Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
IKON: «Sappho and Alcaeus» (1881) malt av Sir Lawrence Alma-Tadema (1836–1912). ILLUSTRASJON: WIKICOMMONS
En ruin: Uten antikkens greske lyrikk kunne alt vi skriver, vært annerledes.
ALKAIOS’ MASKER
BEVART: På en vase fra ca. 470 f.Kr., som står utstilt i Staatliche Antikensammlungen i München, er dikterne Alkaios (t.v.) og Sapfo malt. Her er motivet fra vasen avtegnet. ILLUSTRASJON: VALERIE WOELFE

Det går fortsatt an å se Alkaois synge. Det står en gammel vase på et museum i München, den greske dikteren er avbildet på den ene sida. Alkaois bøyer hodet, stemmer opp det lyrelignende instrumentet grekerne kalte barbitos, plekteret fortsatt synlig mellom fingrene, festet med en tynn tråd til instrumentet. Munnen åpnes, ordene strømmer ut over den buede brente leiren – på vasebildet er sangen markert som bitte små vibrerende sirkler i den glaserte overflaten: «o o o o o o o o o o».

Overfor Alkaios står en kvinne. Innskriften over hodet forteller oss at det er Sapfo, lyrikeren. De to poetene levde og skrev samtidig – rundt 600 år før Kristus, på den samme greske øya, Lesbos helt øst i Middelhavet. I et av diktene navngir Alkaios til og med dikterkollegaen: «den hellige, søtt smilende mørke Sapfo». På vasen slår Alkaios blikket ned, konsentrert eller ydmykt. Sapfo snur seg rundt for å se på ham, også hun med plekteret klart, som for å svare. Noen mener vasemaleriet viser de to poetene under en sangkonkurranse, kanskje en festival for Dionysos – guden selv er avbildet på baksida av vasen.

Hvis det var en konkurranse, vant Sapfo til slutt. I dag vet vi fortsatt hvem hun var – også om vi ikke har lest et eneste av ordene hennes. Alkaios, derimot, er blitt et navn for spesialister. De to skikkelsene på krukken snakket samme dialekt, sang på de samme versemålene, om de samme menneskene, de samme stedene, skikkene og gudene. De to står sammen ved begynnelsen av den europeiske lyrikken. Men kun Sapfo har bevart plassen sin i tradisjonen. Alkaios er noe ganske unikt i vestlig litteraturhistorie: en stor mannlig dikter overskygget av en kvinnelig rival.

Fakta:

ALKAIOS

«Fragmenter», Alkaios bevarte dikt gjendiktet fra gresk av Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger, ble gitt ut i fjor i Gyldendals gjendiktningsserie «Kanon. Antikkens litteratur på norsk».

Den greske dikteren Alkaios (født ca. 620 f.Kr.) bodde på øya Lesbos samtidig med dikteren Sapfo, og er en av antikkens få menn som har blitt stående i skyggen av en kvinne.

Trygve Riiser Gundersen er forlags­redaktør i Press og fast kritiker i Bok­magasinet.

Historiens hvite støy

Men også Alkaios’ ord ble en gang tatt vare på, betraktet som hellige. Han er en av de eldste arkaiske greske lyrikerne – sånn sett et av de første dikternavnene vi har bevart i hele den vestlige litteraturhistorien. Da vasen på det tyske museet ble lagd i storbyen Athen en gang midt på 400-tallet før Kristus, var Alkaios allerede en 150 år gammel gresk klassiker, lest og feiret gjennom hele det spraglete nettverket av gresk­talende bysamfunn fra Cádiz til Krim. Da filologene i Alexandria noen hundre år seinere samlet inn og systematiserte den greske litteraturen, fikk Alkaios status som en av de ni såkalt kanoniske poetene – et offentlig godkjent lyrisk forbilde. Diktene hans fortsatte å bli sunget, resitert, sitert gjennom hele antikken: i en periode på over 1000 år var Alkaios spill levende litteratur. Selv Dante eller Shakespeare er døgnfluer målt opp mot alle disse årene på pensum.

Nå finnes Alkaois’ sanger endelig på norsk. Alle diktene gjendiktet av Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger, samlet mellom to permer, trykt på tjukt papir i Gyldendals storslåtte serie for antikkens litteratur på norsk, Kanon. Det vil si: alt som er igjen av diktene hans. Å lese Alkaois i dag er også å lese tida som er mellom oss: glemselen, ødeleggelsen, forvitringen. I moderne utgaver av arkaisk gresk lyrikk gjengis alle fragmenter av dikt, selv om vi bare har bevart et ord eller to av helheten. Leseropplevelsen blir som å skru fram og tilbake på kortbølgeradioen: kun løsrevne ord og lyder, absurde (eller forlokkende) brokker av språk kan høres gjennom den hvite støyen av historie. «…/…/…/…/…/…/…/ håp …/…/…/ ikke ubehagelig …/…/… du hadde hester …/… andre …». Mer skurring, kraklende ord: «… alt …/ forgår …/ [blir brent?] …/…/…/… jeg holder stand (?) …/… jeg skal lide (?) …/… klanderverdig …» Tomrommene og bruddene gjør sjokket desto større når dikterstemmen plutselig høres, høyt og klart – og en gammel verden åpenbarer seg, i all sin «Game of Thrones»-aktige skjønnhet og gru: «… og det veldige huset funkler av/ bronse, fra taket stråler Ares’ pryd,/ det er skinnende hjelmer som nikker ned/ ifra dem, der de vaier, til pryd for/ krigeres hoder. Blanke benskinner/ lagd av bronse til vern mot piler/ skjuler selve knaggene de henger på./ Det er brynjer av råfersk lin med, samt/ buede skjold på gulvet i en haug.»

Stemmen fra det fjerne

2500 år med fortid skiller oss fra Alkaois’ stemme. La oss ta det igjen – så er vi sikre på at det synker helt inn: To og et halvt tusen år. Hvem trenger spøkelseshistorier, åpenbaringer eller medier med budskap fra den andre sida når det går an å høre fortidas stemme på denne måten? Opprinnelig var det ikke engang meningen at disse ordene skulle skrives ned – Alkaios’ dikt tilhørte en rent muntlig litterær kultur. Som vasebildet minner oss om, var poesien hans egentlig sangtekster – viser komponert for å framføres på rituelle fester eller symposier for lukkede mannefellesskap, en slags politiske gutteklubber kalt hetaireia. Det vi tjuvlytter på, er fragmenter fra en eldgammel og nøye innøvd og svimlende imponerende sang­kultur på Lesbos. Først når skrift­teknologien for alvor gjorde sitt inntog i den greske sivilisasjonen på 500-tallet, ble Alkaois’ sanger til tekst, nedtegnet for ettertida. Samtidig ble den gamle sang­kulturen selv forandret til det ugjenkjennelige.

Følelsen av fortidighet ved fragmentene forsterkes av at de er fulle av glemte politiske anliggender, stivnede krangler fra bystaten Mytilene på Lesbos. Historikeren Dionysos fra Halikarnassos mente i sin tid at Alkaois’ verk var «politisk retorikk på vers» – og han burde vite hva han snakket om, han hadde jo lest forfatterskapet i sin helhet, og ikke kun i biter, som vi. Er du fortsatt en av dem som går og kjenner et ulmende sinne over framferden til den populistiske tyrannen Pittakos fra Mytilene rundt 600 år før Kristus, er Alkaios definitivt poeten for deg. Ved inngangen til den klassiske demokratiske epoken i gresk historie formulerte sangeren fra Lesbos aristokratiets tapende politiske posisjon. På sett og vis var diktene hans utidsmessige allerede da de ble skrevet.

Likevel sitter vi her og blar i dem i dag. Ikke nok med det: Det er noe ved Alkaois’ tekster som virker merkelig velkjent når vi møter dem. Da de aleksandrinske filologene tok sin store ryddesjau i den greske litteraturen, delte de den også inn i tre sjangre: drama, epikk og lyrikk. I dag er de to første kategoriene de klart mest kjente og leste. Men det er den greske lyrikken som ligner mest på tekstene vi selv produserer. Fortsatt krangler litteraturviterne om hva som egentlig kjennetegner lyrikken som sjanger. Men de vanligste kriteriene som nevnes – det selvreflekterende talende subjektet, det rytmiske og formaliserte språket, selve diktutsigelsens dramatiske nå – finnes fullt utviklet allerede hos Alkaios. Det er som om de eldgamle lyrikerne komponerte dikt etter våre egne regler.

Ikke det at tekstene umiddelbart er lette å lese. Det er for mye vi ikke forstår, ikke tar del i lenger – i tillegg til alle fysiske lakuner og tausheter. Det går an å glede seg over de umiddelbare og sanselige beskrivelsene som plutselig lyser opp diktene – som i skildringen av det funklende våpenrommet jeg siterte over, eller i naturscener, drikkeviser, høytidelige religiøse hymner. Noen forskere mener Alkaois lå nært opp til folkelig tradisjoner – han har i alle fall en forkjærlighet for enkle og ordspråkaktige, lakoniske oppsummeringer. (Min favoritt: «Fattigdom er noe helt uutholdelig fælt, en ting/ som med søsteren Hjelpeløshet trykker folket ned.»)

Likevel er det selve stemmen som gjør størst inntrykk – den merkelige, litt spøkelsesaktige følelsen av at noen henvender seg til deg, påkaller deg, fra et punkt uforståelig langt borte: «Jeg elendige,/ jeg er dømt til å bo ute på landet, og/ lenger etter å høre folkets/ forsamling og råd», gråter Alkaois. «Hell duftende salve over mitt hode, som har lidd så mye,/ og over mitt grånende bryst …» Diktene rekker liksom hendene mot oss, setter øynene i den som leser: «En uhelbredelig svekkelse rammer meg/ og brølet fra hjorten vokser i et engstelig hjerte …»

Imitasjon og tradisjon

Det er litt rørende, er det ikke? Hvordan går det i det hele tatt an å snakke til oss på den måten, på tvers av århundrene? Det er så man kunne begynne å tro på en slags lyrisk konstant i kulturen – en tidløs menneskelig og litterær tilbøyelighet. Dessverre er det neppe riktig. I stedet er Alkaois’ dikt – og hele det litteraturhistoriske eksempelet den greske lyrikken gir oss – en påminnelse om hvor radikalt historisk språket og diktningen vår er: tilfeldig og foranderlig, prisgitt kulturelle og sosiale prosesser ingen enkeltforfattere kan rå over.

Ta det som kanskje er det aller mest kjente Alkaios-diktet. Fragment 208 avbilder et skip i havsnød – muligens er det en politisk allegori, et bilde på statsfellesskapets forlis: «Jeg skjønner ikke hvor vinden blåser; for/ den ene bølgen ruller inn herfra, og/ den andre derfra, og i midten/ føres vi bort med det svarte skipet.» I år 23 før Kristus skrev den romerske poeten Horats sine berømte «Oder» – romerens dikt er trolig de mest imiterte tekstene i hele den europeiske lyrikkhistorien. Men Horats’ egen tekst var selv en slags imitasjon – en gjentagelse av gamle greske forbilder. Den viktigste av disse modellene var nettopp Alkaios. Hos Horats ble grekerens skipsdikt til den berømte ode 1.14 – hvor poeten engstelig betrakter det romerske statsskipet, hjelpeløst hivd hit og dit av stormen. Via Horats ble Alkaios’ motiv brakt videre ut i den europeiske kulturen – der har det seinere blitt gjentatt av en hærskare av leilighetstalere, moralister og middelmådige poeter. Selv modellskipene som henger i midtgangen på norske kirkebygg, er sånn sett et fjernt ekko av Alkaios: båten som bilde på de troendes samfunn, kastet om av livets storm. Slik har historien vært med på å gi Alkaois-diktet mening – innlemmet det i en gjenkjennelig tradisjon, gjort det til del av en slags sjanger.

Eksemplet illustrerer en mye større dynamikk – en historisk prosess så diger at den er vanskelig å få øye på. Den romerske bystaten som ble imperiemakt i Middelhavet i hundreårene før Kristus, hadde knapt egne litterære tradisjoner. Skal vi tro de tilgjengelige kildene, hadde de eldste romerne knapt litteratur i det hele tatt. Den første romerske forfatteren vi kjenner til, en tragediedikter kalt Livius Andronicus, fra rundt 240 før Kristus, var egentlig greker. Kanskje til og med slave – tvunget til å komponere skuespillene sine på herskernes eget språk. De første latinske litterære verkene vi har bevart fragmenter av, ligger så nær de greske forbildene at de kanskje heller bør kalles oversettelser. I praksis hentet Roma hele det litterære systemet sitt fra den greske verden – komplett med sjangre, stilidealer, brukssituasjoner, faste motiver og karakterer.

Klisjeenes fødsel

Henger du fortsatt med? Det går an å avfeie sånt som quiztrivia. Hadde det ikke vært for at det fortsatt påvirker oss så direkte. Bare tenk etter: Hadde romerne vært mindre imponert av de nye greske undersåttene sine enn de faktisk var, kunne konsekvensen fort vært et romersk imperium, og dermed også en seinere vestlig kultur, uten kunst­litteratur i vår forstand (eller i alle fall med en litteratur organisert etter helt andre kulturelle kategorier enn våre egne). Vår verden er ikke den eneste mulige. Uten Sapfo og Alkaios – ingen Horats og Ovid. Og uten Horats og Ovid, ingen Petrarca eller Shakespeare. Heller ingen Wordsworth eller Wergeland – ingen Hofmo, Hauge eller Rimbereid.

Sånn kan alt snus på hodet: Det er ikke fordi lyrikken hos Alkaios og de andre grekerne er universell og tidløs at den ligner vår egen diktning. Det er fordi den var så spesiell og singulær at den har preget ettertida. Fordi de greske lyrikerne skrev så sært og sterkt og besnærende at de romerske erobrerne ikke klarte å la være lytte, etterligne. Når det gamle dikteren Alkaios innimellom lyder velkjent for oss i dag, er det blant annet fordi vi kan se klisjeene våre bli født her: Blomst­rende beskrivelser av greske guder, lovsanger av vinen og vennskapet, veklager over eksilet og tidas gang – been there, done that.

Fortidas kollektivverk

Den som fortsatt tviler på historiens makt, kan bare se til tekstens egen overleveringshistorie. I Gyldendals påkostede nye utgave ser Alkaois’ verk ut som en bok. Men egentlig er teksten en ruin. Da Horats leste Alkaois med store øyne i tida rundt Kristi fødsel, hadde han tilgang til de komplette greske utgavene – ti bøker med dikt, rull på rull med blank papyrus og vakre greske bokstavtegn, et stort og overveldende litterært byggverk. Da renessanse­filologene satte sammen de aller første trykte utgavene av klassisk gresk lyrikk på 1500-tallet, var det bare fire bitte små fragmenter igjen av hele dette massive monumentet. Alt annet av Alkaois var tapt.

Siden har tida gått med på å gjenvinne ord, ett etter ett. Foreløpig har arbeidet resultert i 401 allment godkjente Alkaios-fragmenter. Filologene har saumfart tekster og arkeologiske funn på jakt etter avskrifter, sitater og allusjoner. De viktigste funnene har vært gjort i den egyptiske ørkenen, hvor det knusktørre klimaet har konservert papyrus som ble kastet for to tusen år siden. Mellom sammenkrøllede huskelister, kvitteringer og familie­brev på fyllinga har arkeologene gravd fram fragmentene vi i dag finner i Gyldendals utgave. Hvis vi innimellom kan få følelsen av at dikteren snakker uforstyrret til oss, er det gjerne fordi en litt større papirlapp enn vanlig ble kastet i søppelbøtta i seinantikken en gang.

Det føles smålig å klage på utstyret til Kanon-seriens Alkaois-utgave, men det er rart de ikke har tatt med et pip om denne overleveringstradisjonen. Verken om papyrologien eller om alle Alkaois-frasene som har overlevd som sitater, felt inn i alle slags seinere tekster. De gamle greske diktene kan i dag kun leses fordi de én gang ble gjenbrukt – kopiert, skrevet av, sitert, henvist til – i skolestiler, kjærlighetsbrev, antologier, obskure grammatiske avhandlinger. Hele denne rikdommen av mening er fraværende i den nye norske utgaven. Vi pleier å snakke om lyrikken som det isolerte subjektets sjanger. Men det er bare fellesskapets langsomme mumling som har holdt Alkaois’ stemme levende opp gjennom historien. I praksis er Alkaios «Fragmenter» et storslått kollektivverk, komponert av fortida.

Biografi og rollespill

Ingenting av dette forandrer det faktum at stemmen finnes – at den oppleves ekte og nærværende. I norsk litteraturdebatt påstås det stadig vekk at fiksjon er en slags nødvendig forutsetning for ekte skjønnlitteratur – et avgjørende vern for skjønnhet og fantasi i en hard tid. Det er åpenbart feil. Et bevis for det er at lyrikken som kunstlitteratur har klart seg helt utmerket uten noe krav om fiksjon gjennom flere tusen år. Ingen klager over Dantes bruk av levende modeller i «Vita Nuova», eller hisser seg opp over at Keats skrev oder til greske vaser fra virkeligheten. Tvert imot: For mange er poesien bare mer høyverdig og litterær om den også framstår autentisk og selvopplevd.

I Vesten har den klassiske greske lyrikken vært avgjørende for en sånn lesemåte. Helt siden de arkaiske lyrikerne ble gjenoppdaget i renessansen, har leserne latt seg forbløffe av stemmen de møtte i tekstene – selve den intime henvendelsen tekstene bærer på. Som svar på den erfaringen begynte filologene å pusle sammen personligheter og livsløp for de glemte forfatternavnene – liv som stemte med skriften. Det arbeidet lyktes så godt at halvmytiske forfatterskikkelser som elskeren Sapfo, den fromme Pindar og livsnyteren Anakreon i dag er langt mer kjent enn diktene de skrev. Alkaois er mindre myte­omspunnet, men de samme mekanismene trer i kraft her: I forordet utstyrer Ulvhild Fauskanger Alkaios med oppvekst og familie, en konfliktfylt politisk karriere og en trist alderdom, som om poeten fra Mytilene var en karakter i en litt baktung borgerlig roman. At det meste av belegget for denne biografien er hentet rett fra diktene selv, sier Fauskanger mindre om. Når publikum ser vekk, krangler i tillegg ekspertene bittert om de tilsynelatende mest selvsagte elementene av dikterlivet.

Selv stemmen er mindre åpenbar enn det først kan virke som. Hva slags «jeg» er det egentlig som snakker? Hvilke rituelle og seremonielle sammenhenger inngikk dette jeget i når sangene ble framført? I diktene nøler ikke Alkaois et sekund med å skifte skikkelse, innta nye karakterer og posisjoner, enten han er from eller full, krigersk eller fredsommelig. I havsnødscenen vi så, tar han for eksempel på seg rollen som druknende – «under enorme kvaler i stormens kav. / For maste­festet dekkes av sjøvann, nå / er alt blitt gjennomsiktig / og det er veldige revner i det». I sørgediktet med den ropende hjorten i hjertet har jeget til og med skiftet kjønn: «Meg, elendige kvinne, meg som har del i all slags elendighet». Med ett er diktet blitt til skuespill, heller enn skriftestol.

Mimesis

Hva kan vi lære av alt dette? At spørsmålet om fiksjon eller ikke-fiksjon ikke er det viktigste for litteraturen, uansett hvor mye vi måtte krangle om det i dag. Det grunnleggende er spørsmålet om representasjon. Alle tekster, fiktive eller ikke-fiktive, framstiller verden på eget vis. Det avgjørende er hvordan denne representasjonen virker, hvordan den gjør virkeligheten synlig. Ingen kan i dag si noe sikkert om hvilke biografiske erfaringer som skjuler seg bak ordene hos Alkaios, Sappho eller Arkhilokhos. Vi vet ikke engang sikkert hva slags skille mellom fiksjon og ikke-fiksjon grekerne selv opererte med. Men ingen trenger å tvile på at diktenes betroelser virker på oss – at de lar oss se verden på eget vis.

Det er ikke først og fremst forkjærligheten for inderlighet eller autentisitet som har gitt de gamle grekerne sin plass kunsthistorien. I stedet er grekerne mestere i mimesis – i etterligning, illusjon, i representasjon. De gamle greske tekstene er fulle av hyllester av – eller klager over – illusjonens makt: Historier om malerier så realistiske at selv fuglene blir lurt; om statuer som blir levende; om hulemennesker som lar seg forlede og forføre av skyggespillet på veggen. I dag kjenner vi tragedie­dikteren Euripides best for hans kompromissløse pessimisme og psykologiske dypsindighet, men i samtida var forfatteren også berømt for sine eksperimenter med scenografi og illusjonsmakeri – visstnok var urpremieren på «Medea» i 431 f.Kr. aller første gang det ble brukt vinsjer på scenen som fikk karakterene til å se ut som de kunne fly. Jeg tror vi bør lese Alkaois’ fragmenter som et tidlig uttrykk for nettopp denne etterligningskulturen. Det vi møter i diktene, er mimesis av en snakkende, fortellende, bedende stemme. Akkurat som de stiliserte, men forbløffende livaktige statuene fra det klassiske Athen gir Alkaois’ sanger oss illusjonen av å møte en levende skikkelse. Når sangene seinere ble sunget eller resitert på greske symposier gjennom hundrevis av år, var det nettopp denne illusjonen man ville reprodusere. I tekstfragmentene kan vi i dag fortsatt bevitne det samme vidunderet, svimlende, skremmende – vi får se Alkaois synge. Du blar om, papiret blafrer litt, sangeren bøyer hodet, drar fingrene over strengene – ut kommer ordene, litt uvant og sprukkent: «o o o o o o o o o o».

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk