Klassekampen.no
Lørdag 21. april 2018
Er det rett å setja unge jenter til å lesa klassisk litteratur?
Falsk identitet
REALISTEN: Bjørnstjerne Bjørnson baud på triumferande jenter.

I barndomen las eg om kloke dyr som overlevde trass i all motgang, om revar som berga seg unna jegerane, og om kattar som greidde seg aleine uti villmarka vinteren igjennom. Det glei trinnlaust over i unge jenter som hadde hestar som lystra berre dei, og unge menn som kom ridande inn i den støvete vesle præriebyen og hamla opp med alle dei slemme skurkane.

Men etter kvart som eg kom lengre opp i skuleklassane, blei eg opplyst om at det fanst bøker som var meir røyndomsnære, og at det var dei eg måtte lesa dersom eg ville skjøna meg på livet. Dessutan var dei pensum. Dermed bar det laus med Ibsen, Kielland og Garborg, med «Et dukkehjem», «Garman & Worse» og «Haugtussa».

Det var ikkje det at eg ikkje forstod at dette var betre litteratur enn den eg var vand med frå før. Ved hjelp av komposisjon og språklege verkemiddel kunne forfattarane gjera dei oppdikta personane så livaktige at eg nesten kunne ta på dei, og mana fram tankane deira slik at det var som om det var eg sjølv som tenkte.

Likevel er eg ikkje sikker på at det er rett å setja unge jenter til å lesa klassisk litteratur. Skal det først gjerast, må dei i alle fall først bli orienterte om at desse bøkene er skrivne av menn som ikkje hadde det så greitt verken med det eine eller det andre, som ikkje berre var sjalu på dei karane som hadde meir drag på damer enn dei sjølve, men òg på dei jentene som kjekke unge menn forelska seg i.

Desse forfattarane gjeld alle saman for å ha gått inn for kvinnefrigjering. Likevel arbeidde dei i praksis i motsett retning. Den typiske kvinnelagnaden i bøkene deira er utstøyting og død, mykje meir utstøyting og død enn i det samfunnet som bøkene blei til i. Vil du lesa om jenter som slår motstandarane i bakken og triumferer med vaiande faner, må du til Bjørnstjerne Bjørnson. Men han gjeld jo òg for å vera mindre realistisk.

Sett under eitt har den klassiske litteraturen ein bodskap til dei unge jentene som går ut på at dei er dømde til nederlag både i yrkeskarriere og kjærleiksliv, og at den einaste utvegen er å krypa ihop og håpa at ingen skal sjå dei. Såleis har kvinneidentiteten blitt forma ut frå behova til sutrete og klengjete menn som vil at mor skal vera heime heile tida.

Når historikarar i vår tid trur at norske kvinner på attenhundretalet var like undertrykte som saudiarabiske kvinner i dag, er det fordi dei lærte det i norsktimane. Av same årsak fantaserer evolusjonsbiologane om steinalderkvinner som passa barn i holer i berget mens mennene var ute på jakt, utan å sjekka om det verkeleg var slik det gjekk føre seg. Og kvinner blir framleis stengde ute frå ishockey og skiflyging på grunn av nedarva vrangforestillingar om «feminin» anatomi.

For min eigen del gjekk eg ut or vidaregåande skule med hovudet så fullt av misvising at eg var ute av stand til å finna fram i livet. No veit eg at alt eg blei fortald om korleis eg var og korleis det ville gå med meg, var den skire løgn.

s.skjold@online.no

Ikkje søtt, ikkje surt, ikkje bittert – men salt. Solveig Aareskjold skriv om det ho sjølv vil i Klassekampen kvar laurdag.

«Den typiske kvinnelagnaden i bøkene deira er utstøyting og død»

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk