Klassekampen.no
Egenmelding:

Din siste kulturopplevelse: De beste øyeblikkene i konserten vi hadde med Grex Vocalis 8. april.

Politisk enkeltsak: Nå er det kampen mot planene i Oslo om å bygge høyblokker i etablerte villaområder.

Hva tror du på: Jeg tror på solidaritet, og at mennesket grunnleggende er godt.

Forbilde: Jeg får nevne en sanger og en dirigent – den britiske kontratenoren Paul Esswood og den østerrikske orkester­dirigenten Carlos Kleiber.

Hva leser du daglig: Mest aviser. Aftenposten og Morgenbladet, og nå også Klassekampen. Og jeg er glad i historiske romaner.

Det verste du vet: Uren og dårlig sang.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg har prøvd meg som kunstmaler.

Nei, nei, herrer! Det er damene som synger andre vers, og ikke dere. Skriv det inn. Gå ikke i baret!

Den varme lufta i aulaen ved Marienlyst skole kan skjæres med kniv, men på benkeradene har folk annet å tenke på. Det nærmer seg konsert for koret «Alle kan synge», og på scenen maner den 76 år gamle Carl Høgset fram det beste i hundrevis av sangere. Med hans hjelp har de fått realisert en drøm de ikke trodde på: Å kunne synge i kor.

Koret jobber med Wagners mektige brudemarsj fra «Lohengrin», det låter rent og presist. Men det går noen runder før Høgset er fornøyd med flyten og framdriften, og det blir pause med kaffe og vaffel.

Der snakker vi med sangere som lovpriser Høgsets pedagogiske evner, selv om han kan være streng: «Han får oss til å føle oss mye flinkere enn vi er.» Selv synger han «Norrønafolket det vil fare, det vil føre kraft til andre» sammen med en av karene i koret, så det klirrer i vinduene.

Føre kraft til andre, det er ingen dårlig beskrivelse av Carl Høgsets prosjekt.

«Alle kan synge» er et lavterskel kortilbud uten opptaksprøve og møteplikt. Det er grunnlagt og drevet fram av Carl Høgset, og kona Kari er en uunnværlig administrator. Når koret har konsert, kan 500 sangere være på scenen – 400 eller mer fra Oslo, og et hundretall fra filialer i Moss og Tønsberg. Dirigentene er håndplukket av Høgset. Den ene er hans søster.

Fakta:
Carl Høgset

Alder: 76.

Sivil status: Gift, to sønner, sju barnebarn.

Bakgrunn: Musikklærer, sanger og kor­dirigent.

Aktuell med: Konsert med koret «Alle kan synge» i Oslo konserthus i morgen.

Det er ingen hvilken som helst pensjonert kordirigent som steller med «Alle kan synge». Carl Høgset tilhører toppdivisjonen av norske dirigenter og sangpedagoger og er profesjonell sanger. Han har ledet elitekoret Grex Vocalis i 47 år uten avbrudd, etter å ha grunnlagt det i 1971. Han er etterspurt i mange land, blant annet som hyppig kursleder i Japan.

Langt oppe i pensjonsalderen kunne han bruke tid på noe annet enn å stå to kvelder i uka i aulaen på Marienlyst, i et evig slit for å få usikre amatører til å låte som et kvalitetskor.

– Hvorfor?

– Det er dette jeg er satt til å drive med. Det er dette jeg kan, og jeg brenner for å hjelpe andre til å få noen av de samme opplevelsene som har beriket mitt liv.

Korsang er landets største kulturbevegelse, sier de ublygt i Norges Korforbund, der Høgset er æres­medlem. Det er registrert rundt 2800 kor med mer enn 80.000 medlemmer, og mange kor er ikke organisert. Fra skolekor og oppover er godt over 100.000 mennesker med i kor.

– Det ble gjort en undersøkelse i Tyskland som viste at de som hadde vært medlemmer i kor i flere år var mye mindre syke enn andre. De er friskere, de har mindre sykefravær, de belaster samfunnet mindre. Så egentlig burde for eksempel «Alle kan synge»-kursene bli gitt på blå resept. I tillegg forbedrer du din psykiske helse fordi du bruker kroppen din og hjertet ditt, du bruker hjernen din og følelsene dine, og du gjør det sammen med andre. Du får nye venner, du er ute blant folk. Det er mange som sier til meg at deres liv er blitt forandret etter at de fikk være med å synge, sier Høgset.

Carl og Kari Høgset bor i en stor villa med ditto hage på Smestad vest i Oslo. Han deler ut tøfler i gangen og serverer te med honning. Han er vant til besøk. Hit kommer kandidater for å prøvesynge til Grex Vocalis, og hit inviterer han folk som nølende tar kontakt med «Alle kan synge» for å finne ut om det er håp for dem i et kor.

Det blir mye snakk om myke ansatser og uttale av vokaler i samvær med Høgset, men det er også annet som opptar ham. På husveggen står et rødt skilt med teksten: «Ikke til salgs – nei til rasering», som er bumerket for beboeraksjoner i Oslo mot for­driving av villaeiere i områder som Smestad og Grefsen, og annen småhusbebyggelse som ligger nær trafikknutepunkter.

– Vi er med i «motstandsbevegelsen», sier Høgset.

Han kan ikke forstå hvordan politikere kan presse huseiere bort fra etablerte boligområder for å bygge blokker der husene står.

Høgset er ingen høyrevelger, som det er nok av i hans velbergede nabolag. Han tilhører venstresida, men neste år gjør han et unntak.

– Jeg er opptatt av solidaritet og fellesskap. Jeg prøver å lære mine barn og barnebarn at det viktigste ikke er å tjene mye penger, men at du gir deg selv en oppgave i livet og at du bidrar med noe for andre. Men nå går folk med ulike politiske syn sammen for å få kastet det rødgrønne byrådet ved valget neste høst, for da kan disse meningsløse byggeplanene stanses.

– Det er vel ikke så mange rød­grønne stemmer her uansett?

– Reguleringsplanen ble faktisk funnet på av det borgerlige byrådet, men nå har de borgerlige partiene snudd. Det vil bli avgjørende for mange velgere i områder med småhusbebyggelse.

Ekteparet har bodd i villaen i Sørkedalsveien, egentlig et tømmerhus som er flyttet fra Østerdalen, siden 1974.

– Vi som er over 70 år, vil ikke flytte, uansett hva vi blir tilbudt. Vi vil bo her til vi dør. Dersom det kommer utbyggere og tilbyr det dobbelte av markedsverdien, så svarer vi: Dra til Bloksberg. Vi kan ikke tvinges til å selge hjemmene våre. Men noen vil selge når prisen blir høy, og det blir lagt et veldig press på huseierne.

Ingen går sosialt upåvirket gjennom et langt liv på Frogner og Smestad, og Høgset bruker ord som «stenhård» og «opplevet». Han kan, uten sammenlikning for øvrig, minne om den elleve år eldre Johan Galtung, en annen legesønn fra vestkanten, når han under sin hvite hårmanke gir seg til å dosere på elskverdig vis.

Han har en enestående merittliste som sanger, dirigent og instruktør, og er hedret som Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. I vinduskarmen står de tre Spellemannprisene som Grex Vocalis har vunnet.

76-åringen har en energi som langt yngre folk kan misunne ham, men livet er ikke uten plager.

For ti år siden hadde han tarmkreft, som ble kurert med operasjon og cellegift. Og for halvannet år siden fikk han diagnosen Parkinson, som han holder i sjakk så langt det går med hard trening flere ganger i uka. Vi kan registrere en svak skjelving i hendene, men det er som strøket av ham når han dirigerer, for da er hele kroppen og alle sanser i bruk.

Likevel krever alderen og helsa sitt, og her kommer en nyhet som vil interessere korfolket: I løpet av 2019 vil Høgset avvikle Grex Vocalis, som altså ikke får feire 50-årsjubileum i 2021.

– Er det ikke bare å finne en ny dirigent, når du har gjort ditt?

– Nei, for Grex Vocalis er mitt livsverk, jeg har patent på navnet og tar det med meg. Navnet kan fortsatt brukes i spesielle prosjekter. Dersom noen har lyst til å drive et kor på Grex Vocalis’ nivå, får de starte fra grunnen, slik jeg gjorde.

Han ble født i november 1941 og har svake barndomsminner fra krigens sluttfase, med flyalarm og tilflukt i kjellerrom. Familien ble ikke direkte rammet, i motsetning til livs­ledsageren Kari, som han selvsagt traff i et studentkor.

Hun ble født i Stockholm i 1943. Faren var kaptein i luftforsvaret og leder ved det norske Militærkontoret. Han reiste til England og omkom under forberedelser til den allierte invasjonen i 1944. Hennes mor var søster av den kjente motstands­mannen Kai Holst, som ble funnet død i Stockholm under mystiske omstendigheter få uker etter at krigen var slutt.

Carl Høgset var eldst i en søskenflokk på seks og begynte på Uranienborg skole i 1948. Faren var lege, han spilte fiolin til husbruk og hadde en lidenskap for klassisk musikk.

– Vi vokste opp lenge før fjernsynet kom, men vi hadde radio, og far kjøpte platespiller og plater. Han plasserte meg og min eldste bror i sofaen og lærte oss å kjenne den klassiske musikken.

Selv hadde Carl sang­talent til å bli en barnestjerne, og kom med i Sølvguttene nærmest ved en tilfeldighet.

– Sølvguttene øvde på Uranienborg skole, og da jeg var ti år, ble jeg spurt om å være med da to klassekamerater ville bli med i koret. Jeg kom med ved prøvesangen, men det gjorde ikke de andre. Jeg sang i Sølvguttene i 20 år, for stemmen forandret seg gradvis slik at jeg gikk fra stemmegruppe til stemmegruppe.

Han visste tidlig at han ville bli profesjonell sanger, og forsto at han ikke ville greie det som baryton. I stedet satset han på å bli kontratenor, en mannlig altstemme (falsett­stemme), der han har vært «en ener i Norge, men dessverre en sjelden fugl», skriver Torkil Baden i Norsk Biografisk Leksikon.

Han konsertdebuterte som kontratenor i 1977, og dit hadde han gått en lang og hard vei. Det var ikke nok å øve og øve. Unge Høgset gikk vitenskapelig til verks for å knekke kodene som gjorde ham i stand til å utvikle en riktig blandingsstemme.

– Jeg måtte lære de latinske navnene på de ulike musklene i strupehodet for å forstå hvordan de fungerer. Faglitteratur fant jeg i arkivet under lesesalen i det gamle Universitetsbiblioteket, under dekke av å være medisinerstudent. Dette brukte jeg flere år på, fram til jeg skrev min hovedfagsoppgave i musikk på Universitetet i Oslo, som het «Sangstemmens register­problem».

Forskningen fortsatte hos professor Johan Sundberg ved Tekniska Högskolan i Stockholm. Der var Høgset på årlige besøk, og sammen offentliggjorde de forskningsresultater om forholdet mellom falsett og brystklang hos profesjonelle sangere.

Det er umulig å overskue hvor mange tusen korøvelser Carl Høgset har deltatt på de siste 66 årene. De aller fleste har han ledet selv, med alt som kreves av forberedelser, konsentrasjon og energi.

– Hender det aldri at du går lei?

– Nei, fordi sangen er mitt liv. I løpet av et langt liv vet du hva du kan og ikke kan, og med alderen må du konsentrere deg om det du virkelig mestrer.

Et kor som Grex Vocalis kunne ikke vinne alle sine priser og utmerkelser og fylle konsertlokaler rundt i verden med en dirigent som bare er snill og grei. Høgset er en munter og jovial kar, men det er visse ting man ikke tuller med når sjefen er på jobb.

En gang var dirigentkollegaen Øystein Fevang med som gjeste­sanger på utenlandstur med Grex Vocalis og forteller: «På en av øvelsene tillot jeg meg, i all beskjedenhet, å legge en sekst (sprang på åtte eller ni halvtoner, journalists merknad) på en sluttakkord som skulle være en ren dur-akkord. Carl slo av koret og bemerket uten en mine: ‘Den slags form for humor misliker jeg sterkt’.»

Også garvede sangere fra Grex Vocalis har gitt uttrykk for at Høgsets nitide oppvarmingsritual kan være en prøvelse. Når han gir seg til å forelese om betydningen av å synge på luftstrømmen (blant annet), er det godt han ikke vet at intervjueren er en middels korbaryton som i sitt stille sinn alltid har ment at oppvarming er gørr. Andre er heldigvis mer lære­nemme.

For nesten 20 år siden ga Høgset ut et eget hefte med tilhørende CD for å lære sangteknikk. Det finnes nå på ti språk. Han var musikklærer ved Foss videregående skole, der han også hentet talenter til Grex Vocalis.

Etter 30 år som musikklærer hadde han lyst til å gjøre noe annet da AFP-alderen på 62 år nærmet seg. Hvorfor ikke dirigere enda et kor?

– En vintermorgen i 2002 satt jeg ved kjøkkenbordet sammen med min kone og yngste sønn, som også er sanger, og sa at jeg hadde lyst til å starte et kor for dem som ikke kan synge. I Sverige har de kor som heter «Jag kann inte sjunga». Men sønnen protesterte mot navnet og foreslo «Alle kan synge». Til den første kurskvelden kom det 200 mennesker, og 150 ble med videre. Siden høsten 2002 har vi hver høst og vår hatt konsert i Oslo Konserthus. I begynnelsen lo de av meg, skulle vi synge i Konserthuset, liksom? Men det gjør vi med bravur. «Alle kan synge» er vel så gode som en del blanda bygdekor i Norges land.

– Hvem er med?

– Det er hovedsakelig godt voksne mennesker, de aller fleste over 50 år. Noen er pensjonister, men det er også noen yngre. De kommer fra alle slags yrker, en del er lærere og akademikere. Dette er folk som ikke tør gå til eller ville blitt tatt opp i kor med prøvesang.

– Er det sant at alle kan synge?

– Forskning viser at kanskje tre prosent ikke er i stand til å gjenta en tone som synges for dem. Jeg snur på det og sier at da kan 97 prosent klare det. Vi har bare fem–seks flerstemmige sanger per konsert, med ganske enkle arrangementer og bare én mannsstemme, fordi det er så mange flere damer med. Resten er unisont. Men jeg jobber like seriøst her som med Grex Vocalis, med de samme prinsippene og øvelsene. Målet er å lære dem å synge vakkert, jeg sier at vi driver ikke med allsang. Unison sang kan være fantastisk flott når det gjøres riktig. Like vokaler er løsningen, ellers spriker det for mye, og klangen blir ikke bra. Der er jeg stenhård.

alfs@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk