«Å være kvinne er som å være tospråklig», seier Vigdis Hjorth i fjorårets samtalebok med Kaja Schjerven Mollerin, «Vigdis, del for del». I årets essaysamling «Å tale og å tie» både reflekterer ho rundt og praktiserer denne tospråklegheita, gjennom fire engasjerte essay om store mannlege forfattarar: om Alf Prøysens hjerte og Rolf Jacobsens smerte, om Agnar Mykles «mannlige blikk», om Peter Handke og Bertolt Brechts «dårlige oppførsel» og om Alexander Kiellands arbeid med å finne ut kva han skulle tale og teie om i livet sitt. I og mellom hovudlinjene dukkar Hjorths faste frendar opp, ikkje minst Søren Kierkegaard, som også denne gongen leverer avgjerande innsikter.