Samfunnsviteren Paul Buvarp henviser på NRK Ytring til Francis Fukuyamas bok «The End of History» (1992), der den amerikanske statsviteren hevdet at det vestlige liberale demokratiet var ved et slags endepunkt. Det var det beste politiske systemet – det som sto igjen var å flikke litt på det. Fukuyama har gått tilbake på denne teorien og sier nå selv at det liberale demokratiet er i krise. En av denne krisas kjennetegn er at mange av de dominerende, sosialdemokratiske styringspartiene har opplevd sviktende tillit. I noen land er de redusert til småpartier. Deres rolle som breie konsesusmakere er utfordret. Jeg har hørt at det finnes et begrep i Arbeiderpartiet om at det skal være som lettmelk: Alle liker det; det er sånn passe. Partiet skal ligge et sted i midten, veie ulike interesser opp mot hverandre og finne et slags gyllent kompromiss alle kan leve med. Spørsmålet er om det er i ferd med å skje noe nytt i politikken, som gjør at denne lettmelkstrategien ikke lenger fungerer.