Klassekampen.no
Torsdag 5. april 2018
LIDELSENES BYDEL: En utbombet gate i Arbin, Øst-Ghouta, der de siste gjenværende opprørerne nå har gått med på evakuering, ifølge syriske medier og eksilgruppen SOHR. FOTO: ABDULMONAM EASSA, AFP/NTB SCANPIX
De sivile fra Øst-Ghouta forteller om tap og forferdelige lidelser, men kan ikke snakke åpent om alt, skriver Robert Fisk.
Historier fra en beleiring

De var redde – traumatisert ville kanskje være vår medisinske definisjon – men de sivile fra Douma i Øst-Ghouta var i live. Plassert på en buss sendt av regjeringen, en buss som var i ferd med å ta dem ut av Arbin, var både barn og deres mødre, samt gamle menn med vaktsomme blikk, og yngre menn – det var ikke så mange av dem – som så ut av vinduet. Da vi klatret ombord i bussen, med notatblokk og kamera, satt de som statister i en film, ansikter fra beleiringen. Var de stille fordi de var redde for framtida? Eller fordi de fortsatt prøvde å forstå den lidelsen de hadde vært gjennom?

Vi kjente alle til ryktene. Det ble sagt at de bevæpnede jihadistene som hadde avvist russernes vilkår for å la folk forlate de beleirede områdene i Ghouta ville bombardere flyktningene for å unngå at de krysset grensa. Oppspinn. Det trodde vi i alle fall, til en bombe fór over bussene og krasjet i steinhaugen 30 meter unna. Flyktningene – for de var flyktninger nå, etter tunnelene i Ghouta – snudde sine hoder som fugler mot røykskyene som steg oppover, og de syriske soldatene utenfor løp mot bussene. En general kløv ombord. «Få fart på disse bussene!», ropte han.

På bussen – og i timene som fulgte – prøvde vi å sammenfatte historien om Øst-Ghouta, og forsto raskt at det ville ta et år, kanskje et tiår, å forstå drapene og kynismen og all lidelsen påført uskyldige mennesker i denne episke striden. Man la merke til ting som ikke helt passet inn i fortellingen. Disse menneskene snakket om å bo i tunneler. Men passasjerene og de tusentalls flyktninger som vi møtte senere bar ikke preg av å sulte. Ansiktene deres var ikke utmagrede, klærne deres var rene. Men de fleste hadde mistet slektninger eller venner.

Fakta:

Syria-krigen, Øst-Ghouta

• Øst-Ghouta er en forstad til Syrias hovedstad Damaskus. Siden 2013 har området vært kontrollert av opprørere og beleiret av syriske regjeringsstyrker.

• Den 18. februar innledet syriske regjeringsstyrker en militæroffensiv for å gjenvinne kontrollen over området. De siste dagene har det blitt meldt at regimet kontrollerer 95 prosent av området. (Kilde: Flyktninghjelpen)

• I denne teksten skriver Robert Fisk om møtet med sivile flyktninger fra Øst-Ghouta, som i lengre tid har levd under umenneskelige forhold, utsatt for både bombe­angrep og kryssild fra opprørere.

Om forfatteren:

• Robert Fisk er journalist og mangeårig Midtøsten- korrespondent.

Vi skal ikke nevne her det store antallet islamistiske krigere som skulle tre fram fra støvet med den russiske fredsavtalen – en hel hær sammenlignet med de få opprørerne vi hadde forestilt oss, hundrevis av dem kom ut, skjeggete menn som vi ikke hadde sett, noensinne, i de grusomme videoene som viste fram sivilbefolkningens lidelse under beleiringen. Hvorfor hadde vi ikke sett dem før? Noen bar fortsatt våpen. Men dette er spørsmål å ta stilling til senere. Sivilbefolkningen må komme først.

En mann med grå skjeggstubber som kunne vært 65, men som kun var 48, sa at hans 18 år gamle sønn hadde blitt kidnappet av «terrorister» – noen av disse nye flyktningene hadde allerede begynt å snakke regimets språk – og derfor ikke kunne reise ut med ham. Nisreen, en kvinne i svart, snakket om bombingen av Douma. Hun nevnte ikke flyangrep – og sa at både hennes mann og deres elleve år gamle sønn hadde blitt drept i den opprinnelige bombingene av Øst-Ghouta for over to år siden.

«Mohamed tok med Hassan til moskeen for å be. Så eksploderte bomben på taket. Den andre sønnen min var nede på gata.»

Bussene beveget seg raskt bort fra frontlinja og vi fulgte dem langs de gjørmete veiene sør for Adra by til det som tidligere hadde vært en ferieleir for barn – nå oppholdssted for 15.000 sivile som allerede hadde flyktet fra Ghouta. Det var en ganske forfallen institusjon, men det fantes blomster, FN-telt og stabler med brød. Til tross for propagandaen var det ikke snakk om en leir som var åpen for besøkende – det tok lang tid å forhandle oss inn. Men her var altså brødstabler, telt og menn som solgte kaffe. De fleste virket ivrige etter å snakke med oss – inntil et visst punkt.

En ung kvinne med et blekt sjal sa at ja, hun hadde mistet tre familiemedlemmer i Douma. Hennes syke far hadde mistet livet fordi han ikke fikk tak i medisiner, og hennes nevø og datteren til hennes kusine hadde blitt drept i det hun kalte «kryssild». Jeg skulle høre mer om denne «kryssilden» i timene som fulgte. Mannen på bussen hadde nevnt den, og en annen som lagde kaffe på en gasskomfyr snakket om mer «kryssild», mellom krigerne fra Faylaq al-Rahman og krigerne fra Jaish al-Islam. Hvis man skulle tro på dette, måtte det virkelig ha vært mange interne skyteoppgjør mellom jihadistene samtidig som de ble skutt på uten stopp fra syrisk og russisk hold.

Da jeg spurte en annen kvinne om hun kjente noen sivile som hadde blitt drept i den syriske og russiske bombingen denne måneden, ble jeg avbrutt av en syrisk dame som jobbet for en ideell organisasjon. Hun snakket nok engelsk til å være uvennlig, og forlangte svar: «For hvem du jobber? ‘Uavhengig’? IKKE uavhengig!» Men gradvis kom historiene fram. Alaa Younis, en mann i rullestol, hadde en skuddskade i nakken og var blitt lam fra livet og ned – etter enda en skuddveksling, sa hans far Mohamed. Sårene hans var virkelige, midjen hans var dekket av ny kirurgisk tape, ansiktet fortrakk seg innimellom i smerte. Så kom en annen kvinne som snakket om bombene som «falt ned i gatene, og alle husene raste sammen i gatene».

Og så kom hun mot oss, smilende, men med det tristeste ansiktet i Syria, 53 år gamle Sana el-Boukeri. Hun hadde på seg briller og svarte klær, og hun ville snakke. Ja, hun hadde vært i Douma under bombingen. Og for fire måneder siden var hennes mann Jamal el-Din og hennes 13 år gamle sønn Mahmoud ute på gata da bombeangrepet kom og de ble drept. Sana gråt ikke, hun så bare på oss for å forsikre seg om at vi forsto, hun hadde åpenbart behov for å snakke. Flere ganger ristet hun på hodet.

Det ble klart at hun var et historisk bilde på den forferdelige syriakrigen. Hennes andre sønn var en 18 år gammel soldat som kjempet i den syriske militærenheten som ble kommandert av general Soheil Hassan. Hassan går under kallenavnet «Tigeren» og er det syriske militærets favorittsoldat – Vladimir Putins også, blir det sagt – en mann som aldri skal ha tapt et slag og som personlig har kriget på slagmarken i Øst-Ghouta. Men sønnen til Sana hadde blitt såret, fortalte hun, det hadde skjedd for en uke siden, og hun hadde ikke hatt telefonkontakt med ham siden. Så mens én sønn var blitt drept i det syriske bomberegnet kjempet den andre for regjeringen, kanskje bare noen kilometer unna. Sana sto foran oss, litt ustødig, sola ble reflektert i brillene hennes og innimellom så hun på de andre flyktningene for å se om de forsto hennes historie.

Flere andre grupper satt på gresset eller i skyggen av de brune betongkontorene i leiren. «Vi bodde i tunneler – i flere uker», sa en mann. «Soldatene ville ikke la oss forlate tunnelene. De bodde der sammen med oss. De stjal nødhjelpen som kom til oss fra utsiden.» Men hvorfor var de i tunnelene i utgangspunktet? Svaret var enkelt: for å unngå syriske og russiske bomber.

Men dette nevnte de ikke. De snakket om prisen på brød – åtte engelske pund for 800 gram – og hvordan prisen på en tipakning med sigaretter hadde steget fra to til åtti amerikanske dollar. Men det var klart at beleiringens virkelige kostnad ikke var mulig å tallfeste.

Når nye flyktninger kom til leiren så jeg ingen fra det hemmelige politiet mukhabarat – disse mennene i hvite sokker og skinnjakker som regimet vanligvis bruker for å sile ut potensielle opprørere. Jeg så ingen slike menn sjekke de innkommende bussene. Jeg så heller ingen av dem vandre rundt i leiren, selv om det godt kunne vært noen villige angivere her. Men mange fra Ghouta hadde slektninger i sentrum av Damaskus, og de sto fritt til å dra når slektningene ringte etter dem.

Det var ingen vold eller roping. Men dette betyr ikke at man får begynne på nytt med blanke ark. Det er riktig at Ibrahim Hassoun, læreren som driver leiren – ja, det er et portrett av Bashar al-Assad på veggen hans – insisterte på at menn som innrømte at de hadde kjempet for jihadistene skulle få reise til Damaskus hvis de lovde å gi fra seg sine våpen for all framtid. «De er nå sivile igjen – presidenten sa at de må stå fritt til å gjenoppta sine normale liv.»

Men opposisjonsgrupper har hevdet at flyktninger frykter at de vil bli innrullert i den syriske hæren hvis de har forlatt sine hjem i Ghouta.

Og Ibrahim Hassoun medgir at alle menn mellom 20 og 50 må melde seg til utspørring på kontoret for «den generelle sikkerhetstjenesten» innen 15 dager etter ankomst.

«Ja, du kan gå dit – du kan se mennene som venter. Du kan se rommene. Hvis en mann er i den rette alder for militærtjeneste, ja, da må han inn i hæren som alle andre i Syria. Hvis de er krigere må de trene i seks måneder, og deretter er det rehabilitering – for hodet.»

Så er dette omprogrammering? Eller det vi liker å kalle «avradikalisering»? Vi dro over til sikkerhetsbygningen – åpen fra åtte om morgenen til åtte om kvelden – og der, utenfor, satt en gruppe menn på bakken, tett sammen, mens de ventet på tur til å komme inn til mannen bak datamaskinen inne på kontoret. Noen smilte til kameraet vårt, men mange gjemte helt åpenbart ansiktene sine – en holdt opp et identifikasjonskort.

Vi gikk opp trappa og så inn i gangen. Vi så en rekke skrivebord, unge menn bak datamaskiner og andre menn som satt overfor dem. De ventet oss ikke. Det fantes ingen celler eller forhørsrom – vi sjekket bygningen. Men mennene på utsiden var nervøse, redde ville nok ikke være et for sterkt ord. De visste hva som hadde skjedd i Øst-Ghouta. Men hvor mye ville de fortelle?

Hassoun forsikret oss om at alt var i orden. De medisinske fasilitetene i leiren var gode – dette så ut til å være sant – 12 gravide flyktningekvinner hadde født sine barn her, en annen hadde født i leiren hvor 10.000 kvinner og barn og 5000 menn oppholdt seg. Han listet opp landsbyene de kom fra i Ghouta: Jobar, Sawa, Beit Sawa, Hosh Nusri, Taube, Zibdin.

«De hardt skadede blir flyttet til våre sykehus, andre blir behandlet her. Krigerne som har kommet hit er nå sivile. En offiser skriver ned navnene deres, men de blir ikke arrestert.»

Oversatt av Henning Gärtner © The Independent

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.25