Klassekampen.no
Lørdag 14. april 2018
MULIG: Johannes Anyurus roman «De kommer til å drukne i sine mødres tårer» kan virke pessismistisk, men selv har han fortsatt tro på et mangfoldig samfunn der vi aksepterer hverandres ulikheter. FOTO: MONICA FAGERENG LARSEN
Håp: Johannes Anyuru har skrevet en dystopisk roman om et fascistisk Framtids-Sverige. Selv mener han boka er ­konservativ.
VERDT Å ­BEVARE

Jeg lar meg stadig forbause over samtida, og med høyreekstrem­isme på frammarsj over store deler av den vestlige verden er uro for framtida heller ikke til å unngå. Men jeg er jo ikke redd for min egen person, jeg med mine lange hvite, norske røtter ned blant potet- og grisebønder så langt kunnskapen strekker seg. Jeg har sikkert enkelte politiske oppfatninger som kunne fått nettkrigerne i verdensvevens mørkeste avkroker til å klikke i vinkel – om de bare oppdaget meg – men det er ikke i første rekke sånne som meg hatet er rettet mot.

Svenske Johannes Anyurus roman «De kommer til å drukne i sine mødres tårer», som utkom på norsk i vår, handler om nettopp dette: frykten hos dem som er gjenstand for fremmedfrykten. Romanen innledes med et terrorangrep mot en bokhandel i Göteborg under lanseringen av et satirisk tegneseriealbum med blant annet Muhammed-karikaturer. En ung jente blant terroristene får plutselig anfektelser og avbryter aksjonen. Hun havner på en mentalinstitusjon, der hun fører samtaler med en forfatter som har enkelte likhetstrekk med Anyuru selv. Hun påstår at hun kommer fra forfatterens eget hjemsted, en forstad utenfor Göteborg – men i framtida.

I denne framtida blir den filmede terroraksjonen benyttet som rettferdiggjøring av internering og brutale overgrep mot «sverigefiender» – i hovedsak muslimer – og hun mener hun er sendt tilbake til vår nåtid for å forhindre angrepet – og dermed også den framtidige undertrykkelsen. Gjennom dette science fiction-aktige romanopplegget setter Anyuru skjønnlitterære ord på en framtidsfrykt, men det er ikke vår frykt han skriver om, det er deres. Men hvor går dette skillet mellom oss og dem? I romanen biter definisjonen seg selv i halen: Om noen kan betrakte seg som svenske, avhenger av at «svenskene ville kalle dem for svensker».

Fakta:

JOHANNES ANYURU

Den svenske forfatteren Johannes Anyuru (f. 1979) debuterte i 2003 med diktsamlingen «Det är bara gudarna som är nya».

• For sin siste roman, «De kommer til å drukne i sine mødres tårer» (2017), ble Anyuru tildelt Augustprisen for beste skjønnlitterære bok.

For sin forrige roman, «En storm kom fra paradiset» (2012), en roman om farens flukt fra Idi Amin-regimet i Uganda, ble Anyuru nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Begge de siste romanene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

• I år har Anyuru også utgitt tekst­samlingen «Strömavbrottets barn».

Bjørn Ivar Fyksen er fungerende redaktør for Bokmagasinet.

– Det der er hentet direkte fra Sverigedemokraterna, sier Anyuru.

Sagt med andre ord: Definisjonsmakten ligger i sin helhet hos majoritetsbefolkningen. Og majoritets­befolkningen har en annen hudfarge enn Anyuru.

Nasjonens parasitter

– Jeg er født i Sverige, min mor er svensk. I min oppvekst betydde «svensk» at du var hvit. Det var sånn vi selv snakket om det, det var sånn jeg tenkte. Jeg tror neste generasjon begynner å finne andre definisjoner på hva det er å være svensk. Jeg tilhører en generasjon der det å forsøke å være svensk når du ikke er svensk, var pinlig – en generasjon for hvem svenskheten på en måte er ødelagt.

Den moderne rettsstatens avgrensning av nasjonalitet er i grunnen enkel: statsborgerskap eller ikke. Så greit er det likevel ikke, noe som blir understreket ved at jeg snakker med Anyuru mens Listhaug-skandalen dominerer nyhetsbildet.

– Denne boka, denne framtidsdystopien, handler om en krise som finnes i nasjonen. Når man skaper en nasjon, så sier man at alle som er borgerne, eller til og med alle som er født innenfor landets grenser, har visse rettigheter: velferd, rettssikkerhet og så videre. Men ettersom det følger masse rettigheter ved å tilhøre nasjonen, blir det et politisk spørsmål å luke ut eventuelle parasitter, folk som ikke er for eksempel franskmenn eller svensker – kron­eksemplet her er hvordan jødene er blitt behandlet. Man bestemmer at det er visse statsborgere som kanskje ikke burde være statsborgere. Dere har tydeligvis det problemet i Norge nå, i spørsmålet om hva man gjør med en person som har norsk pass, men som har vært i Syria for å krige.

– Jeg leser jentas framtidsvisjon som et uttrykk for minoritetens frykt for hvordan Sverige skal bli, eller Vesten for den del.

– Ja, det stemmer. Det handler om en uro, framfor alt, over en blindhet for hvor politiske tanker – som kan virke rasjonelle – kommer til å lede. Når disse forslagene kommer opp – for eksempel forbud mot burka – kan jeg forstå at det virker rimelig; kanskje er det fordi jeg er oppvokst i et sekulært land. Men folk snakker om å regulere muslimers liv – om å lage lover som ikke ville la seg håndheve uten at det ender i fascisme. Man sier at man skal forby folk å ha på visse typer klær – hvordan skal man håndheve det? Da må man ha militærpoliti som kler av kvinner på stranda, men man snakker om det som om det bare var en liten detalj. Det er det samme med dette at justisdepartementet skal kunne frata folk statsborgerskapet, slik dere snakker om i Norge nå. Jeg vet jo ikke hva slags tone det er i den debatten, men om folks statsborgerskap skal kunne inndras utenom domstolen, da har man skapt en politistat.

Personlig ansvar

Omtrent samtidig med at «De kommer til å drukne i sine mødres tårer» ble utgitt i Norge, utga Anyuru en samling tekster i forskjellige sjangre, «Strömavbrottets barn», der han blant annet skriver om tilhørighet som minoritet, om islam og fremmedfrykt. Her skiller Anyuru skarpt mellom rasisme og islamofobi, både ut fra påpekningen av det åpenbare – at etnisitet og religion er to vidt forskjellige ting – og ut fra den forskjellige statusen de to formene for fremmedfrykt har i offentligheten: Svarte i Europa kan fortsatt oppleve diskriminering, men de «unnslipper de institusjonelle og juridiske angrep som rettes spesifikt mot islamske praksiser», for eksempel burkaforbud. Som sønn av en ugandisk far, og som muslimsk konvertitt i voksen alder, har Anyuru et personlig farget blikk for begge former for fremmedfrykt og har forståelse for unge muslimer som trekkes mot jihadismen, selv om dette er et perspektiv som er sterkt nedtonet i romanen.

– For unge mennesker er det veldig smertefullt å vokse opp i et samfunn der man er et problem som skal løses. Jeg hadde den opplevelsen lite grann, ettersom jeg vokste opp som svart i Sverige, men jeg tror at mine erfaringer av å føle meg ekskludert og mistenkeliggjort er en dråpe i havet sammenlignet med det du opplever i dag hvis du er en ung gutt som heter Muhammed. Når det da er en stemme som sier: «Vi lengter etter deg! Det faktum at folk i Europa hater deg, er et bevis på at du er spesiell! Vi har ventet på deg i femten hundre år. Du har en skjebne, et oppdrag som du har fått av Gud, et historisk oppdrag!» – det er forståelig at unge tiltrekkes av det. Og det belyser et problem som muslimer og majoritetssamfunnet deler. Vi muslimer har også et ansvar for disse unge mennene; vi kan ikke bare skylde på rasismen.

– Dette er jo noe du tar opp i romanen din, hvilket ansvar majoriteten har i forhold til minoritetene: Jenta som hevder at hun er fra framtida, mener at om hun bare hadde fått stoppet terroraksjonen i tide, så ville ikke majoriteten ha hatet dem så sterkt. Fortelleren i romanen mener at hun dermed gir muslimene selv ansvaret for hatet som rettes mot dem.

– Boka er jo full av tvetydigheter, ting jeg er usikker på, men blant annet er den et forsøk på å finne en posisjon som på samme tid er politisk og åndelig. En åndelig forståelse er at om man opplever problemer, så kommer de fra en selv; det er en tradisjonell muslimsk forståelse av verden. Du kan ikke si: «Jeg er kriminell fordi staten har undertrykket meg; jeg er kriminell fordi jeg er fattig.»

– Snakker du også nå om din egen oppfatning av islam?

– Ja, men det er også en tradisjonell oppfatning.

«I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn», er mottoet som innleder begge de to siste utgivelsene til Anyuru. Dette er et gjentatt motto i Koranen, og det er ikke til å komme forbi at denne religiøse inderligheten er uvanlig i samtidslitteraturen. Kanskje er det likevel nettopp der man kan henvende seg til de ikke-religiøse?

Selv om Anyuru flere ganger i løpet av samtalen er innom årsakene til at marginaliserte drabantbygutter lar seg tiltrekke av IS og Syria-krigen, er forfatteren i romanen mindre opptatt av dette, noe som igjen kan tilbakeføres til det for intervjueren noe fremmedartede religiøse perspektivet.

– Du er ikke egentlig, i romanen, så opptatt av drivkreftene til jihadistene?

– Nei, altså … Nei. Det er jeg ikke. Bak alle handlinger du utfører, finnes det en kjede av årsaker: «Jeg gjorde dette fordi faren min var fraværende da jeg var ung, og så forsøkte jeg å gå på skole, men der var alle rasister …» Den kjeden finnes, altså, hver hendelse har sin historie, og den historien kan være relevant å fortelle. Når det gjelder IS-farerne, så opplever jeg imidlertid at vi kan denne sosiologiske fortellingen allerede før den blir fortalt, vi vet at dette handler om en ung fyr som er blitt utsatt for rasisme hele sitt liv, som ikke har passet inn, som har masse sinne og raseri i seg. Jeg tror nesten, som muslim, at det er kontraproduktivt om også jeg skal gulpe den opp igjen. Du har jo mange med liknende erfaringer, men som ikke gjør dette. I det øyeblikket du tar en beslutning – når Hamad i romanen tar beslutningen om å henrette en mann, da er han ut fra et åndelig perspektiv selv ansvarlig for den beslutningen. Det spiller ikke lenger noen rolle hvorfor du handlet som du gjorde.

Muslimenes drøm

Fortelleren i romanen snakker på et tidspunkt med sin kone om forfatteren James Baldwin og feministen og borgerrettighetsforkjemperen Audrey Lorde:

«James Baldwin og Audrey Lorde snakket med hverandre en gang», sa hun. «Baldwin sa noe om den amerikanske drømmen, at både Martin Luther King og Malcolm X hadde trodd på den, tross alt. Noe sånt. Hvorpå Audrey Lorde sa at ingen hadde drømt om henne, aldri noensinne. Ingen drømte om den svarte kvinnen, bortsett fra for å finne ut hvordan de kunne utrydde henne. Da jeg leste teksten til jenta, tenkte jeg at det kanskje er sånn for muslimer i Sverige i dag. Ingen, bortsett fra Daesh, drømmer om oss.»

– Dette kommer fra min egen kone – mye i denne boka er selvbiografisk, det er bilder og minner av ting som har hendt meg, tanker jeg har hatt. Kona mi er akademiker og leste dette: Martin Luther King trodde på drømmen, Malcolm X trodde på drømmen – det vil si at det fantes en drøm om en gang å bli inkludert i den amerikanske drømmen. Audrey Lorde, en svart, lesbisk kvinne, svarer: Det er ingen som drømmer om meg, jeg er den som ikke finnes i drømmen. Den posisjonen likner den muslimske posisjonen i Europa i dag. Også de som mener at muslimer skal få leve her, ønsker på en måte at de skal slutte å være religiøse. I virkeligheten har selv de som i det minste på overflaten fremstår som muslimenes fremste allierte, også et syn på religion og muslimer som noe som henger igjen fra en annen epoke i historien, og som så smått kommer til å forsvinne.

– Jeg leser romanen din som svært pessimistisk. Hva tenker du om det?

– Jeg har tenkt som så: Vi er ikke der, ikke ennå. For meg var det håpefullt å skrive boka, pussig nok. Det er fortsatt mulig å skrive en slik bok, fortsatt mulig å ha denne samtalen. Jeg kan gå i moskeen, barna min går på skolen og så videre; jeg lever et liv i Sverige. Jeg vil ikke si at boka er pessimistisk. Altså, konservatismen er pessimistisk i sin natur – pleier jeg å lese, i venstreside­tekster – og boka er jo konservativ. Men mer enn at den er pessimistisk, så er den konservativ på den måten at den handler om at det finnes ting som verdt å bevare.

– Og hva er dette noe? Er det noe i Sverige, eller noe i religionen?

– Jeg mener noe i Sverige. Et mangfold, en mulighet for folk til å leve sammen, fortsette å møtes i disse friksjonsfylte, vanskelige møtene.

– Men muslimene spesifikt, hvilket håp har de, i hva ligger deres drøm nå?

– Jeg har tenkt mye på det. Et av våre problemer er at vi mangler en visjon for hvem vi skal være i Europa. Hvordan skal vi leve i sekulære land, i dette mangfoldet? Det er et større problem, tror jeg, enn hva vi selv forstår. Mange muslimer tror jeg befinner seg i en slags akuttilstand hele tida, som handler om at de bare ønsker å få drive med sitt, som er en komplisert innstilling å ha i et velferdssamfunn. Hva vi håper på, vet jeg ikke; jeg vet hva jeg håper på, jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å akseptere at vi faktisk er forskjellige mennesker, med forskjellige ideer om meningen med tilværelsen, og at vi kan finne en måte å leve sammen på uten å tvinge andre til å bli som oss. Det er mitt håp. Og så – egentlig spør du om hva muslimer håper på – vi håper på Verdens herre, som har skapt alle ting. At når jeg er død, og mine ben er blitt til støv, så skal min Skaper gjenskape meg, og så kommer jeg til å bli stilt til ansvar for det jeg har gjort, og om jeg har levd et bra liv, så vil jeg komme til Paradis og leve evig, som er det religiøse løftet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer optimistisk.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 10.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk