Klassekampen.no
Fredag 6. april 2018
Å SI UNNSKYLD
Beklagelsens kunst
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Ikke alle unnskyldninger er like tro­verdige. Den som sier unnskyld, må vise ektefølt anger.

Hva får oss til å tro på en unnskyldning? Holder det å uttale ordet «unnskyld» eller å si «Jeg gir en uforbeholden unnskyldning»? Det må ofte mer til. «Unnskyld» er ikke bare et ord som skal uttales, det kreves en form for selvstendig erkjennelse, særlig når viktige ting står på spill. Men hva er det som skaper tro­verdighet, og hva gjør det vanskelig å ta en unnskyldning på alvor?

Vi skal se nærmere på dette ved å ta utgangspunkt i en kjent unnskyldning fra norsk offentlighet, fordi denne unnskyldningens form illustrerer så godt hva som mangler når man sier unnskyld gjentatte ganger, uten å bli helt trodd.

En statsråd legger ut en påstand om sin politiske hovedmotstander på Facebook. Påstanden, skrevet med en tendensiøs illustrasjon som bakgrunn, er insinuerende om motpartens intensjoner og verdier, og faller dypest sett på sin egen urimelighet. Men formuleringen og bildet vekker av mange grunner sterke reaksjoner, og får stor oppmerksomhet, ikke minst fordi den kommer fra en statsråd. Etter noen dager med mye omtale og press, sier statsråden unnskyld, ikke bare én gang, men fire ganger. Likevel holder det ikke. Hun har mistet tillit, og ender med å gå av som statsråd.

Vi skal ikke fortape oss i sakens politiske innhold, men bruke den for å forstå hvorfor ordet «unnskyld» oppleves så ulikt, avhengig av hvordan det blir sagt. Det er dette hvordan vi skal se på, og til det skal vi bruke kommunikasjonsteorien som ble utviklet i familieterapifeltet i California for over 50 år siden, og som fortsatt står seg godt.

I 1967 kom boka «Pragmatics of Human Communication», hvor psykologi-professoren Paul Watzlawick og hans kollegaer formulerer et teoretisk grunnlag for å forstå menneskelig kommunikasjon, og ikke minst – hva som skjer når vi ikke når fram til hverandre gjennom språket.

Watzlawick påpeker at det er umulig å ikke kommunisere: «One cannot not communicate». Grunnen er at atferd alltid forteller noe, både tale og taushet formidler noe til omgivelsene, som i neste omgang ikke kan la være å respondere på dette. Sitter jeg med nesa i en bok på toget, signaliserer jeg til damen ved siden av at jeg ikke så interessert i å prate.

Vi har to språk, sier Watzlawick: Vi har verbalspråket – ordene vi bruker – og kroppsspråket – hele det non­verbale uttrykket – som noen ganger taler for seg selv, og som uansett rammer inn og definerer hvordan verbalspråket skal forstås. Kroppsspråket er blant annet måten vi bruker stemmen, mimikk, bevegelser, holdning, blikk. Alt skaper en form som definerer innholdet. Tenk for eksempel på hvor ulik betydning samme setning får, om du legger trykket på det ene eller det andre ordet: «Tenk at du klarte det!», «Tenk at du klarte det!» eller «Tenk at du klarte det!». Måten vi vektlegger noe framfor noe annet er en del av kroppsspråket, og kommuniserer hvordan setningen skal forstås.

Konteksten danner også en viktig del av formen, settingen er med på å bestemme hvordan budskapet skal mottas – et kort intenst blikk kan være praktfullt i én sammenheng og høyst upassende i en annen. Å være statsråd gir en annen kontekst, et annet ansvar, enn å være «folk flest».

Måten vi snakker sammen på – formen – vil alltid inneholde informasjon om relasjonen, fortsetter Watzlawick. Måten jeg bruker stemmen og blikket, hvor god tid jeg tar meg, hvor jeg legger vekten – disse formaspektene er med på å bestemme hvordan du oppfatter ordene jeg bruker, hvordan jeg ser deg og hvordan jeg ser meg selv overfor deg. Vi kan definere relasjonen gjennom ord, ikke bare måten vi sier ordene på, som når vi bekrefter relasjonen ved å si «Det var virkelig fint å treffe deg!». Men i hovedsak formidles relasjonsaspektet non­verbalt, og ofte uten av vi er oss det bevisst. Hvis jeg sier: «Det var virkelig fint å treffe deg», samtidig som jeg ser bort og smiler til en annen, vil du ikke tro på ordene.

Dårlige relasjoner, sier Watzlawick, karakteriseres av vedvarende «kamp» om hvem vi er overfor hverandre, slik at innholdet kommer i bakgrunnen. Som når ekteparet i årevis har opphetede krangler om brødsmuler og tannkremtuber: Det er ikke smulene og tubene som egentlig er stridstema, men forholdet. I gode, velfungerende relasjoner vil relasjonsaspektet ligge i bakgrunnen som trygghet og tillit til at man vil hverandre vel, og dermed vil innholdet – ting vi finner interessante å snakke om og dele – få mer plass.

Tilbake til ordet «unnskyld». En ekte unnskyldning er en aktiv handling. Det holder ikke å kun si unnskyld, uten å underbygge det med egne formuleringer som viser at man har tatt innover seg hvorfor den andre reagerer. Gjennom ordvalget viser vi, et stykke på vei, om det er et reelt innhold i unnskyldningen.

Motparten etterlyste en uforbeholden unnskyldning fra statsråden, ikke bare for kommunikasjonens form, ikke bare fordi folk ble såret, men for innholdet, for at hun skrev det hun skrev: «Du må se vårt ståsted, du må skjønne hva du har satt i gang.» Og her er vi ved et viktig poeng: Å gi en uforbeholden unnskyldning krever mer enn å gjenta ordet «uforbeholden». Det holder ikke å si «jeg gir en uforbeholden unnskyldning», det blir litt for mye papegøye. Man må «tenke sjæl». Statsråden må med egne selvstendige ord vise at hun forstår hva det dreier seg om, hva hun har gjort feil, og si unnskyld for det.

Det er den selvstendige formuleringen i unnskyldningen som må være uforbeholden, og statsråden leverer til slutt, i hvert fall delvis, ved å si: «Jeg vil understreke at jeg gir en uforbeholden unnskyldning, og det gjelder selvsagt også for innholdet.» Det må da være godt nok, tenker mange, men det er fortsatt noe som skurrer. Et hvert budskap rammes inn og defineres av formen – kroppsspråket. Og før statsråden har rukket å si «innholdet», samler hun papirene sine og er på vei ned fra taler­stolen. Hun avslutter for tidlig og undergraver på den måten bud­skapet. Formen river ned innholdet ved at hun fysisk, og dermed også mentalt, forsvinner fra scenen før hun har snakket ferdig. Ved å forte seg unna, avslører hun at unnskyldningen ikke stikker dypt. Enten mener hun ikke det hun sier, eller så har hun ikke forstått rekkevidden. Det åpenbart ubehagelig for henne å si unnskyld, og derfor vanskelig å uttale ordene på en troverdig måte. Forståelig nok, det er vanskelig å si noe man er presset til å si, uten egentlig å mene det. Samtidig er det avslørende.

For at en unnskyldning skal framstå som troverdig og bidra til å gjenoppbygge brutt tillit, kreves det motsatte av å skynde seg bort fra situasjonen. Det kreves at man sakker tempo, tar seg god tid, ser mottakeren inn i øynene, gjentar budskapet, og gir det rom til å synke inn. Først da kan det begynne å virke i mottakerens nervesystem, først da begynner man å tro på det som blir sagt. Og først da får unnskyldningens eier troverdighet. Bare når formen støtter innholdet, vil unnskyldningen kunne bli plattformen for ny tillit.

Oppsummert kan vi slå fast at en unnskyldning blir troverdig bare i den grad personen gir en selvstendig og reflektert formulering som viser at hun forstår og tar innover seg at det ble galt og hvorfor. Og like viktig – at formen, måten man sier det på, underbygger ordene, lager en bru av kontakt og tid nok til at budskapet kommer seg over bruen.

Et ordentlig «unnskyld!» er større enn unnskyldningen i seg selv, fordi det peker på evnen til å la seg korrigere, til virkelig å ta innover seg den andres ståsted, og la seg bevege av det. Tillit bygges av dette: At vi forsøker å leve oss inn i de andres verden, i tillegg til å sette ord på vår egen.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk