Klassekampen.no
Tirsdag 3. april 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
De som bor i Norge om hundre år, kan ha glede av oljefondet – hvis fondet selger seg ut av olje og gass nå, skriver Kari Elisabeth Kaski.
2096: En oljefondsodyssé

Når verden omstiller seg til fornybar energi vil investeringer i gammeldags fossil energi bli stadig mer risikable. Finansmarkedene har allerede begynt å forstå dette. Nå er det på tide at også norske politikere følger etter.

Med over 8000 milliarder kroner har oljefondet blitt en del av grunnmuren i norsk økonomi. Fondet er nesten tre ganger så stort som vårt bruttonasjonalprodukt. Hver syvende krone over statsbudsjettet hentes fra oljefondet, og fondet gjør at vi kan bruke mer penger over statsbudsjettet for å investere i velferd og infrastruktur, med et langt lavere skattenivå, enn vi ellers hadde kunnet.

Riktig forvaltet vil oljefondet kunne bidra til velferd og investeringer i mange generasjoner framover. Forhåpentligvis vil de som bor i Norge om hundre år ha glede av dette enorme fondet. Vi må ha et evighetsperspektiv når vi skal vurdere hvordan forvaltningen kan bli best mulig.

I 2096 fyller oljefondet 100 år. Hvordan verden vil se ut i 2096, eller i 2026 for den saks skyld, er det ingen som vet noe om. Men hva vi investerer i, har en innvirkning på hvordan verden vil se ut, om 10 eller 78 år. Investerer vi i klimaødeleggelse i dag, vil dette påvirke avkastningen til alle investeringer på sikt, også oljefondet.

Fakta:

Oljefondet og klimaet:

• Hvordan vil verden se ut når oljefondet feirer hundreårsjubileum i 2096? Oljefondet kan selv være med på å skape svaret, skriver Kari Elisabeth Kaski i denne teksten.

• Etter hvert som verden omstiller seg til fornybar energi, vil investeringer i olje og gass bli både mer risikable og mindre lønnsomme. Norge bør ta hensyn til denne «klimarisikoen» og selge seg ut av olje, gass og annen klimaødeleggende virksomhet, skriver Kaski.

• Kari Elisabeth Kaski er finanspolitisk talsperson i SV.

Det betyr ikke at vi kan bruke oljefondet for å løse verdens klimaproblemer. Det trengs helt andre virkemidler for å få til dette. Men med sin størrelse og tidshorisont er fondet nødt til å ta hensyn til hvordan investeringene de gjør påvirker økonomien og omverdenen på sikt. I tillegg er det viktig at investeringene skjer innenfor akseptable etiske rammer. Dette er formålet med de etiske retningslinjene for oljefondet.

Men en ny faktor har gjort seg gjeldende i finansmarkedene de siste årene. Stikkordet her er «klimarisiko», definert som risikoen for at investeringer skal påvirkes negativt av klimaendringer eller tiltak mot klimaendringer. Som alle andre investorer, er også oljefondet helt avhengig av hvordan verdensøkonomien utvikler seg.

Etter hvert som fornybar energi tar over for fossil energi, vil fossil energi bli en stadig mindre attraktiv investering. Enkelte analytikere har til og med pekt på at enkelte investeringer i fossil energi kan vise seg å bli verdiløse investeringer, såkalte «stranded assets».

Klimarisiko handler altså ikke om etiske vurderinger, men om risikoen for å tape penger. Dette er ikke lenger bare en teoretisk mulighet, dette er endringer som skjer i dag. I denne nye virkeligheten henger norsk politikk faretruende langt etter.

Verden står overfor store endringer framover, når verden må omstille seg bort fra fossil energi. Milliardinvesteringene i nye oljefelt, understøttet av en ivrig regjering og et oljevennlig skattesystem, kan vise seg å være verdiløse om få år. Allerede nå har vi begynt å få erfaringer med det. I fjor stilte SV en rekke spørsmål om lønnsomheten i utbyggingen av Goliat-feltet. Det ble etter hvert klart at staten med høy sannsynlighet aldri kommer til å tjene penger på det feltet. Dette er et tegn på at vi går inn i en ny oljevirkelighet, der investeringer som blir gjort i dag kanskje ikke vil lønne seg. Risikoen ved investeringene har økt. Vi kommer til å få hele omkostningen for oljeboringen – både i form av skade på klimaet, og kostnadene ved å utvinne feltet – men ikke avkastningen som vi hadde regnet med.

Store investeringer i norske oljefelt gjør Norge sårbart når verden beveger seg i retning fornybar energi. Dette bildet blir forsterket av at oljefondet er tungt investert i olje og gass i utlandet. Et fall i oljeprisen vil dermed slå inn både innenlands og i oljefondet.

For en oljenasjon som Norge, er det uvant å skulle tenke seg en framtid der olja ikke lenger er noe av det mest lønnsomme man kan drive med. Det er ikke alltid like enkelt å argumentere mot oljeentusiastene. De har jo historisk sett hatt rett, så hvorfor skulle de ikke ha rett i framtida?

Nå kan det jo hende de får rett i at etterspørselen etter fossil energi vil holde seg oppe. Det er i så fall dårlig nytt for klimaet og livsgrunnlaget vårt. Men det er likevel langt mer sannsynlig at de ikke har rett, og at fornybar energi vil ta over for fossil energi i nær framtid. Dette er vi framover i langt større grad nødt til å ta hensyn til når vi diskuterer forvaltningen av oljefondet.

Det som i dag virker som trygge investeringer, kan være fullstendig feilslåtte investeringer i morgen. Tenk bare på hvordan Nokia rundt årtusenskiftet dominerte mobiltelefonmarkedet. Situasjonen i dag er en ganske annen. Mange av disse risikoene er oljefondet til en viss grad beskyttet mot, fordi fondet investerer så bredt. Selv om den største enkeltinvesteringen i oljefondet, Apple, skulle vise seg å bli morgendagens Nokia, vil andre aksjer igjen forhåpentligvis kunne kompensere for et eventuelt fall. Oljefondet trenger altså ikke gjette på hvilket enkeltselskap som vil falle i morgen.

Men fondet er likevel nødt til å ta hensyn til de store utviklingstrekkene, risikoene og mulighetene som finnes. Og her kommer klimarisiko inn. Innenfor de rammene politikerne har satt for oljefondet er det ikke mulig for fondet å ta tilstrekkelig hensyn til klimarisiko. I et brev til Finansdepartementet fra februar skriver Norges Bank at de «må håndtere klimarisiko innenfor de rammene departementet har satt. Dette begrenser handlingsrommet vi som forvalter har til å tilpasse oss finansielle konsekvenser av klimaendringer.»

Om fondet skal bli bedre stilt for å håndtere klimarisiko trenger vi derfor at det tas overordnete politiske grep framover. Jeg vil her komme med fire forslag.

For det første bør Stortinget åpne for at oljefondet selger seg ut av olje og gass, slik fondet selv foreslår. Norges Banks begrunnelse for forslaget er at dette vil redusere eksponeringen Norge har mot petroleumssektoren, all den tid vi også har et oljeavhengig næringsliv. Det er et godt nok argument for å trekke fondet ut.

Et annet argument for å gjøre dette, er selvsagt at Parisavtalen slår fast et mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Dette målet er ikke forenelig med å være tungt investert i fossil energi.

Oljefondets investeringer anslås av Norges Bank å stå for totalt 101 millioner tonn CO2 i 2017. Det er nesten dobbelt så mye som Norges utslipp. Ifølge beregninger presentert i Aftenposten vil fondets CO2-utslipp bli kuttet med omtrent 17 prosent om fondet får selge seg ut av olje og gass. Det er en betydelig reduksjon, og ville redusert klimarisikoen i fondet.

For det andre må det utredes hvordan Norges Bank kan få større frihet til å avvike fra referanseindeksen, når det kreves for å gjennomføre en effektiv ansvarlig forvaltning. I dag hindres Norges Bank i å gjennomføre risikobaserte nedsalg hvis de selskapene som bryter med prinsipper om ansvarlig forvaltning bare er store nok. Til Dagens Næringsliv i 13. februar i år sier oljefond-sjef Yngve Slyngstad at oljefondet ikke kan «selge oss ut av store selskaper basert på de risikobaserte kriteriene». Er selskapene store nok, kan de i ytterste konsekvens altså velge å se bort fra oljefondets prinsipper for ansvarlig forvaltning.

For det tredje må vi stramme inn eierskapet av de selskapene som driver med kull. Til tross for store forbedringer i forbindelse med at Stortinget vedtok at oljefondet skulle trekkes ut av kull har fondet investert i selskaper som bygger nye kullkraftverk (!) og utvinner kull.

Oljefondet kan i dag ikke investere i selskaper som får mer enn 30 prosent av sine inntekter fra kull eller som baserer mer enn 30 prosent av sin virksomhet fra kull. Men ifølge en gjennomgang gjort av Greenpeace, Fremtiden i våre hender og WWF har oljefondet likevel investert i tyske RWE, som baserer halvparten av sin kraftproduksjon fra kull. Årsaken er at andelen av inntektene og virksomheten ikke overstiger grensene som er satt for fondet.

For det fjerde må oljefondet få muligheten til å investere i såkalt unotert infrastruktur og fornybar energi, altså i virksomhet som ikke er på børs. Her er det et enormt potensial framover, når det skal gjennomføres store investeringer i ny fornybar energi.

Også her har Norges Bank selv bedt om å få gjøre nettopp det. I dag kan fondet investere enorme summer i eiendom i handlegater i London eller Paris, men kan altså ikke investere i et solcelleprosjekt i et utviklingsland.

Stortinget kan bli med og ta grep for å sikre at oljefondet er bedre rustet til å møte klimautfordringene framover. Det gir nemlig ingen mening at fondet skal være tungt inne i olje og gass, og samtidig møte hindre for å investere i ny fornybar energi. Det burde vært motsatt. Om oljefondet kan feires i 2096, er jeg helt trygg på at det vil være vanskelig for de feirende å forstå at dette skulle være kontroversielle beslutninger. Det burde det heller ikke være i 2018.

kari.elisabeth.kaski@sv.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.34

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk