Mandag 9. april 2018
HJEMME HOS SVERRE: Ved siden av Lasse på høyre side av bordet, og Rita Knudsen til venstre, med melk, kaffe og egg, Bamse-blad og Petite Fleur-servise. Et kjøkkenbordsbilde som senere dukket opp på coveret til The Beste-reutgivelsen «En sang for åtte kroner... & Blått».FOTO: PRIVAT
Tre ganger over Torgallmenningen: Med Sverre Knudsen og Lasse Myrvold.
Lasse og jeg
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.

Epilog

Lasse og jeg går over Torgallmenningen, det er 1992, og vi snakker om den sorte dressen vi skal kjøpe til ham, den aller første dressen han har kjøpt ny, begravelsesdressen. Jeg har plukket den ut på forhånd i en butikk i Strandgaten – Lasse gruer seg så jeg dro innom og snakket med ekspeditøren for noen timer siden, forklarte alt sammen.

Nå tenker jeg at jeg kanskje forklarte altfor mye; hvorfor var jeg så detaljert da jeg snakket med den fremmede mannen? Dette plager meg da jeg stopper opp før vi skal krysse Strandgaten. Lasse stopper også, ser på meg. Han vet at butikken ligger på andre siden av gata, men ser ikke på den, han ser på meg. Jeg har vanskelig for å møte blikket hans, blir stadig mer oppslukt av en vond følelse av at jeg har røpet for mye om ham til ekspeditøren. Som om jeg har forsøkt å snike meg til medlidenhet på bekostning av min beste venn. Følelsen fordobles og firedobles i den dårlige samvittighetens ekkokammer; den både angriper meg og gjør meg til angriper; jeg vet det er sant og jeg vet det er feil.

Jeg møter Lasses blikk, og vil bare være taus og tapper, men disse tankene gjør meg forvirra, gir meg vondt i brystet og får øynene mine til å renne over. Men det er jo ikke jeg som skal være lei meg nå. Hvorfor kan jeg ikke bare være akkurat det Lasse trenger, ikke en sentimental nervebunt på randen av det meste?

Fakta

Lasse Myrvold

• Vokste opp i Stavanger, men er best kjent som en del av musikkmiljøet i Bergen og det legendariske rockebandet The Aller Værste!

• I TAV spilte han sammen med Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen – og ga ut klassikerne «Materialtretthet» (1980) og «Disniland i de tusen hjem» (1981).

• Knudsen og Myrvold (og Øhm og Kjartan Kristiansen og Sven Kalmar) spilte senere på åttitallet sammen i bandet The Beste.

• Lasse Myrvold døde av kreft i 2006, kun 53 år gammel.

Jeg krysser Strandgaten, og Lasse begynner som alltid å gå akkurat samtidig – kanskje vi til og med går i takt – inn i butikken. Ekspeditøren kjenner meg igjen, kommer mot oss, bestemt og usikker på en gang, og jeg føler at jeg bør juge, late som om jeg ikke nettopp har vært der og snakket med ham, tenker at det vil være mer skånsomt for Lasse på den måten, men det blir ikke sånn, plutselig står vi ved stativet med den dressen jeg valgte, og ekspeditøren sier at det ser ut til å stemme med størrelse 54.

Lasse ser på meg. Han er den klokeste jeg vet. Han har skrevet finest, spilt best og lest mer enn noen andre. Barna mine har vokst opp med ham.

Og Lasse har en datter på to år som han har blitt alene med nå. Han vil ikke ha noen dress til begravelsen til sin elskede, datterens mor, og han møter blikket mitt, vil slippe å ta på seg den sorte jakken som ekspeditøren holder fram for ham. Han ser på meg, forvirret og spørrende, vil at jeg skal avkrefte alt. Dette kan da ikke være meningen? Hvis han tar på seg den jakken, vil ikke det bekrefte noe? Gjøre noe irreversibelt?

Dressjakken er dobbeltknappet og har brede slag.

Lasse og jeg går over Torgallmenningen, det er våren 2006. Vi snakker om nye band og nye bøker og nye politiske hendelser, men samtalen er den samme, vi er de samme.

Lasse er sliten, han vil sitte, og velger selv en av steinbenkene nær Strandgaten. Idet vi setter oss er ingenting lenger det samme; jeg vet hva han skal si, jeg kan ikke stoppe ham, og vi skal ha den samtalen jeg trodde folk bare hadde på film. Lasse skal dø og jeg skal være igjen.

Lasse og jeg går over Torgallmenningen sammen for første gang, snakker om Public Image Ltd, dadaisme og vaflene på Kafé Noreg. Jeg har ennå ikke vent meg til at han prater like mye som meg, og at han går like fort som meg, og skjønner ennå ikke hvorfor det gjør meg så glad. Verden har plutselig og overraskende blitt helt ny; masse har falt fra hverandre rundt oss, og noe nytt er i ferd med å vokse fram. Vi er ivrige begge to, det er mye å si; vi har så vidt begynt å spille sammen i et tulleband, vi lager låter sammen; leser skisser til sangtekster for hverandre fra identiske oransje notisblokker. Innen året er omme skal vi starte et ordentlig band, få eget øvingslokale, bo sammen i en leilighet i Nygårdsgaten 65, og reise på ordentlige turneer.

Da jeg stopper ved Strandgaten for å spørre ham om målet for spaserturen, stopper Lasse også, men han fortsetter å prate; overlater veivalget til meg uten å bruke ord. Det gjør meg merkelig stolt, og enda mer glad; jeg skal velge veien og Lasse skal prate. Nå er det Burt Bacharach og semiotikk; ett tema jeg kjenner, og ett jeg aldri har hørt om. Jeg bestemmer at vi skal til Sandviken, og Lasse begynner å gå akkurat samtidig med meg, først over Bryggen. Jeg sier noe om Tamla og strykere, og så snakker Lasse om Tamla og strykere, og Tamla og bass, og Tamla og blåsere, og Martin Tranmæl og prinsippene for elektriske motorer, uten å registrere hvor vi går.

Jeg sier noe som får ham til å le, og jeg skjønner at jeg har fått en ny venn, og alt vi sier til hverandre er spennende og viktig og fylt av muligheter, det er vår og 1979.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 10.37
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk