Klassekampen.no
Tirsdag 10. april 2018
Her hjemme organiserer vi. I Gaza er det et opprør bare å være i live.
Kontraster
SKUTT: Filmskaperen Wesam Mousa i Gaza.

Noen ganger byr ulike menneskers liv på nesten uutholdelig store kontraster. Den spalten er skrevet med det i tankene. Parallelt med fagbevegelsens streikeforberedelser i privat sektor har det pågått en massakre i Gaza.

Det er noe eget og vakkert over et samordnet oppgjør. Fra Fagforbundet Hordaland var det primært dyrepleiere, klinikkassistenter og frisører som ville bli tatt ut i en eventuell streik. Frisørene streiket i 2014 og oppnådde kr 146 kr i timen for dem med fagbrev. For dyrepleiere og klinikkassistenter ville en streik ha vært historisk. De har nemlig aldri streiket før.

Jeg blir glad av tanken på at lavtlønte frisører, dyrepleiere, klinikkassistenter og renholdere, sammen med heismontører, industriarbeidere, verftsarbeidere og bryggeriarbeidere finner felles kamp. Når første streikeuttak ville ha utgjort nesten 36.000 organiserte er det ikke på spøk.

Yrkesgrupper som ikke har høy status og sjeldent blir tillagt altfor stor betydning når de opptrer aleine, minner oss om at vi ikke verdsetter dem nok i hverdagen når de slutter å utføre arbeidet sitt.

Det kan være at en må være fagorganisert for å synes at en storstreik er synonymt med poesi, men jeg lar meg lett forføre av tanken om at den usynlige blir synlig, og at maktbalanser over natten forrykkes gjennom felles aksjon og samhold. Jeg kunne villig streiket for lavtløntes vilkår hvert eneste år om muligheten bød seg. Det er ingen grunn til at lavtlønte grupper skal være tålmodige når det gjelder reallønnsvekst og rettferdige arbeidsvilkår.

Vi forbereder til streik. Vi sjekker lister, telefonnumre, arbeidssted, e-postadresser og snakker med tillitsvalgte, svarer på spørsmål fra uorganiserte, verver nye medlemmer og arrangerer møter med informasjon om spillereglene for streik.

Mellom dagligdagse oppgaver snakker jeg også med folk i Gaza. De siste dagene har jeg hatt korte samtaler med filmskaperen Wesam Mousa. Det er ingen poesi å hente fra en massakre, ingen inspirasjon å finne i snikskyttere, tåregassdroner eller sivile med skuddskader.

Mitt første møte med Wesam var på en filmfremvisning i Folkets Hus i Bergen i 2014. Vi viste frem en dokumentarfilm han hadde laget om sin søsters oppvekstvilkår i Gaza. Etterpå gjennomførte vi et møte på Skype som ofte ble avbrutt på grunn av strømmangel.

I fjor sommer fikk Wesam stipend og skulle til Paris og studere og drive med film, men som de fleste andre i Gaza, fikk han ikke dra. Vi diskuterte tålmodighet, mot og avmakt sporadisk gjennom sommeren. Den siste tiden har han vist film for barn og ungdom på sykehus, og lært unge å uttrykke seg via filmmediet.

På et sykehus i Gaza ligger altså Wesam Mousa. Langfredag, under marsjen for retten til å returnere, ble Wesam skutt i beina mens han filmet demonstrasjonen. Medisinbeholdningene er såpass lave at muligheten for smertelindring er langt fra adekvat. Det er bare å puste. Og vente. Under Gazas vilkår representerer det faktisk et opprør – å være i live.

post@fagforbundet-bergen.no

«En må kanskje være fagorganisert for å se poesien i en streik»

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk