Klassekampen.no
Mandag 9. april 2018
Syng oss hjem

Kommentar

Ai, ai. Folk faller fra. Den ene sympatiske, viktige og/eller store artisten etter den andre, med en to ukers periode nå som gjør at vi lett kunne fylt et helt Musikkmagasinet med tekster om interessante og svært ulike kultnavn.

Som den palestinske, Kirkelig Kulturverksted-tilknytta sangerinnen Rim Banna, som den uhyre komplekse amerikanske frijazzpianisten Cecil Taylor, som Sierra Leones Janka Nabay – den første som spilte inn såkalt bubu-musikk og var en pioner god som noen. Ingen av dem er lenger blant oss og to av dem gikk bort altfor tidlig – Taylor var tross alt 89.

Og det samme gjelder jo for en mer lokal storhet som forsvant litt for brått 31. mars, D.D.E.-låtskriver Frode Viken. Som de fleste nordmenn har ett eller annet minne om, enten de vet det eller ei.

Ikke at mitt eget støygitarorienterte nittitall hadde så mange direkte berøringspunkter med lyden av D.D.E. – det ville vært å skryte på seg anti-kred – men noe var det, med særlig et første møte som har festa seg. Hjemme hos en barndomskompis hvis far var trønder på sin hals, med en durabelig bart og tilsynelatende alltid godt humør. Og med «Rai-Rai» på stereoen, albumet altså, det som kom i 1993 og åpner med en etter hvert kanonisert ballade skrevet av Frode Viken og Idar Lind.

Og hjelpes, som trønderfaren sang med på «Vinsjan på kaia», som om den var skrevet til og om ham. Jeg er usikker på om jeg på det tidspunktet hadde sett og hørt på maken til hengiven kjærlighet til en fire minutter lang popsang. I hvert fall en fire minutter lang ekstremt folkelig popsang som først føltes fremmed.

Og i hvert fall fram til jeg støtte på hva countrygigant Garth Brooks kunne bety på den amerikanske landsbygda – som den mest presise nord-amerikanske parallellen til D.D.E., med et vanvittig grep om publikum og et konsert-trøkk knapt noen har klart å overgå siden.

Under et 1997-besøk i en universitetsby utenfor Chicago, havnet jeg via omveier i baksetet på en utslitt, tidligere familiebil, nå kjørt av av-og-på kjæresten til en venn som hadde forvillet seg til Illinois. I den bilen gikk det kun i én eneste kassett: Garth Brooks’ «Hits» – og særlig den hurtige versjonen Brooks gjør av Dennis Lindes «Callin’ Baton Rouge», med fyrig fele og en åpningslinje som plasserer deg der, umiddelbart. Med et der som er den amerikanske sørstatslandeveien, med lengsel i bakspeilet.

Og mulig det bare skyldes mine egne erfaringer fra formative år, men samtidig er ikke I spent last night in the arms of a girl in Louisiana / And though I’m out on the highway, my thoughts are still with her milevis unna kaia i Namsos og Vi kika på båta fra Bergen og Murmansk og Mo / Med kaffe og stål og bokstava som vi ikke forsto’. Ikke som låtskrivergrep, i hvert fall – om enn geografisk.

For dette er ekstremt stedsspesifikke sanger vi gjerne kunne fått enda mer av. Sanger som tar deg dit de vil, enten det føles nært eller fjernt i utgangspunktet, bare du hører etter. Ja, til og med om du ikke gjør det.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk