Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
Forstyrrelse og forankring
POETISK: Alltid denne poesien i titlene, skriver Johan Harstad om Per Kleivas bilder. Her serigrafiet «At hendene er våre eigne» (1978).

Få andre norske billedkunstnere har hatt større påvirkning på meg enn Per Kleiva, det er ingen annen måte å si det på. Eller, det er det selvsagt: Ingen andre norske billedkunstnere har hatt større påvirkning på meg enn Per Kleiva. Akkurat hvordan det startet, hva som kom først, husker jeg ikke lenger, men to tilsynelatende ubetydelige hendelser inntraff i 1992, da jeg var tretten år, og sammen satte de i gang en bevegelse som siden ikke har stanset. Det ene var at noen ga meg en pocket­utgave av Jan Erik Volds diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» og det andre var at en av lærebøkene i norsk som vi ble gitt den høsten, hadde Kleivas «Amerikanske sommerfuglar» og «Blad frå imperialismens dagbok 1–3» avbildet i seg. Ingen av mine venner den gang var opptatt av verken litteratur eller billedkunst – jeg var knapt nok det selv, heller – men det var som å bli utsatt for en kataklysmisk eksplosjon og ikke ha noe sted å gjøre av energien. Jeg glodde og glodde på de bildene om ettermiddagene og kveldene, disse bildene som var så rasende og fortvilte og samtidig så gode. Serigrafi, jeg visste ikke hva ordet betydde, jeg ønsket å finne ut av det. Jeg ønsket å lage noe slikt. Jeg leste Jan Eriks dikt, han skrev om Guam og B-52 bombefly. Jeg ønsket å skrive noe slikt.

Fakta:

PER KLEIVA (1933–2017)

Per Kleiva var en norsk maler og grafiker, spesielt kjent for sine samfunnskritiske bilder gjennom kunstnergruppa GRAS på syttitallet.

Denne teksten er hentet fra boka «Per Kleiva. Grafikk» (Forlaget Press 2018, red. Merete Hovdenak), utgitt i forbindelse med at Kleiva skulle fylt 85 år 1. april 2018. Boka inneholder tekster av Merete Hovdenak, Harald Flor, Jan Erik Vold og Johan Harstad.

Johan Harstad er forfatter. Han siste bok er romanen «Ferskenen» (Gyldendal 2018).

Så jeg begynte å skrive.

Og jeg oppdaget at det fantes koblinger, at ’Per’ som ble nevnt i «Mor Godhjertas» var Per Kleiva, og at Kleiva hadde jobbet med Vold og laget omslagene til Volds konkrete poesi-utgivelse «Blikket» og «fra rom til rom SAD & CRAZY» og at Jan Erik hadde brukt Kleivas maleri «Madonna» (1965) på sin Dylan-gjendiktning «Damer i regn» (1977) og tre av Kleivas akrylarbeider (henholdsvis «Flo og fjøre», 1973, «Makulert», 1980 og «Eg hadde ein hammar, og var fornøyd med det», 1984) på essaysamlingen «Poetisk praksis», og at Vold hadde samarbeidet med blant andre Harald Flor på boken «Per Kleiva» og så videre og så videre, det fantes sammenhenger overalt.

Og jeg leste om GRAS-gruppa og skjønte at jeg var født for sent.

Jeg ønsket meg også en gruppe å høre til, men det fantes ikke i Stavanger. Ikke som jeg visste om, i alle fall. Ikke på den tiden. Men disse to stemmene, sammen ga de mer enn nok trykkraft til at jeg ble min egen gruppe. I årene 1994–99 produserte jeg akrylbilder, eksperimenterte med improviserte trykkmetoder i min fars hobbyrom og skrev 73 diktsamlinger på en Olympus skrivemaskin, som ifølge undersiden sist hadde vært inne til service våren 1968. De fleste av disse diktsamlingene ble stensilert opp i noen få eksemplarer, skåret til og fikk egenproduserte bokomslag i Kleivas ånd, og hjemmeforlaget, Kranglefant forlag, hadde unektelig noe GRAS-aktig over seg, om ikke i kvaliteten så i hvert fall i meddelelses­feberen.

Men alt dette er underordnet. Det overordnede er at det ble starten på et langt og vedvarende forhold til Per Kleivas produksjon, fra den intense plakatkunsten og kompromissløsheten i deler av seksti- og syttitallsproduksjonen, til de mer dvelende og poetiske arbeidene gjennom åtti- og nittiårene og de naturfokuserte bildene fra 00-tallet. Men heller ikke dette er sant. Poesien og mildheten finnes der allerede fra starten av hos Kleiva, i ettertid ser jeg at det må ha vært noe av det som grep meg så hardt. Det krasse i motiver som «Amerikanske sommerfuglar» og det myke i tittelen. Det samme i bilder som «Dei vaksne si verd», «Det kan ikkje hende her», «At hendene er våre eigne», «Det var eingong ei bru.» Og så videre. Alltid denne poesien i titlene og fra det blir det snart klart at Kleivas produksjon – i likhet med Jan Erik Volds, kan man tenke seg – nok har stilt deler av seg selv i skyggen. På samme måte som Vold og loffen og trikken er evig forbundet, er Kleiva og helikopt­rene over blomster­engen det. Og det var kanskje dette som brakte meg til dem i utgangspunktet, viljen deres til å gå rett på. Men så er det ekspansjonen fra det opprinnelige som har gjort at jeg har fulgt Kleivas produksjon gjennom alle disse årene og mine egne faser. Mer enn det utbasunerte, har Kleivas teknikk og motivvalg blitt viktig for meg, måten han utviklet og utnyttet serigrafiets muligheter, ikke minst til fargesjatteringer og graderinger. Da jeg skrev romanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» (2005) lekte jeg lenge med tanken på å bruke Kleivas «Det var ein vakker dag» som omslagsfoto, men jeg våget ikke kontakte ham, redd som jeg var for at han skulle si nei. I stedet ga jeg et band i boken navnet Perkleiva og noen måneder etter at boken utkom, dukket en pakke opp i posten. Kleiva hadde sendt meg serigrafiet «Langt vest i havet» og skrevet følgende nederst på arket: «Kor blei du av i alt myldret, Johan? Helsing Per». Året etter flyttet Gyldendal ut av sine gamle lokaler for å gi plass til sitt nye forlagshus, i Sverre Fehns bilde, og i den forbindelse gikk deler av forlagets inventar på auksjon til de ansatte. Min redaktør på den tiden dukket opp en dag i leiligheten min på Briskeby og forærte meg Kleiva/Vold-serigrafiet «Elg». Og da jeg giftet meg noen år etter dette, valgte min kone og jeg å kjøpe et eksemplar av «Det kan ikkje hende her», selv om det kanskje ikke er det mest opplagte bryllupsmotivet.

Og slik har det fortsatt. En slags konstant forbindelse, eller forankring.

Per Kleivas produksjon og utvikling, fra de fargesterke og tidvis konfronterende motivene på sekstitallet til de avdempede, svart- og gull­tonede vestlandsbildene fra de senere årene, har vært et visuelt, men også, på sett og vis litterært, referansepunkt i mer enn 25 år. Kleiva, og gjennom ham GRAS, skal også ha takk for at interessen for norsk og internasjonal moderne kunst vokste og ble viktig i mitt liv. Så mye har han betydd, at da jeg skrev romanen «Max, Mischa & Tetoffensiven» (2015), kjentes det nødvendig å ta ham med meg inn blant ordene. Ikke som en gimmick, men fordi romanen i stor grad handlet om vennskap og betydningen av mennesker og fordi jeg så på ham som en venn, selv om jeg aldri snakket med ham. Hvor rart det enn høres ut. Så jeg skrev til ham, slik jeg også skrev til Jan Erik, og de ga begge sin velsignelse. Det finnes derfor, gjemt inni de elleve hundre sidene som utgjør romanen, noen scener lagt til desember 1966, hvor Vietnam­krigen raser på andre siden av jorden og fortvilelsen vokser også i Norge. Jan Erik snakker om bombefly på Guam, om Johnson og McNamara. Han foreslår å dra opp til Kleiva fordi det er tirsdag. «Det må feires, tross alt, at vi har kommet så langt i uken.» Senere drar bokens – og virkelighetens – Kleiva til Paris, havner midt i demonstrasjonene, og det siste bildet boken gir av kunstneren er fra februar 1968, oppe på St. Hanshaugen, hvor Solkom sender papirlykter til himmels i stille protest mot uhyrlighetene i Sørøst-Asia og min helt (igjen, fordi det ikke kan sies på noen annen måte) Per Kleiva står litt i utkanten av det hele og tenker sitt.

Jeg traff ham forresten en gang. Nærmere bestemt 1. mai 2014, på åpningen av utstillingen «GRAS er død – Leve GRAS» hos Norske Grafikere i Kvadraturen. Han satt ved siden av bildet «Blad frå imperialismens dagbok II» og snakket med venner, kolleger. Jeg ga meg ikke til kjenne, jeg tenkte at jeg ikke skulle forstyrre ham.

Jeg skulle ønske jeg hadde forstyrret ham.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk