Lørdag 21. april 2018
LOTTE I TÅRNET: I to år disponerer Lotte Konow Lund det store atelieret i Oslo rådhus. Men så bærer det tilbake til atelieret på Sinsen. Om det ikke er revet innen da.
I helga åpnes Oslos atelierer for publikum. Men det er ikke sikkert Oslo vil forbli en by med mange kunstnere:
Kunstby uten kunstnere
AMBISJONER: Kunstner Kjetil Detroit Kristensen mener den gamle jernbanehallen i Middelalderparken bør bli en flerbrukshall for visning og produksjon av kunst. Han og kollega Simon Daniel Tegnander Wenzel er blant kunstnerne som i dag holder til i deler av lokalene.
SØRENSENS SENG: Henrik Sørensens seng står fortsatt atelieret i Rådhuset, som han disponerte i tolv år.
GODE LYSFORHOLD: Med store vinduer i taket er det optimale lysforhold i Rådhuset, der Lotte Konow Lund holder til.
VIL BYGGE: Arkitekt Arild Eriksen og Ruben Steinum i Unge Kunstneres Samfund samarbeider om en modell for kunstnerboliger.
Mens Oslo bruker milliarder på nye museer, opplever kunstnere at høye leiepriser og mangel på atelierer presser dem ut av hovedstaden.

KUNST

– Jeg har begynt å jobbe i mye større formater etter at jeg kom hit. Arbeidene tilpasses rommene man er i.

Lotte Konow Lund geleider Klassekampen inn i det store atelieret hun disponerer i toppen av Rådhuset i Oslo. Etter å ha vært begrenset til atelierer på rundt tjue kvadratmeter i hele karrieren, har hun i to år fått leie det som trolig er landet beste arbeidsplass for kunstnere.

Det var her Henrik Sørensen holdt til fra 1938 til 1950, mens han malte verket til den store fondveggen i Rådhuset. Siden er det blitt lånt ut til utvalgte kunstnere for to år av gangen. Med sine 183 kvadratmeter og ideelle lysforhold er det et godt sted for lage kunst.

– Før kunne jeg bare ha to ark hengende oppe av gangen, mens nå kan jeg jobbe med flere store tegninger parallelt og tenke helhetlig for første gang, sier Lund.

Fakta

Atelierer i Oslo:

• Det finnes om lag 1250 bostedsregistrerte kunstnere i Oslo. En undersøkelse utført av Telemarksforskning på oppdrag fra Unge Kunstneres Samfund i 2014, viste at en fjerdedel av respondentene ikke disponerer atelier.

• Den desidert viktigste årsaken til at kunstnere ikke har tilgang på atelier, er at det er for dyrt.

• Undersøkelsen viser at det er vanlig blant kunstnere å bytte atelier forholdsvis ofte. Den hyppigste grunnen til at kunstnere bytter atelier, er at bygget skal renoveres.

Kilde: Atelierundersøkelsen, 2018

Mister atelierer

Langt ifra alle kunstnere i hovedstaden jobber under like ideelle forhold. En undersøkelse gjennomført av Telemarksforskning i 2014, viste at en fjerdedel av de spurte Oslo-kunstnerne ikke har et atelier i det hele tatt.

Høye leiepriser ble utpekt som hovedårsak til at kunstnerne sto uten et sted å arbeide, og nesten halvparten av dem som disponerte et atelier, oppga at det var for lite.

Lite tyder på at situasjonen vil bli bedre de kommende årene. Siden undersøkelsen ble gjennomført, har Oslo mistet fire atelierfellesskap med til sammen 85 plasser, fordi bygårder som tidligere huset produksjonslokaler for kunst, rives eller renoveres for å benyttes til andre formål. Selv om de berørte kunstnerne kan ha funnet nye atelierer, er det talende for usikkerheten som råder. Ifølge prognoser fra Unge kunstneres samfund (UKS) vil trolig ytterligere elleve privatinitierte atelierfellesskap, med til sammen 154 atelierplasser, forsvinne innen 2020.

I mellomtiden øker leieprisene både på atelierer og boliger i verdens ellevte dyreste by, samtidig som kunstnerne sett under ett er lavtlønte. En levekårsundersøkelse fra 2015 viser at norske bildekunstnere i gjennomsnitt tjener 89.000 kroner på sin kunstneriske virksomhet årlig, mens løst utregnede kostnader for en liten leilighet og et lite atelier ligger på rundt 15.000 kroner i måneden.

Er kunstnerne i ferd med å bli presset ut av Oslo?

– Klok av skade

Denne helga går kunstfestivalen Oslo Open av stabelen i hovedstaden. Siden 2000 har et hundretalls av byens kunstnere årlig åpnet sitt atelier for publikum og gitt innbyggerne et innblikk i prosessen som liker bak et visningsklart kunstverk.

Blant kunstnerne som har deltatt, er Kjetil Detroit Kristensen. Han holder til i Bispegata 16, et nedlagt lokomotivverksted i Middelalderparken i Oslo som i dag huser rundt ti kunstnere. Herfra har man utsikt til det nye Munchmuseet i Bjørvika, men også til tomta der atelierfellesskapet Borgen lå før det i 2012 ble revet for å gjøre plass til nye Follobanen.

Kristensen frykter at Bispegata vil lide samme skjebne som Borgen.

– Vi er kloke av skade etter det som skjedde med Borgen, der man nok hadde en litt for apatisk tilnærming før det var for sent. Vi har organisert oss tidlig og vært offensive overfor kommunen, sier Kristensen da Klassekampen treffer ham i atelieret hans.

Inngangen går via en stillastrapp. Utenfor høres anleggsmaskinene som skal legge til rette for at enda flere tog kan dundre forbi den 8000 kvadratmeter store teglsteinsbygningen.

Bispegata 16 er både fredet og regulert til kulturformål, og Kristensen forteller at de jobber for å gjøre lokalet om til produksjons- og visnings­lokaler for kunst. Ambisjonene er et flerbrukshus som kan brukes til atelierer, undervisningslokaler for kunstskoler, filmvisninger, konserter, teaterforestillinger og lager.

– Det trenger ikke å koste så mye. Kommunen har anslått at bygningen må pusses opp for en milliard, men vi mener at vi kan få til mye for en million, sier han.

I mellomtiden lever Kristensen og de andre kunstnerne i Bispegata der på lånt tid. Kontraktene deres forlenges kun med seks måneder om gangen, og de lever under konstant risiko for å bli kastet ut på kort varsel.

– Det er utrolig uforutsigbart. Si at jeg i september hadde fått en større utstilling. Så blir jeg plutselig kastet ut i juni. Da går det mye tid og penger bort til å finne nye lokaler og å flytte, og jeg får ikke den nødvendige arbeidsroen. Det er en konstant usikkerhet, sier Kristensen.

– Ikke full dekning

Også Oslo kommune anerkjenner at de står overfor en utfordring når det kommer til å sikre at hovedstaden forblir en by det er mulig å bo og virke i som kunstner. Kommunen eier i dag rundt 250 atelierer som leies ut til kunstnere for langt under markedspris.

– Vi ønsker å jobbe for å få flere produksjonslokaler, enten vi eier selv eller gir tilskudd til private aktører. Men det kommer aldri til å bli 100 prosent dekning. Jeg tror behovet for atelierer er litt som en strikk, at vi kan opprette nye, så fylles de opp med kunstnere som har behov, sier Rina Mariann Hansen (Ap).

Kulturbyråden tar imot Klassekampen på sitt kontor i Rådhuset, noen få etasjer under byens flotteste atelier.

Hansen er for tida opptatt med arbeidet med en kunstplan for Oslo kommune. Her skal det blant annet legges planer for å sikre produksjonslokaler for kunst i byen. Samtidig mener hun at andre ordninger, som for eksempel kommunens innkjøpsordning for kunst, kan være vel så avgjørende for å sikre at kunstnere kan bo og jobbe i Oslo.

– Gjennom kunstordningen skaper vi arbeid til kunstnere, sier hun, med referanse til at kommunen årlig bruker en halv prosent av investeringsbudsjettet sitt på kunst. Det utgjør mellom 50 og 60 millioner kroner i året.

– Men likevel tjener kunstnere gjennomsnittlig 90.000 kroner årlig på kunst. Et subsidiert atelier er for mange avgjørende for å kunne jobbe som kunstner?

– Ja, og derfor er det viktig at vi har virkemidler i hele verdikjeden og ikke bare til sluttproduktet. Vi anerkjenner at det er for få og for dyre produksjonslokaler i Oslo i dag, selv om antallet kommunale atelierer har økt de siste årene.

Kultur som attraksjon

Oslo er på ingen måte alene om å risikere å lekke kunstnere ut av bykjernen. I byer som London og New York, to av verdens kunsthovedsteder, har det i flere år vært uttrykt bekymring for at produksjonsleddet er i ferd med å presses ut av byen, og at bare tunge museumsinstitusjoner og kommersielle gallerier med stor omsetning har råd til å bli værende.

I 2016 advarte daværende direktør for Tate, Nicholas Serota, mot at London som kreativt sentrum var truet fordi det ikke lenger er mulig for unge kunstnere å etablere seg i byen etter studiene.

– Såkalt «hverdagskultur» er påfallende sjelden regulert inn i byutviklingsprosjekter. Kulturens rolle er ofte som attraksjon, der aktører med store budsjetter gjerne favoriseres, påpeker Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo.

Han har forsket på vilkårene for kulturell virksomhet i byutviklingsprosjekter.

– Kultur er påfallende sjelden regulert inn, og om det er det, er det gjerne utadrettet virksomhet, påpeker han.

– Områdeutviklingen over tid presser ut aktørene som ikke har råd til å være der. De funksjonene som ingen vil betale for, må derfor reguleres inn. Barnehager er ett eksempel, men det er sjelden man skjer det skje med kultur på samme måte.

I likhet med Kjetil Kristensen i Bispegata 16 har også Wergeland tro på en viss offensivitet i møtet med myndighetene.

– Kulturaktørene må ta i bruk de samme virkemidlene som utviklerne gjør. Foreslå en konkret plan og vær i forkant. I mange tilfeller har man kommet på banen altfor sent og reagert på vedtak som allerede er fattet. Men det er ofte vanskelig for folk å forstå hva som foregår før det er blitt en byggesak, og da er det ofte for sent, sier Wergeland.

– Finnes det eksempler på steder der man har klart å snu utviklingen og sikre at kunstnere kan forbli i gentrifiserte områder?

– I bydelen Dalston i Hackney i London gikk et kunstnerkollektiv og arkitektkontor sammen om en alternativ byplan som ble vedtatt av bydelstyret. De lyktes blant annet med å bremse to nye kjøpesenter og beholde en jazzklubb. Det fikk man til fordi man kom på banen tidlig, sier Wergeland.

Frykter klasseskiller

På toppen av Oslo rådhus har Lotte Konow Lund det nå som plommen i egget. Men slik har det ikke alltid vært – hun var blant kunstnerne som ble kastet ut fra Borgen, og slik vil det trolig heller ikke bli når hennes tid i Sørensens tidligere atelier er over neste år.

– I utgangspunktet skal jeg tilbake til atelieret mitt på Sinsen, men det skal rives, slik det forrige atelieret mitt også ble. Vi vet bare ikke når. Jeg tenker at jeg kan gå rundt i Oslo ett år og arbeide med boka jeg holder på med, men så blir jeg nødt til å jeg ha et rom å gå til, et rom å tenke i. Det er helt avgjørende.

For selv etablerte kunstnere som Lund, med garantiinntekt og separatutstillinger på store institusjoner som Henie Onstad, sliter ofte med å få endene til å møtes.

– Hvis du visste hvor mange timer jeg jobber i forhold til hvor mye jeg tjener, ville du trodd jeg var gal, sier Lund.

I likhet med kunstnere flest har hun store kostnader knyttet til sin produksjon, kostnader som ofte tas av egen lomme. Tall fra den nevnte levekårsundersøkelsen fra 2015 viser at den fjerdedelen som tjener minst på kunsten sin, i gjennomsnitt har en negativ inntekt på 7000 kroner.

Ved siden av sitt virke som kunstner, er Lund også professor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun frykter at den økonomiske situasjonen i hovedstaden vil skremme unge fra å ta en kunstutdannelse. Spesielt er hun bekymret for mangfoldet blant bildekunstnere, både når det gjelder kulturell bakgrunn og klassebakgrunn.

– Det skaper enorme klasse­skiller. Hvis man ikke har hjelp hjemmefra, så stiller man veldig mye svakere. De som lager kunsten må speile befolkningen, og da trenger vi også kunstnere fra Groruddalen, sier Lund.

Må destruere kunst

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen forstår bekymringen for at høye utgifter til bolig og atelier kan ha negativ innvirkning på hvem som velger å satse på en karriere på kunstner.

– Er det aktuelt å behovsprøve atelierordningen for å fremme klassemangfold blant kunstnere?

– Vi må lage universelle ordninger med enkle kriterier som gjør at beslutninger er transparente og lette å ettergå. Behovsprøving innebærer kompliserte skjønnsvurderinger som kan være krevende. Jeg mener vi gjør en viktig jobb med å utvide velferdsordningene i kommunen generelt, og jeg tror det er et viktigere virkemiddel fra kommunens side å skaffe kunstnere jobber, sier Hansen.

Lotte Konow Lund trekker også fram mangelen på lagerplass som et like stort problem for kunstnere som mangel på atelier.

– Det er en hårreisende mangel på billig lagerplass for kunstnere. Mange kunstnere blir nødt til å destruere verkene sine fordi de ikke har noe sted å oppbevare dem i små atelierer, forteller Lund.

Hun mener det vil være lett for kommunen å løse både lager og atelier-mangelen, ettersom kommunen sitter på mange tomme bygg som per i dag ikke blir brukt.

Kulturbyråden mener det ikke er så enkelt.

– Vi har noen bygg som er planlagt til andre formål, men hvor det i mellomtiden kan leies ut til kunst og kultur. Utfordringen med å la kunstnere bruke tomme bygg som atelierer midlertidig, er at det ofte utløser en diskusjon om å gjøre det permanent. Feltet må også ha forståelse for midlertidighet, mener Hansen.

Vil bygge boliger

Det er ikke bare høye leiepriser og mangelen på atelierer som truer kunstnernes mulighet for å forbli i sentrale strøk av Oslo. Også høye boutgifter kan gjøre det vanskelig, om ikke umulig, for kunstnere å bo i hovedstaden i framtida.

Det er bakgrunnen for et prosjekt for kunstnerboliger som for tida utvikles av interesseorganisasjonen Unge Kunstneres Samfund (UKS) og arkitektkontoret Fragment. Med støtte fra Oslo kommune skal de utvikle en modell for kunstnerboliger i Hovinbyen øst i byen.

– Utpressingen av kunstnere skjer i full fart, og vi vil sørge for at infrastruktur for kunstnere er en del av byplanleggingen. Dette prosjektet svarer på to utfordringer: bosituasjonen og jobbsituasjonen for byens kunstnere, sier styreleder Ruben Steinum i UKS.

På en kommunalt eid tomt i Hovinbyen ønsker de å utvikle et område med kunstnerboliger og atelierer, muligens etter en tysk byggfellesskapsmodell, der de framtidige beboerne – i dette tilfellet kunstnerne – selv bidrar i planleggings- og byggeprosessen.

– Utviklingskostnadene og profitt utgjør i dag en stor del av byggekostnadene, og når dette leddet reduseres, vil økonomien se annerledes ut. Da blir det enklere å bygge rimeligere boliger, påpeker arkitekt Arild Eriksen.

– Er det et problem dersom det blir få kunstnere som bor og virker innenfor Ring 3?

– Nei, jeg synes ikke det i seg selv er avgjørende. Det viktige er at kunstnere, som andre, har mulighet til å bo i nærheten av der de jobber, sier Steinum.

– Men må det være i Oslo? Kan ikke kunstnere like gjerne jobbe fra Lillestrøm eller Drammen?

– De kan bo i Bergen, skyter Eriksen inn på klingende bergensdialekt.

– Alle poeter, kunstnere og teaterfolk kan bo i Bergen, og så kan Oslo bare ha finansfolk, sier han lattermildt.

– Det er her, enn så lenge, det største kunstmiljøet er, påpeker Steinum.

– Og som i andre yrker har de fleste behov for et kollegialt fellesskap. Kommunen har tydelig mål om at Oslo skal være en by som er attraktiv for nyskapende kunstnere. Da må man ta grep for at byen skal være for kunstnere og ikke bare for museer.

sarah@klassekampen.no

«Mange kunstnere blir nødt til å destruere verkene sine fordi de ikke har noe sted å oppbevare dem»

LOTTE KONOW LUND, KUNSTNER

«Utviklingskostnadene og profitt utgjør i dag en stor del av byggekostnadene»

Arild Eriksen, Arkitekt

Artikkelen er oppdatert: 23. april 2018 kl. 11.11
Torsdag 18. oktober 2018
Nasjonalmuseet burde heller kjøpt Marianne Heskes «Gjerdeløa» enn russisk konseptkunst, mener kunstner og kunstkritiker.
Onsdag 17. oktober 2018
To småforlag føler seg ført bak lyset av Kulturrådets innkjøpsordning. – Det føles som om de har rappa bøkene våre, sier forlegger Andreas Høy Knudsen.
Tirsdag 16. oktober 2018
To av tre menn er bekymret for feilaktige anklager om seksuell trakassering etter metoo.
Mandag 15. oktober 2018
Jo Strømgren Kompani styrer mot nedleggelse, og Verdensteatret kan måtte avlyse verdensturné. Snart vil Kulturrådet besegle skjebnen til to av landets fremste kompanier.
Lørdag 13. oktober 2018
Hver tredje unge mann er blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter metoo, viser ny undersøkelse.
Fredag 12. oktober 2018
Frp-velgere flest er skeptiske til metoo-kampanjen, viser en ny meningsmåling. – Sunt, mener Silje Hjemdal, likestillingspolitisk talsperson i partiet.
Torsdag 11. oktober 2018
Regjeringens forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering får stor oppslutning. Men arbeidsgivere frykter for de anklagedes rettssikkerhet.
Onsdag 10. oktober 2018
Mens regjeringen åpner lommeboka for nye museumsbygg, blir drifts­budsjettene kuttet for femte år på rad. Flere kulturbygg må stenge dørene.
Tirsdag 9. oktober 2018
Etter fem år med blåblå kulturpolitikk vil opposisjonen på Stortinget stanse regjeringens forsøk på å dreie kunst- og kultur­livet i en mer markedsliberal retning.
Mandag 8. oktober 2018
Gaveforsterkningsordningen blir videre­ført til neste år, selv om sterke aktører i kulturlivet mener den bør skrotes.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk