Klassekampen.no
Tirsdag 3. april 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Verken Trump eller Listhaug vil gå i rette med de økonomiske elitene.
Globaliseringstapere

«Dagens tilværelse strekker seg langs det globale og det stedbundnes hierarki med bevegelsesfrihet som tegn på sosial fremgang, opprykk og suksess, og ubevegelighet som noe som oser av nederlag, mislykket liv og baklekse. Globalitet og stedbundenhet får mer og mer karakter av å være motsatte verdier. For enkelte er globalisering det vi er nødt til å gjøre for å bli lykkelige; for andre er den årsaken til all vår ulykke. Globalisering splitter ved å virke som en progressiv romsegregering, adskillelse og utelukkelse. Nye ‘stamme’-dannelser og fundamentalistiske tendenser som gjenspeiler deres erfaringer på mottakersiden av globaliseringen, er like mye globaliseringens legitime avkom som den høyst lovpriste ‘hybridiseringen’ av finkulturen – den globaliserte elitens kultur. Fragmenteringen og fremmedgjøringen på bunnen er og blir tvillingsøsken til globaliseringen på toppen. Det komplekse spørsmålet om eksistensiell utrygghet som globaliseringsprosessen har medført, har en tendens til å bli redusert til et tilsynelatende enkelt spørsmål om lov og orden.»

Du tar feil hvis du tror at sitatet stammer fra David Goodhearts ferske og mye omtalte bok om skillet mellom «some-wheres « og «anywheres» – en samfunnsanalyse som folk som Elin Ørjaseter trykker til sitt bryst for så vidt som den viser «det fornuftige i å gå fra venstre til høyre nå som vi ser konsekvensene av globaliseringen» (NRK Politisk kvarter, 26. mars).

Sitatet er fra sosiologen Zygmunt Baumans bok «Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser», utgitt for nøyaktig tyve år siden. Dersom du nikker i tilslutning til Baumans beskrivelse av hva globalisering fører til, skal du vite at analysen i hans tilfelle innebar det stikk motsatte av å gå til høyre i politikken. Grunnen er enkel: Å gå til høyre for å håndtere globaliseringens ytterst reelle uheldige konsekvenser vil ikke løse noe som helst, men gjøre dem enda verre og farligere.

Det er dessverre der vi er, tyve år etter Baumans advarende ord. Fortellingen om hvordan «moderniserte» sosialdemokrater – hele rekken av dem fra Blair over Jospin, Schröder, Stoltenberg og til Hillary Clinton – overså advarselen er fortalt før: ikke rart at høyrepopulismen gjør seg til talerør for globaliseringens tapere når sosialdemokratiet avvikler seg selv som samfunnskritisk prosjekt ved å fremskynde endringene sett fra toppen snarere enn fra bunnen.

Når Trump over dammen og Listhaug her hjemme ikke kommer til å løse problemene som Bauman forutså i 1998 og som nå er empiri, er det fordi ingen av dem er interessert i strukturelle årsaker av det slaget som har med kapitalismen å gjøre, men kun i symptomer beskrevet og håndtert på en måte som sikrer årsakene mot kritisk granskning.

Bauman var opptatt av at inntekten til lederne av amerikanske storkonserner i 1989 var 42 ganger høyere enn inntekten til arbeiderne; i 1999 var den steget til 419 ganger så mye – på demokraten Bill Clintons vakt. Og i 1998 hadde de tre rikeste mennene på kloden private aktiva større enn nasjonalproduktene i de 48 fattigste landene til sammen; mindre enn fire prosent av de 225 rikeste menneskenes personlige formuer vill vært tilstrekkelig til å tilby alle verdens fattige tilgang til basale medisinske tjenester og utdanning.

Trump lovet å bekjempe Wall Street på vegne av den Main Street som Hillarys selvfornøyde elitesjikt hadde forrådt. Resultatet? Aldri har en amerikansk regjering talt flere milliardærer. Ulikhetene i USA avtar ikke, de eskalerer. Trump gjør det motsatte av det hans anti-globaliseringsretorikk lovet: de som har mest får enda mere, de som har minst enda mindre.

Bjella må for all del ikke henges på katten: det var finanseliten, ikke venstreorienterte intellektuelle som Bauman, eller immigranter fra Mexico, eller muslimer, eller miljøvernere, eller feminister, som sørget for at den tradisjonelle arbeiderklassen mistet hele industrier til lavkostland i Asia da globaliseringen skjøt fart på 1990-tallet og vi lærte de nye ordene «outsourcing» og «deskilling». Endringene har med kapitalismen å gjøre, ikke dens motstandere.

Nå som Listhaugs lysende politiske karriere «bare har begynt», ifølge Siv Jensen, og den avgåtte statsråden får en pust i bakken, kan vi forvente at hun fordyper seg i årsakene til at mennesker i økende antall drives på flukt fra fattigdom, vanstyre, arbeidsløshet og klimaendringer? Eller skal skyggeboksingen mot en globalisering frakoblet økonomiske eliter og strukturer fortsette?

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk