Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Jeg skulle sett skuespiller Andreas Kvebæk Dahls siste forestilling, men måtte avlyse på grunn av Listhaug-saken.

Politisk enkeltsak: Kampen mot sorteringssamfunnet.

Hva tror du på: Jesus.

Forbilde: Jon Lilletun.

Leser daglig: Vårt Land.

Lydspor: Podkast i mange varianter.

Det verste du vet: Når jeg får omgangssyke på valgkampbesøk i barnehage, og må legge meg ned på personalrommet for å spy.

Det folk ikke vet om deg: Jeg har tatt 40 runder i en tørketrommel.

Det har vært påskeferie, og KrF-leder Knut Arild Hareide har senket de smale skuldrene. Det er fortsatt feriestemning når vi kommer inn på kontoret hans på ukas første arbeidsdag. Rådgiver Emil André Erstad sitter tilbakelent i sofaen og sjonglerer slapt med en appelsin mens sjefen sjøl står foran et lite veggspeil og styler håret med hårgelé. Det er ikke nødvendig for vår skyld. Fotograferingen tar vi neste dag når han besøker Kastellet barneskole i allværsjakke og lakksko.

Hareide tørker litt av hårgeleen på den koksgrå fleecegenseren før han beklager de klissete hendene og hilser med et forsiktig håndtrykk.

– Jeg har hatt en nydelig påske. Jeg har ikke tenkt så mye på det som har vært, og ikke så mye på det som kommer.

Mens kirkegjengere landet over har hørt fortellingen om Jesu korsfestelse og oppstandelse, har Sylvi Listhaug blitt korsfestet på et veggmaleri i Bergen. Men i løpet av den første arbeidsuka etter påske har hun stått opp igjen som helse- og omsorgs­politiker på Stortinget og uttalt til TV 2 at hun ikke ville ha Facebook­-posten, som nesten utløste regjeringskrise, ugjort: «Dette er egentlig det beste som kunne ha skjedd. Nå har jeg fått et helt nytt liv.»

Vi spør Hareide hva han tror blir fortsettelsen.

Fakta:
Knut Arild Hareide

Alder: 45 år.

Sivil status: Gift med Lisa Marie. Sammen har de barna Sara Margrete (5) og Tord Olav (2).

Bakgrunn: Leder av Kristelig Folkeparti, miljøvernminister under Bondevik 2-regjeringen. Har også hatt en karriere i Schibsted-konsernet.

Aktuell med: Sylvi Listhaugs avgang.

– Vil det polariserte ordskiftet fortsette?

– I november 2016 så sa jeg til meg selv: Jeg skal holde ut med Donald Trump fram til valget. Og så skal jeg glede meg over Hillary Clintons seier deretter. Så måtte jeg forholde meg litt lenger til Trump enn det jeg hadde tenkt. Men selv om Trump hadde tapt valget, måtte jeg ha forholdt meg til det han representerer likevel. Vi må ta på alvor hva som gir grobunn for populisme. I Norge har vi vært ganske gode til det. I USA er utfordringene mye større, sier Hareide.

Han er opptatt av å følge amerikansk politikk og er ikke alene om det. Nyheter om Trump har siden valget i USA i 2016 ligget høyt på målingene til Agenda Tracker over saker som gjør sterkt inntrykk på nordmenn. Men i deres måling for første kvartal i år gikk Listhaug Trump en høy gang. Hennes avgang hadde til og med gjort et sterkere inntrykk på flere enn det metoo- sakene gjorde til sammen.

– Hadde noen fortalt meg det på forhånd, ville jeg ikke trodd det. Der ble jeg overrasket, sier Hareide, som mener metoo er et skifte som er utrolig viktig. Et eksempel på det er at når Høyre holder landsmøte denne helga, blir det nachspielnekt og begrensninger på alkoholserveringen.

– Aldri har det vært enklere å snakke om KrFs alkoholpolitikk enn nå, sier en smørblid Hareide og skynder seg å legge til mens han vifter med pekefingeren:

– Men alkoholen er ikke en unnskyldning for metoo. Der tok jeg opp pekefingeren. Du la merke til det?

Vi nikker. Hareide smiler. Peke­fingeren skal vi se mer til i løpet av intervjuet.

Vi sporer inn på temaet vi startet med: Listhaug og det polariserte ordskiftet.

– Hva sier folk på hjemplassen din Bømlo om Listhaug-dramaet?

– Jeg har aldri møtt så mange som har takket meg som i denne saken. Ikke bare KrF-ere som føler ansvar for å gi meg tilbakemeldinger. Men også andre. I skiheisen, i skiløypa, folk på gata i Oslo. Men ikke på T-banen, for den får jeg ikke lov til å ta for tida.

Etter Listhaugs avgang har han mottatt alvorlige trusler.

– Men du tok T-banen den mandagsmorgenen da landet var på randen av regjeringskrise?

– Jeg gikk hjemmefra 07.58, etter å ha hørt Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsens ord på «Politisk kvarter»: «Nei da, Sylvi Listhaug er ikke typen til å trekke seg.»

– Hadde du bestemt deg da?

– Det er et spørsmål vi aldri vil få svar på. Vi visste jo at vi ikke hadde tillit. Men så var stortingsgruppa gitt mandat til å vurdere det utover dagen.

– Du hadde vel en magefølelse på hvilket valg du ville falle ned på?

– Ja, men det kommer jeg ikke til å si noe om. Det er ikke en beslutning som ville vært Knut Arild sin. For vi ville vært et team. Vi ville stått sammen om den beslutningen samme hva.

– Uansett: Da jeg kom på T-banen den morgenen, hadde jeg Trine Eilertsens ord i hodet. Så tok jeg opp mobilen og så at det lå en tekst­melding fra Erna om jeg kunne ringe. Jeg svarte at jeg ville ringe litt seinere. For jeg ville ikke snakke med Erna på T-banen. Så frimodig er ikke jeg, sier Hareide og ler.

– Så var det en som kom bort til meg: Har du sett hva som har skjedd? Jeg gikk inn på mobilen og oppdaget at jeg hadde oversett hastemeldingen fra NTB som gikk ut 08.00 om at hun hadde trukket seg. Da var klokka 08.17, og jeg forsto at denne dagen skulle bli litt annerledes.

– Hva tenkte du?

– Jeg tenkte at dette hadde jeg ikke forventet. Jeg ble overrasket. Og så ble jeg ikke glad, men jeg begynte å tenke: Hva gjør jeg nå? Men ganske raskt begynte jeg å tenke at dette var bra, og en ganske så stor lettelse.

En drøy uke før justisminister Listhaug trakk seg etter at KrF ikke lenger hadde tillit til henne, trakk stortingspresident Olemic Thommessen seg etter mistillit. Også det fra KrF. Begge sakene betegnes allerede som historiske.

– Det har vært vanskelige saker. I begge sakene er det ikke KrF som har bygd opp til noe. Vi har gjort det vi mener er riktig og anstendig.

– Ifølge Sylvi Listhaug har du ikke ryggrad?

– Akkurat den dagen da jeg følte at jeg hadde sluppet en 80 kilos sekk, kjentes ryggen min veldig bra da den beskrivelsen kom, sier Hareide og ler.

– Det var kanskje verre da hun sa at du sleiket imamer opp etter ryggen?

– Listhaug er veldig opptatt av min rygg, sier Hareide og humrer.

Han har det med å veksle mellom spøk og alvor.

– Jo da, jeg reagerte mer på den.

– For da ble du sint? Det så i hvert fall sånn ut under «Politisk kvarter» på NRK?

– Men hun sa det ikke under debatten. Hun sa det etter at hun hadde gått ut av studio. Under debatten ble jeg sint, fordi hun sa at KrF ikke var opptatt av verdens fattige. Hun sa at vi øker bistanden, fordi vi selv ønsker å framstå som gode. Det er en karakteristikk som overgår både imamsleiking og anklager om manglende ryggrad.

Hareide mener også at Listhaug gikk over streken da hun i valgkampen sa at Jonas Gahr Støre ikke var skikket som statsminister.

– Det går an å være uenig, men det går ikke an å si at noen ikke er skikket.

Dette poenget om at man skal tenke godt om sin neste, selv om hen er en politisk meningsmotstander, gjør Hareide flere ganger i løpet av intervjuet. Og da kommer pekefingeren fram og dunker i skrivebordet:

– Jeg tror Audun Lysbakken, Sylvi Listhaug, Per Sandberg, Abid Raja, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg brenner for noen av de samme tingene. Vi må ikke mistenkeliggjøre hverandres ambisjoner og motiver, men diskutere virkemidlene.

Denne lærdommen kommer fra en plass. Vi må til oppveksten hans på Bømlo som yngstemann av fem brødre med en aktiv KrF-mor og en aktiv Senterparti-far, og et hjem fullt av broderte duker og begonia-potteplanter. Under valgkampen i fjor åpnet Tordis og Ragnar Bjarne hjemmet for statsministerparet, men også da Knut Arild vokste opp, var toppolitikere i stua: Anne Enger Lahnstein, Magnus Stangeland, Valgerd Svarstad Haugland og Jon Lilletun er blant dem som inspirerte familiens yngstemann.

Knut Arild kunne navnene på hordalandsbenken fra han gikk på småskolen. Da han kom hjem fra skolen, leste han avisene før han hadde fått av seg ranselen. Som elleveåring gikk han på sitt første debattmøte i kommunestyret. Den nest yngste i salen var dobbelt så gammel som han. Slik var det også da han som 18-åring ble valgt inn i kommunestyret med bevaring av nærskolen og sommerjobber for ungdom som kampsaker.

– Noe av det som sitter igjen, var at jeg ble tatt utrolig godt imot. Alle partiene fra høyre til venstre inkluderte meg. Folk glemmer litt at lokalpolitikken er en inkluderende arena der folk stiller opp på fritida si for å skape et bedre samfunn. Det er en ufattelig ressurs, sier Hareide.

– Moren din har sagt at du ringte valgforsker Henry Valen som elleve­åring.

– Ja, det var til en skoleoppgave. Pappa møtte Henry Valen etter at jeg ble aktiv i politikken, og han husket godt den elleve år gamle Knut Arild. Det genuine i den historien er hvordan Henry Valen tok seg tid til å snakke med en elleveåring. En liknende opplevelse fikk jeg som tolvåring på speiderleir. I teltet ved siden av sov Hans Olav Tungesvik, som da var i sitt siste år for KrF på Stortinget. Han tok seg god tid til å snakke med meg. Det er noe jeg må minne meg selv om når jeg sitter bak denne pulten her, sier Hareide og dunker pekefingeren i skrivepulten igjen.

– Å forstå hvor viktig det er å inkludere og inspirere, og hvordan jeg kan bringe de verdiene videre.

Frp-ideolog og tidligere administrator av Sylvi Listhaugs Facebook-konto Espen Teigen spådde i et intervju med Aftenposten i påska at ordskiftet vil bli enda tøffere og mer polarisert: «Det handler om de som bekymrer seg for landet sitt, kontra de som tenker mer globalt. Somewheres og anywheres, som David Goodhart kaller dem.»

Den britiske forfatteren deler den vestlige befolkningen i mobile, urbane liberalere og stedbundne konservative innvandringsskeptikere.

Ifølge Teigen representerer any­wheres og somewheres holdninger som er uforenelige. Hareide har et grunnfag i sosiologi og synes det er gøy med sosiologiske teorier, men er usikker på om den analysen treffer.

– Jeg er jo veldig Bømlo. Så da er jeg vel en somewhere. Men hvis du spør meg som politiker, så er jeg en anywhere. Jeg kjenner KrF-ere som er forankret i konservative verdier, men KrFs nestekjærlighetsbudskap stopper ikke ved svenskegrensa. Det er ikke noe somewhere-budskap, sier han og slår ut med armene.

– Det er også Listhaug-tilhengere i ditt parti. Tidligere KrF-politiker Bjarte Ystebø, som ivrer for samarbeid med Frp, mente dere kom til å tape på mistillit til Listhaug. Hvordan har saken slått ut for partiet?

– Jeg skal være forsiktig med å si noe bastant om det. Vi har fått 500 innmeldinger og 100 utmeldinger. På de første meningsmålingene har vi gått opp. Men jeg satt ikke og tenkte på effekten av dette på menings­målingene. Jeg tenkte: Hva er det KrF skal være i norsk politikk? Vi skal løfte anstendighet, og vi skal gjøre det vi mener er riktig.

– Framveksten av høyrepopulismen er et dilemma for sentrumspartier i hele Europa. Søsterpartiet deres i Finland sitter i regjering med Sannfinnene. Kan det skje i Norge?

Hareide kniper munnen igjen og ser på meg med et skøyeraktig blikk:

– Lurespørsmål!

Vi ler.

– Jeg kan jo si noe om hva broren din Steinar har sagt om å gå i regjering med Frp: «Hvis han kommer i regjering med Carl I. Hagen, så må jeg som storebror gripe inn og si at han må få seg en skikkelig jobb.»

Vi ler igjen.

– Ja, det er vel få som påvirker meg mer enn min bror Steinar. Nesten samtlige fag han tok på videregående, tok jeg også. Jeg begynte på Handelshøyskolen i Bergen, fordi han gjorde det. Men jeg har også tenkt: Hva internasjonale partnere i PricewaterhouseCoopers sier, kan ikke en KrF-leder fullt og helt følge, sier Hareide og legger til:

– Det er stor avstand mellom Carl I. Hagens Frp og KrF. Jeg tror Kåre Willoch sa en gang da Hagen var partileder: «Det er ikke stor avstand, mellom Høyre og Frp: Det er en avgrunn.»Og når Carl I. Hagen ikke ble eldreminister, så er det liten sjanse for at han blir statsråd.

– Hvorfor orker du å være partileder når du kunne hatt en karriere i næringslivet?

– Det handler om det menneskelige. Jeg treffer utrolig mange fantastiske personer, og jeg kan være med på å forandre deres hverdag. Men jeg tror jeg kunne ha trivdes godt i nærings­livet, sier Hareide.

Da han sluttet i Schibsted i 2001 for å begynne som statssekretær i Finansdepartementet, sa nå avdøde direktør Tinius Nagell-Erichsen at han måtte gjøre noe med formues­beskatningen.

– Så gjorde jeg ikke så mye med den. Jobben min var ikke lenger å gjøre ham rikere. Det å være med på å skape arbeidsplasser i næringslivet er vel og bra det, men det er faktisk viktigere å gjøre samfunnet vårt rikere på mer enn kroner og øre, sier Hareide og legger til at mor Tordis er en sterkere politisk pressfaktor enn Tinius var. Det ble ekstra sterkt for Hareide da han forhandlet om en løsning for lengeværende asylbarn i desember 2014 og var hjemme til jul.

– Jeg så min mor på 81 år gå opp trappa til asylmottaket for å levere gaver før hun skulle feire julaften med broren min og meg. Det er det engasjementet jeg har fått med meg hjemmefra. Du skal ikke bare være opptatt av familien din, men se utover. Får du nok med deg sjøl, så sliter du. Det gjelder for Knut Arild, men det gjelder også for Norge.

aseb@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 14.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk