Klassekampen.no
Fredag 13. april 2018
SLÅ PÅ TRÅDEN: Fortsatt mulig.
Internett: Er du med på leken, må du tåle steken?
Personvernet

Som journalist og typograf har jeg i tre tiår fulgt datautviklinga på nært hold. I de siste åra på mine egne plattformer, før det gjennom musikkmagasinet puls.no (som snart vil være på lufta igjen), og før det igjen i tida da Klassekampen innførte «data».

På vegne av den grafiske klubben i Duplotrykk, signerte jeg avtalen mellom Norsk Grafisk Forbund og Norsk Journalistlag som for første gang ga journalistene rett til å skrive sine egne artikler inn i data-anlegget. Jeg jobba som typograf, og hadde som jobb å taste manuset journalistene hadde forfatta på sin skrivemaskin. Dobbelt arbeid? Gjett om. Men Klassekampen var altså den første avisa i landet som fikk i stand en avtale der de fast ansatte journalistene kunne legge sine egne artikler inn i avisas datasystem.

Lenge siden? Ikke lenger enn siden midten av ’80-tallet.

Mine datavaner har selvfølgelig endra seg siden den gang, men jeg henger nok litt etter. Om vi skal tro tilgjengelig statistikk sjekker gjennomsnittsnordmannen telefonen 150 ganger om dagen! Som det het i en hit som gikk til topps på Billboard i juli 1990 med det britiske bandet EMF: «Unbelievable»!

Jeg sjekker meldinger på Facebook kanskje en gang i måneden, og jeg veit at det kan virke arrogant. «Hvorfor er du egentlig på Facebook», liksom? Point taken. Men – 150 ganger om dagen?!

Min beste venninne har lagt seg til nye vaner. Før i tida sjekka hun Facebook mange ganger daglig. Nå gjør hun det til morgenens første kaffekopp, og lar det bli med det. En anbefalelsesverdig gylden middelvei.

Hvis folk ikke får tak i deg raskt nok via Facebook, kan de jammen ta seg bryet med å ringe. De moderne smarttelefonene byr faktisk også på denne muligheten: Å slå et telefonnummer, for på den måten å oppnå kontakt.

Personvernet og Facebook-skandalen? For å være ærlig, er jeg ikke spesielt interessert – og i hvert fall ikke det spor overraska. Som offentlig talsmann for Rød Ungdom tidlig på ’80-tallet var det naturlig at noen holdt øye med meg, et faktum jeg i skriftlig form har blitt behørig underretta om av ansvarlig myndighet. Vi var tross alt tilhengere av væpna revolusjon – om nødvendig.

I dag forholder jeg meg helt annerledes til overvåking. Hvorfor? Jeg tar det rett og slett for gitt at alt jeg sier og skriver og mener via internett, blir fanga opp. Det kan være av dem som liker det jeg skriver, eller av dem som hater det jeg skriver.

Men det blir fanga opp. Alt jeg ytrer på nettet, blir registrert. Av venner som av fiender. Dette forholder jeg meg til.

Kristin Clemet har lest Rødts partiprogram, uten å bli klok på «hvem som får være med å bestemme og hvem som ikke får være med».

Huffameg. Partileder Moxnes blir til Civita-lederens forskrekkelse også invitert i studio uten å bli konfrontert med at han har et «autoritært samfunnssyn».

TV 2 måler nå Rødt til 5,4 på gallupen, så Clemets frykt er velbegrunna. Snart blir Aftenposten forbudt!

Ukas lydspor: Eels – «The Deconstruction».

arild@puls.no / www.arildronsen.no / @arildronsen

«Alt jeg ytrer på n­ettet, blir ­registrert»

Artikkelen er oppdatert: 19. april 2018 kl. 09.52

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk