival.
Beychella
Ingen i dagens pop kan egentlig måle seg med Beyoncé, skriver Sondre Lerche etter opptredenen til den første fargede kvinnelige headliner på USAs største festival.

Konsert

Der jeg ålte meg lengre og lengre frem mot den gigantiske pyramideformede installasjonen som sto opplyst på scenen og pirret nysgjerrigheten vår en hel time før avslutningen av Coachella-festivalens andre dag, kom jeg i snakk med en gjeng afroamerikanske jenter som tjenestegjorde i marinen. De hadde vendt tilbake til Mojaveørkenen i California etter den gedigne skuffelsen i fjor, da Beyoncé måtte avlyse sin opptreden da det viste seg at hun var gravid med tvillinger.

Men forestillingen som fulgte var ingen reprise av den feirede The Formation World Tour fra 2016. I stedet fikk vi en helt ny, svimlende ambisiøs ur-oppsetning, proppfull av så mange slående ideer, så mange musikalske sitater og avstikkere, så mange fysiske manifestasjoner og iscenesettelser av kvinner i maktposisjoner som bedre samsvarer med den byrde og ambisjon de har båret på i århundrer, at bare å skrive om opplevelsen nå, flere dager etterpå, fremkaller stadig nye bilder og tanker som hindrer meg i å nå mitt poeng: Jeg har aldri vært vitne til en mer ubegripelig fantastisk opptreden.

Plutselig leviterer pyramidekonstruksjonen opp i lufta, mens 150 fargede kvinnelige dansere og musikere kledd i gule college-kostymer står igjen på scenens utallige etasjer i pyramideformasjonen som gjenskaper følelsen av en såkalt homecoming. Den erkeamerikanske lyden av college-korpset – landets fremtid, intet mindre – durer utover 100 000 publikummere. Lyden og synet av den svarte college-opplevelsen er ingen innledende gimmick, men selve den soniske, visuelle og tematiske grunntonen som binder sammen hele forestillingen. Med tanke på at Beyoncé etter konserten utlyste rause stipender via sin egen stiftelse til studenter ved fire såkalte HBCU, Historically Black Colleges and Universities, får konsertens feiring av afroamerikansk atletisk briljans og akademisk framgang en ekstra slagkraftig dimensjon.

Samtidig som det hele tiden låter fullstendig rått, friskt og overraskende. Samtlige nummer kommer i helt nye arrangementer, med nye overganger og iscenesettelser, og innimellom alt er det strødd utallige store og små referanser, hooks, avstikkere, samples, sitater og nikk som ved nærmere ettersyn hjelper en å forstå den nøye gjennomtenkte symbolikken bak hver overgang, hver lyd, hvert bilde. Som når kampeposet «Freedom» blir etterfulgt av en kruttsterk fremførelse av «den afroamerikanske nasjonalsangen», James Weldon Johnsons «Lift Every Voice and Sing».

Coachella, USAs viktigste popfestival, er for øvrig eid av den særs konservative republikanske milliardæren Phillip Anschutz, som årlig bruker veldig mange av sine personlige dollar på å støtte frynsete organisasjoner som jobber aktivt mot LGBT-personers rettigheter, og for NRAs våpen-lobbyister. Dette kompliserer Coachella-opplevelsen for enkelte liberale og progressive artister og fans. Og gjør samtidig en så grunnleggende politisk og spektakulær opptreden som Beyoncés ekstra saftig og potent. Om noe, minner dette showet om en fullstendig usensurert, uhemmet og ubegrenset to timer lang Super Bowl-opptreden. Til sammenligning fremstår Justin Timberlakes 15 defensive og servile Super Bowl-minutter fra februar mer som en middels medley på Momarkedet.

Og følelsen av at forestillingen som raskt etterpå ble hetende Beychella først og fremst er designet for å fanges på kamera, er påfallende. Nei, det å være til stede kan ikke sammenlignes med opplevelsen de mange millioner som fulgte livestreamen hadde. Men forestillingen er så detaljrik, så sjenerøs, mangfoldig og presis at jeg ofte får følelsen av at festivalpublikummet generelt ikke helt vet hvordan de skal reagere. De få pustepausene møter overraskende laber applaus der jeg står, og til tross for uhyre rause porsjoner av både tunge og lette hits fra absolutt hele karrieren, er særlig midtdelen så tettpakket at også jeg, tilnærmet edru, har vanskelig for å henge med og få nok nærhet til all symbolikken, til tross for de digre skjermflatene som aldri mister hovedpersonen av syne. Forestillingen gir deg alt, men krever også mye av omgivelsene for fullt utbytte. Bare det å gjennomføre noe så teknisk, logistisk og intellektuelt krevende på en rockefestival er mildt sagt vågalt, uansett hvilke ressurser man har til disposisjon.

Det er noe operatisk over måten Beyoncé uanstrengt veksler mellom å agere et rikt galleri av karakterer og figurer, både vokalt og i måten hun bærer seg på i øyeblikket. Hun har alltid vært en fenomenal sanger, men her er hun helt uslåelig. De få gangene hun henvender seg til publikum mellom låtene, «som seg selv», er hun ydmyk og imøtekommende, men i sin performance er hun nådeløs, grenseløs. I all sin uangripelige briljans framstår hun nå både sårbar og sterk, på et vis som burde finne gjenklang hos enhver publikummer i noenlunde kontakt med sine følelser. Her inkluderes ikke han fyren jeg hører benytte et av konsertens mest ladede øyeblikk til å høylytt spekulere i hvorvidt Ed Sheeran kommer til å dukke opp som gjest.

At tematikken fra hennes forrige album «Lemonade» springer ut av eget privatliv og ektemannen Jay-Zs eskapader og egotripper, er en kjent sak som introduserte en ny dimensjon i fortellingen om Beyoncé, og som også Jay-Z omsider bygde narrativet på sin siste plate rundt. Men der sviket på «Lemonade» endte i tilgivelse og forsoning, og «4:44» i ydmykhet og ny innsikt, føles det i første halvdel av denne konserten som en dragkamp mellom sinne og begjær, en berg-og-dalbane der Beyoncé veksler konsekvent mellom berusende sanger om eksplosiv lidenskap, hengivenhet og sex («Crazy in Love», «Drunk in Love», «Partition», avspilling av Nina Simones versjon av «Lilac Wine») og voldsomt kraftfulle, inspirerende selvstendighetserklæringer knyttet til både sin mann spesifikt, og i forlengelsen av det, det mannlige ego som symbol på den systematiske undertrykkelsen av kvinner generelt, og afroamerikanske kvinner spesielt («Formation», «Sorry», «Flawless», «Don’t Hurt Yourself»). Et øyeblikk tenker jeg at konserten skal vise seg å være verdens mest forseggjorte skilsmisseerklæring, eller en veldig kreativ måte å si at parets felles turné nå til sommeren er avlyst, og at dette er forestillingen verden i stedet skal få se.

Derfor føler jeg på en ekstra spenning idet Jay-Z også fysisk tar plass på scenen – ikke for å gjøre gigahiten «Crazy in Love», den tok Bey like godt helt først med sine 150 søstre – men fabelaktige, litt glemte «Déjà Vu», som handler om den bedøvende lidenskapen og at de kanskje har vært igjennom dette noen ganger nå. Hun smiler varmt når hun raust ber publikum «give it up for Jay», men det er vanskelig å unnslippe følelsen av at akkurat det sitter langt inne for store deler av publikum. Kan hende det blir litt som når bestevennen har fortalt deg om eksens mange grusomme bedrag, for deretter å ta han eller hun tilbake igjen, og forvente at du og resten av gjengen umiddelbart skal tilgi og glemme alt man har blitt fortalt?

Kanskje hele seansen er en del av straffen og forsoningen: At Jay må tørre å sette sin fot på Beyoncés scene foran et publikum som aldri helt vil tilgi ham? Det skal bli spennende å se om han på den forestående sommerturnéen greier å avfinne seg med denne nye, litt slukørede rollen. Og om den nyvunne ydmykheten som føltes både ektefølt og kledelig på fjorårets kvalitative comeback «4:44» kan vare, nå som han tydeligere enn noen gang står i en både kommersiell og moralsk skygge av sin kone.

Det er kanskje ikke tilfeldig at korpset spiller Jay ut til toner fra låten «Ego», før vi får selve programerklæringen, den som satte tonen for denne mer radikale, uredde og kreativt briljante fasen av Beyoncés karriere: «Run the World (Girls)». Deretter følger den mye omtalte Destiny’s Child-gjenforeningen, som gir forestillingen et nydelig og etterlengtet 90-talls nostalgisk kollektivt leirbål å samles rundt, som seg hør og bør på en diger festival. Jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle tørke bort tårer mens Kelly, Michelle og Beyoncé sang dødstøffe «Lose My Breath», men her står jeg og kjenner på de virkelig store følelsene. I begynnelsen virker det litt urettferdig at Kelly og Michelles stemmer føles betydelig spakere i miksen enn vertens, men under «Say My Name» får de to takknemlige gjestene hvert sitt øyeblikk til å skinne, og en obligatorisk klem til slutt føles genuint rørende.

Før vi får trukket pusten og tørket tårene, spretter søster Solange ut på scenen for en nydelig dance-off som umiddelbart transporterer oss til kjellerstua hos familien Knowles en gang tidlig på 90-tallet. Det blir mange slike øyeblikk i løpet av kvelden.

Inntrykket av Beyoncé som en perfeksjonist med stålkontroll, både på egne og andres prestasjoner, må unektelig kunne sies å forsterkes etter en så mangefasettert oppvisning, men i sin opptreden virker hun både fri og intuitiv, overraskende menneskelig og leken. Da hun etter alt å dømme glemmer en liten tekstlinje under den fullstendig overveldende forestillingen-inni-forestillingen som er «Formation», smiler hun diskret til seg selv, og hopper uaffektert og sømløst tilbake inn i både koreografi og sang.

Hva skal til for at dette mennesket mister fatningen bare et lite sekund? Er det denne type disiplin kvinner og minoriteter som hevder seg i mannsdominerte yrker snakker om, når de forteller at de føler de må prestere dobbelt for å nå halvparten så langt som sine mannlige motparter? Hvordan det i det hele tatt er mulig på samme tid å synge så forbannet bra og krevende, og danse med slik presisjon og kondisjon, og hele tiden tjene og bære forestillingen og dens overordnede budskap elegant videre mot neste etappe, er for meg ubegripelig.

Hvor mange tanker sjonglerer Beyoncé i løpet av et minutt der oppe, mens hun synger med en inderlighet og kraft som aldri går omveien om hodet? Hvor mange timer øver man på bare det rent tekniske og logistiske ved en slik forestilling, for å bygge muskelminnet? Eller ble den mest grunnleggende øvingen unnagjort i kjellerstua i Houston en gang på 90-tallet? Kombinasjonen av uovertruffen scenisk allsidighet, komplett teknisk briljans og et visjons- og ambisjonsnivå skyhøyt over enhver konkurranse, får helheten til å fremstå som den rene magi. Det finnes fabelaktige artister som gjør svært mye med lite, men ingen gjør mer med mer talent enn Beyoncé. Jeg har aldri vært vitne til lignende briljans på en scene. Jeg er svimmel fortsatt. Det fins ingen mer begavet artist i dagens populærmusikk enn Beyoncé.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk