Klassekampen.no
Lørdag 7. april 2018
Jerry Williams’ bortgang markerer slutten på en epoke.
Arbeidergutten som ble hele Sveriges rockebestefar
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Like før påske døde Jerry Williams. Han ble kalt Sveriges rockebestefar allerede i 1960: Da var han 28 år og hadde et halvt århundre igjen som artist.

Som artist og menneske var Williams helt unik. Han var oppfostret som kommunist, men ble Sveriges fremste pioner for amerikansk populærkultur. Det var det ikke noe rart med, syntes han selv. Det han brukte livet sitt på, var arbeidermusikk som tilfeldigvis kom fra USA. Som artist hørte han alltid til arbeiderklassen, men aldri venstresida, selv om han politisk var mer overbevist enn de fleste musikalske verdensforbedrere.

Jerry Williams ble født i 1942 som Erik Fernström, oppvokst i en toromsleilighet i Solna i Stockholm. Moren var hjelpepleier, faren mekaniker. Begge var organisert i Sveriges Kommunistiska Parti. Politikken pulserte gjennom hverdagen, fortalte han meg. De solgte den kommunistiske avisen «Ny Dag», gikk på møter, hang hammeren og sigden i juletreet.

Oppvekstårene ga Williams en klassebevissthet og et ideologisk grunnlag som han aldri gikk på kompromiss med. Samtidig hadde han en voldsom integritet; han ga ingen hjemme hos-intervjuer, han snakket aldri om familien. «De skal ikke være et tillegg til meg, de har kraft i seg selv», forklarte han for meg. Kanskje var det derfor han kunne gjøre ting som ingen andre hadde klart av uten en storm av kritikk. Da han opptrådte i Sveriges Televisions mest populære program, «Allsång på Skansen», hadde han en T-skjorte med kubanske flagg under skinnjakka.

En gang var han med i «Go’ kveld», der man inviterer gjester til en fiktiv middag. På sin venstre side inviterte han Josef Stalin for å prate om krigen på østfronten, det de borgerlige forsøker å viske ut av historieskrivningen.

Williams ga ikke mange intervjuer, men når han snakket, var det med et språk som ikke kan gjengis i skrift. Den som har lest Per Pettersons essay «Månen over porten», vet hva jeg mener. Williams snakket det språket som oppstår blant arbeiderunger i skolegården. Humoren, ord­vendingene, nyvinningene, de halsbrekkende metaforene – alt det som læreren gjør alt for å slipe bort inne i klasserommet: «Det kan man ikke si, det kan man ikke skrive.» Den som ikke lærer å snakke som middelklassen, henvises til å jobbe med hendene.

Williams jobbet som rørlegger før stemmeressursene hans gjorde ham til en folkekjær, dypt respektert working class hero i svensk musikkliv.

Jeg kjente ikke Jerry Williams, selv om jeg fikk treffe ham noen ganger. Men jeg forsto bakgrunnen hans, for den er samtidig med og likner på bakgrunnen til min mor, Tanja. Besteforeldrene hennes grunnla det kommunistiske partiet i Västerås, «Ny Dag» var deres avis også, kampen for sosialisme ble ført fra generasjon til generasjon.

Og akkurat som foreldrene til Williams, arrangerte foreldrene til Tanja dans på langfredag, «årets lengste dag». Alt var stengt og på radioen var det bare sørgemusikk. Da inviterte kommunistene til festligheter med levende musikk i Folkets park. Det ble naturligvis rabalder, men de insisterte. «Man skulle ikke bare sitte og trøkke», sa Jerry, noe som vel best oversettes med: «Kan man ha det morsomt, skal man ha det.»

Jeg tenker på de trassige, bråkete dansetilstelningene som et av 1950-tallets eksempler på det som i dag kalles for «normkreativitet» – å utfordre inngrodde fore­stillinger og verdier. Hjemme hos både Jerry og Tanja hang det en gitar som hadde blitt brukt til frikirkemusikk. Min mammas farmor hadde vært frelsessoldat, og farfar var en respektert representant i Kirkenemnda. De ordnet dans på langfredagen likevel, for det var progressivt å tøye grensene og gjøre samfunnet så sekulært som mulig.

I dag betraktes det som norm­kreativt å ukritisk akseptere hva som helst som utfordrer «det svenske». Det betyr blant annet å respektere religiøse forestillinger som venstresida og arbeiderbevegelsen forsøkte å fordrive. Det ville vært interessant å høre hva foreldrene til Jerry og Tanja hadde sagt om Guds gjenkomst i politikken: bønnerop, separate badetider og fritak fra kroppsøving. Jeg tror de hadde forsvart religionsfriheten, men de hadde nok ikke synes alle spørsmålene var like enkle.

Hver tid har sine kamper, sin virkelighet å håndtere.

Når Jerry Williams nå er død, markerer det slutten på et liv og en karriere, men også på en tid der venstresida hadde mot nok å trekke opp konfliktlinjer som de borgerlige ikke var komfortable med. Rak i ryggen forsvarte han det han trodde på: sosialisme, et annet samfunn enn dette. Savnet er smertefullt.

asa.linderborg@aftonbladet.se

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk