Mandag 23. april 2018
TOWNSHIP JIVE: Sørafrikanske ungdommer i dansetrioen Soulistic Fusion, gode på å danse til blant annet kwaito og beslektede stilarter, forbereder seg til den energidrikksponsede konkurransen Red Bull Beat Battle i Johannesburg. FOTO: TYRONE BRADLEY/RED BULL
Nye strømninger: Den moderne musikken fra landene i sør lages stort sett med billig software og distribueres via internett.
Verdensvevmusikk
IBAAKU: Elektronisk dansemusiker fra Senegal. FOTO: JEAN BAPTISTE JAIRE
JACE CLAYTON: Forfatter og musiker under navnet DJ /rupture. FOTO: EREZ AVISSAR
NIDIA: En del av Lisboa-baserte Príncipe Discos. FOTO: HERBERTO SMITH
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.

Global pop

Forestill deg en gatefest hvor de spiller auto-tunet rap i Bamako. Svett baile funk i en sliten lagerhall i Rio de Janeiro. En sjangeroverskridende klubbkveld på en forlatt kino i Colombo, eller en electronicakonsert i Karachi, en by uten nattklubber, hvor man trenger nummeret til en pusher for å få tak i alkohol.

Eller, forestill deg konserten med Yves Tumor på Blå i Oslo, en passe alminnelig torsdag under årets Bylarm. Bak røyktepper og strobelys, druknet i støy og tunge maskinrytmer vræler Tumor ut uforståelige ord manipulert til det ugjenkjennelige av digitale instrumenter. Tumor er en av disse nye avantgardistene som har dukket opp «fra ingensteds», det vil si, visstnok via Tennessee i de amerikanske sørstatene, men det råder fremdeles en internettmytologi rundt hans egentlige navn og opprinnelse. Utover at han har forbindelser til NON, et kollektiv bestående av eksperimentelle artister med afrikanske røtter fra verden over, med uttalte ikke-binære perspektiver.

Og overalt finnes det lignende utøvere, som igjen gjerne etablerer sine egne kollektiv eller nettverk. Artisten Ibaaku fra Senegals hovedstad Dakar er en av dem, en afrikansk beatmaker inspirert av den afrofuturistiske jazzmusikeren Sun Ra, en kunstner som blandet egyptisk mytologi med storbandjazz og mye mer i løpet av sine fem tiår som bandleder. Men Sun Ra sorteres sjelden som «world music», uansett hvor mange elementer av indisk, arabisk og afrikansk musikk komposisjonene hans hadde. Ikke bare fordi afroamerikaneren Sun Ra hevdet at han var fra planeten Saturn, men fordi begrepet world music som oftest tilegnes musikere fra land i sør.

Fakta

World Music 2.0

• En oppdatering av world music-begrepet, som ble lansert på åttitallet for å samle musikk fra ikke-vestlige land i platebutikken.

• Som med forgjengeren finnes ingen klar definisjon av world music 2.0, men noen har i det minste forsøkt, denne gangen.

• I boka «Uproot» (2016) peker Jace Clayton mot hypermoderne musikk som produseres og distribueres elektronisk, gjennom billig software og via internett.

• I boka «Punk Ethnography» (2016) definerer musikologen David Novak world music 2.0 som en redistribusjon av gamle regionale popsanger og -sjangre fra sør.

• Artikkelforfatter Endre Dalen er musikkskribent og redaktør i tidsskriftet Samora, og gjør i denne artikkelen et forsøk på å samle disse løse, uoversiktlige trådene.

Bak scenen under fjorårets Oslo World-festival, gapskrattes det når Ibaaku introduseres for et nytt begrep, lansert for å fange opp nye strømninger: «world music 2.0».

– Jeg synes det er ok med nye navn, så folk kan få en idé om hva slags musikk det er snakk om, og identifisere seg med den. Men det må være morsomt og kreativt, ikke enda en kategori som folk ikke kan føle seg som en del av, understreker han.

World music har lenge vært et ladet begrep, beskyldt for å skape kunstige skiller basert på «vi og dem»-tankegang og gammelt grums som orientalisme, eksotisisme og kolonialisme. En sekkebetegnelse med få musikalske holdepunkter, utover en muligens dansbar rytme, med eller uten elementer fra vestlig popmusikk. Festivalen vi møter Ibaaku på, het inntil i fjor Oslo World Music Festival. Grunnen til navneskiftet er flere, men det viktigste poenget er at de ikke presenterer world music på Oslo World – de presenterer musikk i flere sjangre fra hele verden.

Musikkformene som i dag faller inn under world music har en lang historie som strekker seg tilbake til tidenes morgen, men også måten vestlige lyttere og platebransje har forholdt seg til denne arven på har etter hvert en lang og kompleks historie. De første generasjonene i Vesten som utforsket musikkformer fra ikke-vestlige land hadde gjerne en akademisk tilnærming. Etnomusikologer som Alan Lomax banet vei med sine feltinnspillinger av folkemusikk i første halvdel av forrige århundre – først i USA, og senere Karibia, Europa, Kaukasus og Nord-Afrika. Plateselskaper som Disques Ocora og Ethnic Folkways videreførte dette arbeidet og gjorde det tilgjengelig gjennom samleplater – der musikken ble presentert i en større kontekst, og der liner notes var minst like viktig som selve musikken.

Utgivelsene baserte seg på etnografiske feltinnspillinger og var først og fremst myntet på forskere, men vekket en uforutsett interesse blant søkende lyttere, gjerne med fartstid fra subkulturer, enten vi snakker blomsterbarn eller punkere. Denne smale, men voksende lytterkretsen la grunnlaget for at world music oppstod. Fødselen kan tidfestes helt eksakt. 29. juni 1987 bestemte nemlig en liten forsamling med bransjefolk seg for å opprette begrepet world music, på en pub i Islington nord i London. Bakteppet var Paul Simons fortsatt mest universelt elskede album. Fra 1986 av solgte «Graceland» i overkant av 16 millioner, og vekket en kommersiell interesse for «eksotiske» lyder. Det ble tid for å opprette egne world music-hyller i platebutikkene. «Graceland» åpnet opp et helt nytt marked som inkluderte alt fra senegalesiske Youssou N’Dour til sørafrikanske Ladysmith Black Mambazo. Begge disse bidro på «Graceland», og begge fikk sitt internasjonale gjennombrudd i årene rundt. Det merkelige er at «Graceland» fortsatt blir plassert i pop- og rock-hyllene, mens Youssou N’Dour og Ladysmith Black Mambazo går under world music.

Men hva menes så med world music 2.0? Det kommer an på hvem du spør. En som har forsøkt seg på en definisjon er Jace Clayton, også kjent som artist under navnet DJ /rupture. Ifølge hans bok «Uproot: Travels in 21st-Century Music and Digital Culture» fra 2016, kan world music 2.0 forstås som hypermoderne musikk som produseres og distribueres elektronisk, gjennom billig software og via internett. Men er begrepet mer nøytralt enn forgjengeren?

Den samme type kortslutning som i tilfellet «Graceland» oppstår nemlig når brasiliansk baile funk assosieres med world music 2.0, mens Miami bass ikke gjør det. Sistnevnte hiphop-subsjanger er en del av baile funkens DNA, lett hørbart på samleplater som «Favela Booty Beats» (2004) og «Funk Carioca» (2004), der den brasilianske gettodansemusikken fremstår i sin råeste form. Her hører man perkussive electro-beats over vulgært språk, med både rumpefikserte raptekster og 808-lignende trommer som minner om Miami bass-pionerene 2 Live Crew.

London-artisten M.I.A. er den første globale popstjernen som ble forbundet med world music 2.0, og lånte fra et bredt utvalg sørlige musikksjangre allerede fra starten av. «Bucky Done Gun», fra debuten «Arular» (2005), er regelrett en baile funk-låt, «inspirert» av Rio-artisten Deize Tigronas lokale hit «Injeção». De samplede blåserne, karakteristiske for baile funk, understreker ytterligere hva som er kilden.

Det er åpenbart vesentlige forskjeller på det musikalske klimaet som ga navn til world music og popvirkeligheten i dag. I «Uproot» forsøker Jace Clayton å skille world music 2.0 fra world music, ved å definere den «nye versjonen» som et nedenfra og opp-fenomen, styrt fra grasrota. «An anarchic young mess», med Claytons ord, der særlig internett, der nesten all musikk deles gratis, har bidratt til å utviske forskjellene mellom produsent og konsument. Sjangrene batida og progressiv kuduro er eksempler på musikkformer som faller inn under Claytons definisjon. Sjangre med utspring i den portugisiske metropolen Lisboas drabantbyer, dit diasporabefolkning fra Portugals gamle kolonier tok med seg sine tradisjonelle rytmer og musikkformer, og lot seg inspirere til å blande disse med ulike elektroniske sjangre.

«Denne musikken har brygget i århundrer, gjennom slavehandelen, gjennom migrasjon og nå gjennom digital teknologi», har Pedro Gomes, grunnlegger av den sentrale etiketten Príncipe Discos, sagt til nettstedet Resident Advisor. Gomes er utgiver av blant annet Nídias sterke, strenge album «Nídia É Má, Nídia É Fudida» – frenetisk dansemusikk som det er vanskelig å danse til, men med stor emosjonell dybde.

Som forklaring på hvor sjangeren batida kommer fra, og hvor den er på vei, viser Gomes særlig til den digitale musikkprogramvaren Fruity Loops, som har gjort det billigere og enklere for flere å bygge videre på århundrer med rytmisk utvikling. Over hele Afrika, Asia og Latin-Amerika, så vel som i diasporaene i Vesten, finnes tilsvarende musikkformer skapt med moderne teknologi, som regel billig eller piratkopiert programvare. Disse rytmisk/teknologiske innovasjonene påvirkes av hverandre og formerer seg fortløpende, spredd gjennom uavhengige aktører på nettet.

En av de mest interessante nye musikkformene i dag er gqom, med utspring i Durban i Sør-Afrika. Med gqom-artister som Emo Kid og TLC Fam i spissen, deler musikkformen likhetstrekk både med Sør-Afrikas egne, dype tradisjoner for housemusikk, som kwaito, og med «2.0-sjangre» som batida. Men musikken er mer break-basert enn house, mindre kompleks enn batida, med et mørkt metallisk teppe av synthlyder – samt rapfraser og tunge aggressive trommer. Det er en mikrosjanger i hurtig vekst, på vei til å bli en av de mest populære i Sør-Afrika.

Også den nigerianske afrobeats- og dancehall-artisten Patoranking har adoptert gqom-rytmer, på fjorårets «Available». En låt som igjen havnet høyt på iTunes-lister for både Uganda og Ghana. Og mens pappas afrobeat er den lett gjenkjennelige lyden forbundet med Fela Kuti og syttitallets Nigeria, er dagens afrobeats tett forbundet med det moderne Nigerias velutviklede pop-industri. Den lingvistiske distinksjonen i flertallsendelsen på afrobeats, antyder en tidvis opportunistisk blanding av mange sjangre. Funky uptempo trommer, autotune og et nylig oppheng i dancehall-patois er blant kjennetegnene. «Not Your Dad’s Afrobeat», som det heter i en artikkel om fenomenet, skrevet av klubbmusikkglobalisten Daniel Haaksman. Helt siden begynnelsen av dette tiåret har afrobeats blitt spådd som det neste store globale popkulturelle fenomenet – uten at det helt har skjedd, blant hvite nord-amerikanere og europeere. Blant unge i Afrika og i diasporaen, derimot, er det dette som er den dominerende popmusikken.

Så hvem er for world music 2.0 det Paul Simon var for world music, spør kanskje noen? Globetrotter-DJ og produsent Diplo, med sine interkontinentale produksjoner, blant annet i Major Lazer og tidligere med M.I.A.? Eller Justin Bieber, som i fjor toppet Billboard-lista lenger enn noen andre før ham med sin remiks av den spanskspråklige reggaeton-låta «Despacito»? Viktigst er vel kanskje den kanadiske superstjernen Drake, av mange beskrevet som en kameleon som sjonglerer mellom musikkformer – en slags «culture vulture». Forrige offisielle album «Views» og «spillelista» «More Life» sendte ham i alle mulige globale sjangerretninger, inkludert afrohouse- og afrobeats-samarbeider med nigerianske Wizkid og sørafrikanske Black Coffee.

Særlig «More Life» koblet sammen strømninger fra mange av de nye internasjonale musikkscenene vi har nevnt. Ingen bør bli overrasket om Drake fortsetter i slike spor når den nylig annonserte fullengderen «Scorpion» slippes i juni. For den rastløse sjangersjongleringen styrker posisjonen hans som en artist av vår tid, senest med ferske «Nice for What», med lydbilde hentet fra New Orleans-sjangeren bounce, nok et slags proto-world music 2.0-fenomen med lignende sosiokulturelle og musikalske røtter som før nevnte Miami bass.

En person med en noe annerledes definisjon på world music 2.0., er musikologen David Novak. Hans essay i boka «Punk Ethnography: Artists & Scholars Listen To Sublime Frequencies» (2016), peker på ganske andre strømninger enn Jace Clayton. I «Punk Ethnography» skisseres world music 2.0 som en redistribusjon av gamle regionale popsjangre. Sentralt i Novaks definisjon står begrepet «new old media», definert som musikalsk innhold som overføres fra en mediekontekst til en annen; fra radio eller vinyl til kassett, og derfra til nytrykket cd og vinyl. Seattle-labelen Sublime Frequencies danner som bokens tittel antyder utgangspunkt for analysen. En etikett med et ambivalent forhold til teknologi, lenge skeptiske til strømmetjenester som Spotify, men etter hvert har også de gitt etter. Slik tilgjengeliggjøres obskur, flere tiår gammel musikk fra alle verdenshjørner, ofte digitalisert fra kassetter, 78-plater og vinyl, til nedlasting og strømming.

Dette gjelder også musikken som kan oppsøkes gratis på blogger som Awesome Tapes From Africa, Monrak Pleng Thai og Music From The Third Floor, der du kan plukke opp årgangs-discofunk fra Somalia, luk thung fra Thailand og indisk bollywoodmusikk. «Autentisk» musikk fra før world music-boomen, som aldri var ment for et vestlig publikum, blir på denne måten redistribuert og rekontekstualisert. Lyden er eldre, men virkemiddelet er med andre ord likt som i Jace Claytons versjon av world music 2.0: internettets irrganger.

Og slik mye av denne typen «gjenoppdagelser» er gode eksempler på: Før internett ble vanlig på 2000-tallet, hang popmusikere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika alltid noen år etter poputviklingen i Vesten. Nå sprer world music 2.0 seg verden over i den nye netthverdagens forrykende tempo. Unge i Angola, Portugal, Japan og for den saks skyld Norge hører i dag mye av den samme musikken til samme tid. I sin rolle som skribent og «musikkideolog» har Jace Clayton alltid opprettholdt ideen om at world music er all musikk med en virkelig global rekkevidde, som eksemplene han selv bruker, som Shakira eller Metallica. World music 2.0 dreier seg om det samme, bare på en mye mindre skala. For i dag trenger ikke musikk være i nærheten av kommersielt for å kunne høres over hele verden.

Spørsmålet blir om det ikke gir mer mening å bruke de mer spesifikke sjangerdefinisjonene som allerede finnes, som baile funk, batida eller gqom – i hvert fall for å beskrive selve musikken under den omfattende world music 2.0-paraplyen. For om noe, handler dette om at de gamle maktstrukturene er i endring. World music ble definert av musikkbransjen, mens versjon 2.0 kommer fra grasrota. Forholdet er snudd på hodet og internett er virkestoffet som gjør det mulig. World music 2.0 er dermed ikke så mye en ny musikksjanger som det er en betegnelse for en ny måte å høre musikk på. Kanskje skulle vi heller kalt det «world wide web music», og implisere at det er nettopp dette: Musikk skapt av, i og for verdensvevens labyrinter.

Ettersom musikkproduksjonsteknologi blir mer og mer tilgjengelig, vil det stadig dukke opp nye gateprodusenter med sitt eget, originale lyd-univers – basert på eldgamle lokale tradisjoner og/eller strømninger fra andre siden av kloden. Og snart vil også afrobeats være lyden av fortiden, mens nye sjangre dyrkes frem, røskes bort fra sine røtter, visner hen i en ny del av verden og sprer sine frø i sitt nye nærmiljø. Der de blomstrer opp fra asfalten igjen. Det våres!

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.41
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk