Klassekampen.no
Torsdag 12. april 2018
HENGIVENHET: Barnet springer ideelt sett ut fra foreldrenes gjensidige hengivelse. Det kommer vi ikke utenom i diskusjonen om reproduksjon, skriver Eivor Oftestad. MALERI: REMBRANDT VAN RIJN, «DEN HELLIGE FAMILIE» (1633) (UTSNITT)
Den kristne tradisjonen bringer et kritisk blikk på vår egen samtid.
Mer enn kulturarv

I en nylig kronikk etterspurte Knut Olav Åmås mer journalistikk om hva kristendom er (Aftenposten 3. april). Ifølge Åmås er kristendommen et fundament som preger språk og ideer, en kulturarv som ikke bør forvitre. Jeg innrømmer å være ambivalent til argumentasjonen. For kristendom må være mer enn en verneverdig kulturarv hvis kristen tenkning skal være relevant i den offentlige debatt.

Det å være kristen handler ikke om å vedlikeholde en utdøende kultur. Det handler om å tilhøre en tradisjon som gjennom to tusen år har ment å formidle noe sentralt om Gud, mennesket og menneskets plass i verden. I sin bok «Norge, vårt Norge» viser Kaj Skagen hvordan denne tradisjonen ble skjøvet ut av den offentlige debatten. Han etterlyser en metafysisk, eller mystisk, tradisjon og påpeker samfunnets slagside når denne tradisjonen marginaliseres i åndslivet. Jeg mener at dette gir et fruktbart utgangspunkt for å diskutere relevansen av kristen tenkning i dag.

Det store spørsmålet i dag er «Hva betyr det å være menneske?» Dette spørsmålet ligger bak mange av diskusjonene om blant annet klima, bioteknologi og seksualitet. Her har selvsagt den kristne tradisjon mye å bidra med.

La oss ta seksualitet som eksempel. Vi trenger ikke bare et språk for seksualiteten, slik det ble hevdet av Anki Gerhardsen tidligere i vinter (Aftenposten 17. januar), vi trenger også en forståelse av seksualiteten. Da den politiske styringen i Norge lyktes med å skyve ut «metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen», slik Karl Evang hadde satt seg fore, mistet man også det tolkningsrommet som den kristne tradisjonen gir. Den norske pietismen har kanskje handlet om forbud og frykt, men i dag handler relevansen av den kristne tradisjonen om forståelse av hengivenhet og trofasthet og om kroppen som noe mer enn biologi. Perspektiver som burde være høyst relevante.

Hva med vårens debatt om assistert befruktning, eggdonasjon og surrogati? I Klassekampen 10. april bekymrer Bjørgulv Braanen seg for kommersialisering av menneskets reproduksjon. Det har han all grunn til. Men hvis mennesket bare er arveanlegg og materie kan vel reproduksjon reduseres til politikk, rettigheter og likestilling, og hvorfor ikke til en vare? Er det bare kommersialiseringen som er truende, eller handler det om noe mer? Kanskje Braanens anliggende også kan utvides med perspektiver på hva et menneske er?

Fra naturens side kommer ikke barnet utenfra og inn i foreldrenes kjærlighet til hverandre; det springer tvert imot (ideelt sett) ut fra foreldrenes gjensidige hengivelse. Som katolikk tenker jeg at nettopp dette gjenspeiler en annen dimensjon. Det å frembringe et barn ligner på Guds egen skaperakt. Det er selvsagt ikke noe vektig argument i en politisk debatt for eksempel om eggdonasjon, men det representerer en lang kristen tradisjon som kan gi perspektiver og stille spørsmål når nye praksiser banker på døra fordi det sier noe vesentlig om hva mennesket er.

Et annet viktig element i den kristne forståelsen av mennesket er at det har et indre, en sjel, som er i stand til å åpne seg for Gud. Vi kan verken se eller bevise sjelen. Og mange synes å mene at den er noe man «trodde på i gamle dager», slik Ole Martin Moen konstaterte på Verdibørsen 7. april. Erik Varden, en klok venn av meg som ikke er transhumanist, men derimot abbed i et cistercienserkloster, sa nylig at de kristnes viktigste oppgave i vår tid er å finne uttrykk som gjør at mennesker gjenkjenner at de har en sjel. Selv henviste han både til musikk og til Kieslowskis filmer som slike uttrykk. Skal jeg forstå mer av mennesket spør jeg nok heller Varden enn Moen.

Ethvert forsøk på å svare på spørsmålet om hva et menneske er, begrenses imidlertid av at vi selv er mennesker og ikke kommer utenfor oss selv. Vi er henvist til å undersøke de uttrykk menneskene lager, og de fortellingene vi har produsert om oss selv for å komme nærmere et svar. Her har vi ikke råd til å kaste den store kristne tradisjonen på skraphaugen. Den bør derimot undersøkes, ikke fordi den er en eksotisk kulturarv, men fordi den bringer et kritisk blikk på vår egen samtid. Og den bør brukes til å stille de evig aktuelle spørsmålene: Hvor kommer vi fra, hvem er vi, og hvor går vi?

e.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene K. Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk