Mandag 16. april 2018
FORTELLER: Yousef Bartho Al-Nahi vokste opp som Per Bartho Hansen, men søkte til ekstrem islam i ungdomsårene – som følge av ensomhet. Nå er han med i forestillingen «Utafor». FOTO: DAG JENSSEN, DET NORSKE TEATRET
Unge mennesker som har levd med ekstremisme på ulike måter, skaper begeistring hos et ungt publikum.
Brennaktuelt terrorteater
Svein Tindberg makter å gjøre fire unge menneskers personlige livshistorier til objektivt og gripende teater.

«Utafor»

Det Norske Teatret, Hovudscenen

Av: Svein Tindberg i samarbeid med JustUnity

Regissør: Svein Tindberg

Komponist: Øystein Skar

Lysdesigner og scenograf: Torkel Skjærven

Kostymedesigner og- koordinator: Line Antonsen

Videodesigner: Finn Walther og Martin Walther

Koreograf: Belinda Braza

På scenen, blant andre: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-Nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen

ANMELDELSE

Med «Utafor» tar Det Norske Teatret et dristig sprang inn i et problem som kanskje er mer aktuelt enn noensinne – utenforskapet. Svein Tindberg, prosjektets initiativtaker, manusforfatter og regissør, har valgt å gå helt nye veier. «Utafor» er ikke et konstruert litterært drama, stykket forteller de selvopplevde livshistoriene til fire hovedaktører – tre av dem uten noen tidligere tilknytning til teatret som kunstform.

Tindberg har skrevet manuskriptet i samarbeid med JustUnity, en organisasjon som har til formål «å gi kunnskap om og forståing av årsaker til radikalisering, slik at dette kan motarbeidast». JustUnity ble grunnlagt i mai 2015 av Faten Mahdi-Al Hussaini og Yousef Bartho Al-Nahi, to av forestillingens sentrale skikkelser. De var begge en gang radikaliserte og på vei til å bli ekstremister, men snudde om, og i mai 2015 tok de sammen initiativet til å starte JustUnity.

Faten Mahdi-Al Hussaini er opprinnelig fra Irak og markerte seg i 2014 som medarrangør av en stor demonstrasjon mot Den islamske staten (IS), mens etnisk norske Yousef Bartho Al-Nahi ble født Per Hansen på Nøtterøy. I et forsøk på å finne en dypere mening med livet, konverterte han til islam mens han gikk på videregående.

«Utafor»s to andre personer er Tor Itai Keilen og Siri Marie Seim Sønstelie. Som overlevende fra Utøya har Sønstelie selv opplevd terror på kroppen. Hun har skrevet boken «– Jeg lever, pappa» om sine opplevelser 22. juli 2011, og i sin masteroppgave tar hun blant annet opp forebyggingen av voldelig ekstremisme. Tor Itai Keilen er født i Israel av en norsk mor som konverterte til jødisk tro da hun giftet seg med en israelsk jøde, og han har alltid opplevd det som problematisk å skille seg ut ved være jøde. Men han er ett eksempel på at utenforskap ikke alltid fører til ekstremistisk radikalisering: Han ble tidlig tiltrukket av teatret, utdannet seg som dramapedagog og har i dag bred erfaring med så vel profesjonelle ensembler som amatørgrupper.

Det er de fires livshistorier som skal kaste lys over kveldens tema: Hvorledes starter en radikaliseringsprosess – og kan noe gjøres for å stanse den? De tre som av helt ulike årsaker opplevde å bli stemplet som annerledes, ble satt utenfor allerede i barneårene, og det er nok derfor de øvrige ni unge skuespillere assosieres med en skoleklasse. Når forestillingen starter, mørklegges scenen der scenografien består av noen store grå steinblokker som minner om ruiner. Så inntar en gjeng ungdommer scenen, og assosiasjonene går til frikvarteret i en skoleklasse. Gjennom hele stykket medvirker de ni ungdommene både med spenstig gymnastisk og morsom dans – utmerket koreografert av Belinda Braza – og med treffende kommentarer som understreker kveldens problemstilling.

For tiden er det jo svært populært med unge mennesker som utstiller seg selv ved å berette om vonde og smertefulle opplevelser, NRKs «Skam» er et forbilledlig eksempel. Men vil denne typen «nakne bekjennelser» også kunne fungere på en teaterscene? Her er det Svein Tindberg, som med «Utafor» faktisk debuterer som regissør, viser sin helt spesielle evne til å skape teater. Slik han har skrevet tekstene og regissert forestillingen, vektlegges ikke det at det på scenen står fire unge mennesker som forteller om seg selv og sine personlige erfaringer. De kunne like gjerne være fire dyktige skuespillere som med innlevelse og intensitet ga liv til Faten, Yousef, Siri og Tor. Dermed oppstår en gripende objektivitet som skaper teater på høyt nivå.

Spesielt imponerende er det at instruktør Svein Tindberg har fått de fire «skuespillerne» til å snakke så tydelig og distinkt at jeg får med meg hvert eneste ord de sier. Det er ikke så vanlig i dag!

Det er en interessant og viktig problemstilling Svein Tindberg har valgt å ta opp, ikke minst fordi terroren stadig truer i bakgrunnen, noe som understrekes av Torkel Skjærvens stemningsskapende scenografi og av Finn og Martin Walthers videoprojeksjoner.

Et par ganger får jeg til og med inntrykk av at Anders Behring Breivik står på scenen og kommer med noen hatske ytringer. Antyder Tindberg at vi kunne unngått 22. juli dersom Behring Breivik ikke hadde opplevd utenforskap – eller mener han, slik Siri for øvrig understreker, at vi stadig må spørre hvorfor han drepte?

Hvis jeg tolker Tindberg riktig, mener han at hvis vi alle ser og godtar hverandre fra vi er barn, vil vi legge forholdene til rette for å bekjempe terrorisme og ekstremisme. Det er kanskje er en litt enkel løsning.

Et interessant perspektiv som i liten grad tas opp i «Utafor», er årsakene til at vi, i et stadig mer internasjonalisert samfunn, så lett velger å betrakte enkelte mennesker som «annerledes».

Med «Utafor» har Det Norske Teatret lykkes i å skape en kunstnerisk fullverdig, politisk aktuell og ikke minst – tankevekkende oppsetning. På premieren var det usedvanlig mange ungdommer i salen. Og de ble begeistret. Jeg håper stadig flere vil finne veien til «Utafor».

teater@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk