Klassekampen.no
Mandag 16. april 2018
Gråsonen mellom børs og katedral
BØRS TETT PÅ DOMKIRKE: Arkitekttegning av Herman Major Backer, 1901 – av urealisert prosjekt for en ny børsbygning ved Oslo Domkirke. FOTO: TEKNISK UGEBLAD, 1902

Gjestespill

Det er på mange måter kulturpolitikkens evige runddans: Kunstens og kunstneres forhold til markedet. Helt siden vi fikk kultur som et eget politisk område har dette ridd kunstnere og kulturarbeidere som en mare. Det har ikke manglet på tiltak.

I de siste ti årene har man stadig vært på jakt etter dette: Hvordan øke markedet for kunst og kultur, og dermed det økonomiske grunnlaget for alle i feltet. Dette har til sist nå kommet til uttrykk i satsingen på kulturell og kreativ næring i mange former.

Det første som gjelder, er å definere hva en kreativ og kulturell bransje eller næring er – og hvem som representerer den. Bare der sprer usikkerheten seg. Hva skal regnes med: avis, reklame, TV og kunsthåndverk?

Tirsdag 10. april arrangerte Norsk kulturråd et seminar om temaet. Flere innledere bidro. Kunnskapsverkets Atle Hauge var kanskje den som var nærmest virkeligheten av alle: Egentlig er nesten all kulturell og kreativ næring i gråsonen mellom børs og katedral, og de som er ytterst på hver sin side av skalaen greier seg helt utmerket, om det er full kommers eller full offentlig kulturstøtte.

Nå skal satsingen innen kulturell og kreativ næring forskes på. Følgeforskning som til og med Kulturrådet har lyst ut midler til, for å få fart på dette spennende arbeidet.

Og akkurat mens dette skjer, rammes det mest erketypiske norske kulturpolitiske mottiltaket, Fond for utøvende kunstnere, av store kutt.

I 1956 vedtok Stortinget en lov om avgift for bruk av teknisk musikk. Den gang fantes det ingen diskotek, ingen bakgrunnsmusikk annet enn live taffelmusikk, og ingen hadde hørt ordet playback. Motivasjonen for loven var flere, men én var at lydfilmen kom og gjorde kinomusikerne arbeidsledige.

Fond for utøvende kunstnere var ett i rekken av kulturpolitiske tiltak mot markedet, som også Norsk kulturråd med innkjøpsordningen, Kassettavgiftsfondet, med flere.

Til forskjell fra den rene vederlagstanken, hvor den som har spilt inn opptaket får vederlag for hver gang opptaket blir framført offentlig, gikk man i «fondsloven» inn for en solidarisk og kulturpolitisk løsning, som skulle gi alle profesjonelle, norske utøvere adgang til å søke støtte fra Fondet.

Nå mangler fondet inntekter og kutt i støtten rammer landets utøvede kunstnere. Så vil markedet kompensere for tapet?

Sånn sett er vi alle midt i gråsonen mellom tiltak og mottiltak. Og følgeforskningen, da.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 10.12