Klassekampen.no
Onsdag 11. april 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Er årets lønnsoppgjør en seier for vanlige arbeidstakere?
Arbeid og kapital

Hvordan skal verdiene vi skaper fordeles mellom de som lever av å jobbe og de som lever av å eie, mellom arbeid og kapital? Det er det LO og NHO har forhandlet om de siste ukene.

Bakteppet for forhandlingene er flere år med magre lønnsoppgjør. Så mager at reallønna gikk solid i minus i 2016. Det var den mest negative utviklinga siden 1979. Årene før og etter har på ingen måte veid opp for den historiske bunnoteringa, og ifølge SSB har ei gjennomsnittlig årslønn krympet med 1800 kroner fra 2014 til 2017, målt i faste priser.

Nedgangen er på en måte kalkulert, i alle fall på makronivå. I møte med oljeprisfallet i 2014 har fagbevegelsen gått med på dårlige, eller såkalt «moderate», lønnsoppgjør tre år på rad. Det er fagbevegelsens hedersmerke, solidariteten, som ligger til grunn.

Lønn er inntekt for folk flest, men en utgift for eierne. Med lavere lønn kan bedriftene produsere varene sine billigere her hjemme og stå sterkere i konkurransen på det globale markedet. Tanken er at den økte lønnsomheten i bedriftene vil gi økte investeringer og behov for flere ansatte.

På den måten er reallønnsnedgang for dem som er i jobb solidarisk mot dem som står uten jobb.

Og på én måte har det fungert. Reallønnsnedgangen, forsterket av lave renter og svak kronekurs, har bedret konkurranseevnen for norsk industri med 16 prosent. Men arbeidsledigheten er fortsatt høy og andelen av befolkningen som er sysselsatte har gått ned. Og mest av alt har solidariteten blitt god butikk for eierne.

For parallelt med magre tider på lønnskontoene, har formuene på børsen vokst til himmels. Felles for hvert av årene etter oljeprisfallet er nye rekorder for hovedindeksen på Oslo Børs. I 2017 kunne man notere tidenes største kapitalinnhenting, utbytteutbetalinger som nådde opp til andreplass i børsens historie og en avkastning på imponerende 19,1 prosent.

For dem som lever av å motta utbytte, ser ikke oljekrisa ut til å ha etterlatt noen stor nedtur. Både utbyttene fra Oslo Børs, og SSBs statistikk over utbetalt utbytte til norske eiere, viser samme tendens. Utbytter varierer i sin natur mer enn lønn, men i det store bildet har utbetalingene økt. Vi husker spesielt Statoil som i 2016 utbetalte 23 milliarder kroner i utbytte til aksjonærene samtidig som 5000 ansatte mistet jobben. Samme Statoil la i februar fram et solid årsresultat og øker utbyttet med ytterligere én milliard. Meldingen kom i en strøm av positive børsmeldinger på nyåret, og generalforsamlingene denne våren vil vedta økte utbytter over hele fjøla.

Ikke alle disse tallene er lett å sette i sammenheng med lønnsoppgjørene, og bevegelsene på børsen utgjør ikke det formelle grunnlaget for forhandlingene. Men ett tall som er lett å forstå, og som lå på bordet da LO og NHO gikk til sine første møter i mars, er lønnskostnads­andelen. Det er et mål på hvor stor del av verdiskapingen som går til arbeiderne.

I rapporten fra det tekniske beregningsutvalget (TBU) kunne man lese at «lønnskostnadsandelen i norsk industri har falt markert fra 89 prosent i 2013 til 81 prosent i 2017». Mindre til arbeid, mer til kapital.

Årene med dårlige lønnsoppgjør har mye å si for at nedgangen i norsk økonomi ikke ble dypere. Men når vinden snur, er det tid for evaluering. Ble fagbevegelsens solidaritet møtt med samme mynt fra aksjonærenes side? Sitter vi i samme båt, hvor vi deler byrdene ved nedgang og fruktene ved oppgang?

Oljeprisfallet i 2014 bør én gang for alle gi oss et «nei» på disse spørsmålene. Kostnadene ved nedgangen har blitt tatt av dem som går på jobb og hever ei lavere lønn, og av dem som ikke har en jobb. Økonomisk utrygghet preger fortsatt familier og lokalsamfunn.

Og når TBU-tallene legges på forhandlingsbordet er det ikke mye solidaritet å spore hos NHO. Selv om lønnsandelen har falt, produktiviteten økt og lønnsomheten i industrien i 2017 var høyere enn før oljekrisa.

Resultatet ble en lønnsramme på 2,8 prosent, som man anslår gir 0,8 prosent reallønnsvekst. Med unntak av de siste årene må vi tilbake til 1990 for å finne dårligere. Hvordan verdiene fordeles mellom arbeid og kapital gjenspeiler maktforholdene i samfunnet. For å få motvirke de siste årenes forskyving er det derfor bare én ting å gjøre: Organisere flere og stå sterkere sammen.

marie.sneve@gmail.com

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk