Klassekampen.no
Mandag 9. april 2018
PIONERENE: På slutten av 1800-tallet var kvinnelige journalister en sjeldenhet. Da Barbra Ring begynte i Ørebladet i 1906 var hun den eneste kvinnen i redaksjonen. FOTO: ILLUSTRASJON AV MASKINSKRIVERSKE FRA 1872, WIKIPEDIA
De kvinnelige journalistenes inntog i avisredaksjonene skjedde i det stille.
Fru Rings værelse

Hansken Camilla Collett hadde gjenglemt hos Gina Krog, var svart, liten og meget brukt. Den hansken var det eneste Gustav Vigeland hadde å holde seg til, foruten bildene, da han modellerte Camilla Collett. Med utgangspunkt i den lille hånden som hadde vært gjemt i disse bøyde hanskefingrene, bygde kunstneren sin Camilla Collett. Det forteller Barbara Ring fra et atelierbesøk hos Vigeland i «Minder og smaa bekjendelser» (1929). Ring, som var journalist den gangen, ble betatt av hvordan Vigeland mante frem Camilla Collett, den kjempende kvinnepioneren som hadde beholdt noe av sitt sky og ungpikeaktige vesen. Ring forsvarte Vigelands Camilla Collett, som Christian Krohg utbasunerte at så ut som en vaskekjerring.

Krohg var for øvrig det første intervjuobjektet Ring hadde i «Ørebladet». Til den suksessrike historien om forfatterinnen og kulturpersonligheten hører det at hun i årene 1906–1914 tjente til sitt daglige brød i Akersgata. Helt innerst i de mørke lokalene til Ørebladet, et lite blad som drev «fanatisk høyrepolitikk», lå «fru Rings værelse».

Barbra Ring var fraskilt frue, bodde på hybel og hadde en arkiv- og bibliotekarpost, da en ny dør åpnet seg. Hennes slektning, forfatteren J.F. Vinsnes som var Ørebladets teater- og litteraturkritiker, trengte vikar. Han sa at han anså henne som ufarlig og tilstrekkelig gentil. Og hun selv turte å si ja, fordi hun i sin tid som gift hadde skrevet innlegg, såkalte korrespondanser, for et par aviser. Kvinnene som hadde skrevet for pressen før henne, som Camilla Collett og Marie Colban, ble ikke regnet som journalister, men korrespondenter. På slutten av 1890-årene var kvinnelige journalister fremdeles en sjeldenhet, og de få som gjorde seg gjeldende, ble betraktet med forbauselse, blandet med mistro. Kilden er Anna Hvoslef, selv journalist, som var bidragsyter i boken Norske kvinder (1914). Hun konstaterer at de kvinnelige journalistene ikke gjorde stormangrep på avisredaksjonene. Nei, deres inntog skjedde i stillhet. Vanligvis var det kun én kvinnelig journalist i avisen, slik det var i Ørebladet. Om gasjen der ikke var stor, så fikk Ring de samme vilkårene som sin mannlige slektning.

Står det «adgang forbudt» på døren, da er det den døren man skal inn. Det var ett av de første rådene Ørebladets redaktør Larsen ga Ring. Men før hun ble lukket inn, satte han henne på prøve. Å oversette en spalte fra en tysk avis om Campanilen som var i ferd med å falle over ende. Hun leste spalten to ganger, skrev fire linjer, gikk inn til Larsen og sa at det virkelig ikke sto noe mer der, da resten var snakk og fyllekalk. Redaktøren lyste opp i et stort smil, avisen var jo liten og plassen knapp. Teaterkritikerens parole var «minst mulig om stykket, det er skuespillerne folk vil lese om». Det første oppdraget hennes ble å skrive litt om en blomsterutstilling.

På sin vei til avisen om morgenen hadde hun øynene med seg, og vel fremme hadde hun snart laget noen muntre, gjerne skarpe «småting». Dem viste hun til redaktør Larsen, som straks var fyr og flamme. Hadde hun kjælenavn? Det ble «Petite». Og Petite ble elsket og hatet for alt spetakkel hun stelte i stand. «Ja. Den er bra nok. Men den er for bra,» sa redaktør Larsen. Hun måtte ikke skrive for leserne av «Morrabla», men Ørebladet. Hun måtte alltid skrive som om de som skal lese ingenting vet og kan. Det Ring lærte om journalistikk, lærte redaktør Larsen henne med noen få ord.

Gjennom værelset hennes var det evig renn fra redaksjonen. Men for henne var det paradis, og hun lærte mye av dem som snakket til henne. Da det var ferieavvikling i avisen, bød det seg også «et par timer» på formiddagen. Så etter én måned i Ørebladet hadde hun skrevet om alt fra militære øvelser til prekener til søndagsutgaven og gjort all slags arbeid bortsett fra nattevakten. Belønningen uteble ikke, gasjen ble forhøyet fra kr 1800 til 2400. Den dagen drakk hun og hennes kolleger redaktørens skål, med redaktør Larsen sittende høyt på en avisbunke.

«Vi var kamerater alle,» skrev Barbra Ring i sin erindringsbok i 1929. Hun hadde ikke ett vondt ord å si om forholdene i redaksjonen. De var kamerater som hjalp hverandre hvor og når de kunne. Men redaktør Larsen kom i særstilling. Uten ham, ingen «småting» og ingen «Petite».

bodist@getmail.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk