Lørdag 7. april 2018
BEGJÆR: I Marit Eikemos nye roman leder boligjakten inn mot våre innerste behov. FOTO: AGNETE BRUN
Til kjernen
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.

BØKER

De siste tiårene er det norske boligmarkedet kommersialisert og estetisert inntil det gjenkjennelige: Alt virker likt, formet etter motens stilideal for kjøkken, bad og interiør. Annonsene i byene viser de samme stylede leilighetene: Boliger selges som drømmer om hvem du kan bli.

Så hvem ble vi, den norske middelklassen, vi som leser Klassekampen eller Marit Eikemos romaner? Hvem tror vi at vi er?

Den abnormt voksende middelklassen er noe nytt i Norge. På 1970-tallet skrev Ole H. Bremnes (1930–2018) diktet «Bruksnr. 3», etter hvert mer kjent som «Folk i husan». Tonsatt av sønnen Ola Bremnes ble sangen spilt inn sammen med søsknene Kari og Lars Bremnes, utgitt på plata «Folk i husan» i 1980, seinere antologisert som selve låta om fraflytting i distriktene:

Det sku bo folk i husan

Husan e som folk

Folk treng hus

Og hus treng folk

I all si tid

Jeg ble minnet om refrenget underveis i Marit Eikemos roman «Gratis og uforpliktande verdivurdering». Ikke fordi romanen minner meg om selve teksten, med hus som forfaller etter fraflytting i Nord-Norge. Det jeg blir minnet om, er sangens særegne, såre tone, som skildrer menneskelig behov for tilhørighet, et sted man bor med sine nærmeste, hvis man har noen.

Fakta

ROMAN

Marit Eikemo

Gratis og uforpliktande verdivurdering

Samlaget 2018, 222 sider

Hvor mye kan et land forandre seg på 40 år? Og hvor mye kan den offentlige samtalen endre seg? Ole H. Bremnes’ tekst skildrer de sørgelige restene av et fiskeri- og bondesamfunn som dør ut med omstrukturering og industrialisering av fisket og en stadig mer ulønnsom gårdsdrift i distriktene.

Marit Eikemo retter fra starten av forfatterskapet oppmerksomheten mot en voksende middelklasse i byene. Hun har riktignok skrevet en fremragende essaysamling om industrier og steder som forfalt, «Samtidsruinar». Likevel, i romanene dreier det seg ikke om å flytte fra, men om å flytte til noe. Middelklassen, funksjonærer og journalister, slik de framstilles i Eikemos bøker, har dømt seg selv til en evig jakt på bedre bolig, finere bad, flottere kjøkken, mer plass til unger, biler, sykler og ski.

Allerede i debut­romanen «Mellom oss sagt» er den kvinnelige hovedpersonens favorittsyssel å gå på visninger. Midtveis i romanen er hun fortvilet over at byens meklere har begynt å gjøre narr av henne. Det var jo hun som skulle gjøre narr av dem.

Også «Gratis og uforpliktande verdivurdering» starter med at Hanne, mor til to, er på frenetisk boligjakt, mens mannen, Andreas, er måtelig interessert. En god stund fortoner romanen seg som avansert feature­journalistikk om en moderne kjernefamilies jakt på et bedre liv – det vil si en større bolig – ispedd en porsjon Eikemo- satire. Beskrivelsen av hvordan det opphetede boligmarkedet verker i Hannes kropp, er kostelig:

Ho knyter neven og løyser den opp igjen, der er alltid noko som verker og er stivt, alltid noko som gjer vondt, alltid ei murrande kjensle i kroppen av at noko er feil. Ho drar pusten djupt. Lerkevegen 41 lyser ut av skjermen. Prisantydning langt over deira grense.

Alt i Hannes liv kretser om Finn, ikke en konkurrent til Andreas, men Schibsted- konsernets gullegg, markedsplassen på nettet hvor du kan få varsler for hvert nytt objekt som dukker opp i den delen av markedet begjæret retter seg mot. I Hannes tilfelle Lerkevegen, en vei i nabo­laget, med litt større boliger. Eller litt for store boliger. Derfor trenger familien gratis og uforpliktande verdi­vurdering. Meglere og bankfolks subtile ydmykelses­strategier er en del av plotet.

Etter hvert viser det seg at romanen kan leses som verdivurdering av mer enn boligmarkedet. Fra humoristisk featurejournalistikk dreier fortellingen eksplisitt i retning av et mer alvorlig Ibsen-stykke om sannhet og løgn. Skap etter skap åpner seg. Ut triller ikke fortidas skjeletter, men framtidas levende, små mennesker. Boligkjøpet strekker seg mot familiens økonomiske tålegrense, og skaper en tilhørende krise i parforholdet. Retrospektivt bringer historien fram hvordan Hanne og Andreas bærer på hver sine hemmeligheter.

Kommersialiseringen stopper ikke ved bolig­markedet. Også alt Andreas «ikkje veit» om Hannes egne rom kjennes som «eit press på kroppen». I det hele tatt er skildringen av hennes kroppslige murring, i full bredde, fortellingens styrke. Mot slutten åpner romanen rom mot langt noe større enn middelklassens problemer med valg av overflater på gulv og vegger: Frihetens negative side.

«Sånn som vi, og mange andre, lever i dag, er det berre eit lite vindauge for handling. […] Ein må forstå kor lite dette handlingsrommet er […]», sier Hanne, i en lang dialog med Andreas. Hun har i frihet gjort et valg som river føttene under hele hans tilværelse, hans tilhørighet, uten at selve valget skal røpes her.

«Gratis og uforpliktande verdivurdering» er skrevet i et relativt gjennomsiktig språk, uten litterær eksperimentering.

Eikemos roman setter ikke selve språket, men kulturelle og samfunnsmessige problemer under debatt. Det gjør hun til gjengjeld godt, i en fortelling som gir en isnende følelse av hva som er mulig å kjøpe og selge, i kjernefamiliens innerste rom.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk