Klassekampen.no
Tirsdag 27. mars 2018
FORAKTFULLT: I middelalderkunstens bilder av Jesu lidelse og korsfestelse har kunstnere som Hieronimus Bosch (cirka 1450–1516) framstilt jødene på svært stereotypisk vis. Dette er «Kristus bærer korset», cirka 1510–1535, som noen forskere mener må være malt av en Bosch-imitator.
Gjennom store deler av historien er jødene blitt anklaget for å ha drept Kristus. Det har ikke moderne jødiske historikere villet akseptere.
Krangelen om korsfestelsen
I flere århundrer har muslimer, jøder og kristne strides om hvem som var ansvarlige for verdenshistoriens mest omtalte henrettelse.

Essay

Nest etter oppstandelsen er Jesu korsfestelse den viktigste hendelsen i kristendommen. Den blir markert hver søndag gjennom trosbekjennelsen, som minner om at Jesus ble «korsfestet, død og begravet». Jesu død blir tolket som offer for folks synder, eller som uttrykk for en altoppofrende kjærlighet. Minnemarkeringen topper seg langfredag. I tillegg til gudstjenester er det særlig i katolske land store opptog og prosesjoner. Korsvandringen er til minne om Jesu vandring til Golgata med steder som markerte hans lidelse, og skjer i solidaritet med dem som lider og er sårbare i dag. I Oslo leder Kirkens Bymisjon en korsvandring der en stanser opp foran institusjoner som har ansvar for rettferdighet, som Stortinget og avisredaksjoner, eller som hjelper dem som lider, som Frelsesarmeen.

Men bak disse markeringene ligger det en mørk skygge. Gjennom store deler av europeisk historie er jødene blitt anklaget for å ha drept Kristus. Denne anklagen har bidratt til utviklingen av antisemittismen. I middelalderkunstens bilder av Jesu lidelse og korsfestelse har kunstnere som Hieronimus Bosch (ca. 1450–1516) og hans elever framstilt jødene gjennom de verste stereotypiene. Det var også vanlig å framstille korsfestelsen med to kvinneskikkelser under korset, kirken som en positiv figur, synagogen som en negativ.

Fakta:

Jesu korsfestelse:

• I Kristi lidelseshistorie i Det nye testamente omtales korsfestelsen av Jesus.

• Historien utgjør en tredel av Markusevangeliet, og antakelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.

• Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. Evangeliene beskriver den som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om enkelte kilder har hatt interesse av å mildne Pilatus’ rolle på jødenes bekostning.

• I dette essayet viser Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi, hvordan både hendelsesforløpet og skyldspørsmålet har vært oppfattet ulikt i islamsk, jødisk og kristen tro.

Jøder har selvfølgelig protestert mot disse anklagene. Men de kristne har forsvart seg med at de bygger på fortellingene om Jesu lidelse og død i evangeliene. Disse fortellingene beskriver hvordan de jødiske lederne i Jerusalem forhørte Jesus og fant at han begikk blasfemi da han kalte seg «Gud sønn». Derfor førte de ham fram for Pilatus, den romerske guvernøren, siden det bare var romerne som kunne utføre en dødsdom. Men alle evangeliene forteller at Pilatus var uvillig og måtte presses til å dømme Jesus, blant annet ved en folkemobb som ropte «korsfest!».

Allerede fra andre århundre finnes det tekster som omtaler diskusjoner mellom kristne og jøder om ansvaret for Jesu død. Kildene forteller om to ulike strategier fra jødenes side. I den ene, som er gjengitt i skriftsamlingen Talmud, aksepterer jødene at de var skyld i Jesu død. Men årsaken var at Jesus fortjente å dø, fordi han drev med trolldom og ledet folk til frafall fra Gud. Den andre strategien var å gjøre motpartens argumenter til sine. De påpekte at de kristne hevdet at Jesu død var Guds vilje, for at menneskeheten skulle bli frelst. Da hadde jo jødene ikke gjort noe annet enn å sørge for at Guds vilje ble oppfylt! De kristne kjøpte ikke argumentet, og mente at det kun hadde vært gyldig dersom jødene hadde omvendt seg og trodd på Jesus.

Disse argumentene bygget på forsvaret fra jødiske lærde. Men det fantes også en folkelig, jødisk mothistorie som utviklet seg over mange århundrer – på ulike steder og mange språk. Den ble kalt Toledot Yesuh («Jesu liv») og var en slags undergrunns­litteratur som gjorde narr av den dominerende kristne majoritetskulturen som undertrykket jødene. Disse fortellingene startet med å anklage Jesus for å ha blitt unnfanget ved at en mann lurte seg til samleie med Maria. Og Jesus selv drev allerede som barn med trolldom og var ulydig mot lærerne sine. Denne historien skal ha det til at Jesus og disiplene gjorde opprør mot det jødiske samfunnet og lovene deres, slik at de jødiske lederne til slutt måtte henrette ham.

Korsfestelsen har her parodiske trekk. Jesus ble festet på en kålstilk – som kunne bli en stor plante. Jesus hadde nemlig tvunget alle trær til å love at de ikke ville brukt til korsfestelse. Men han hadde glemt å få et løfte fra kålstilken, siden den ikke ble regnet som et tre. Dette er en fortelling av samme type som myten om Balders død i Edda. Der fikk Balders mor, Frigg, alt levende og dødt i verden til å leve at de ikke skulle skade Balder. Men hun hadde glemt den lille mistelteinen, og Loke narret Balders blinde bror, Hod, til å skyte den mot Balder slik at han døde.

I moderne tid har jødiske historikere ikke villet akseptere at jødene skulle ta på seg skylden for Jesu død. De har isteden framsatt en alternativ tolkning til hvordan Jesus ble dømt. De har påpekt at evangeliene forsøker å hvitvaske Pilatus, som var kjent som en grusom guvernør. Og de påpeker at blasfemi-anklagene trolig skriver seg fra tida for nedskrivingen av evangeliene, altså 40–60 år etter Jesu død – en tid preget av konflikt mellom Jesus-troende og jødiske ledere. Slik de ser det, hadde det jødiske lederskap antakelig en rolle, men de sto under kontroll av romerne, og var ansvarlige for ro og orden i Jerusalem. Når Jesus truet freden, sammen med folkemengden som fulgte ham, måtte de reagere. Men hovedansvaret lå hos romerne, hevdes det.

Det var jødiske forskere som først framsatte denne tolkningen, men den er blitt akseptert av de fleste Jesus-forskere, uavhengig av religiøs bakgrunn. Også de kristne kirkene har tatt avstand fra at jødene som folk skulle ha noen skyld i Jesu død. Dessverre er dette folkemeninger som sitter svært fast, og som det er vanskelig å forandre.

Jesus er en viktig skikkelse i islam, og framstilles i Koranen som en profet. Flere trekk kommer fra kristne kilder, sannsynligvis fra «ikke-ortodokse» kirker i østlige områder i Syria, Mesopotamia og Persia. Samtidig er bildet av Jesus i islam helt i tråd med streng monoteisme – gjentatte ganger blir det avvist at Jesus og Maria er guddommelige. I flere sammenhenger omtaler Koranen at jødene ønsket å drepe Jesus. Men i sure 4:157–58 er det en merkelig beretning om at jødene ikke lyktes med det: «Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke. Men det fortonet seg slik for dem … De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Gud har tatt ham til Seg.»

Det er stort sett enighet om at Koranen hevder at Gud tok Jesus direkte opp til seg, slik han gjorde med andre profeter, og at Jesus derfor ikke døde på korset. Men hva betyr det da at «det fortonet seg slik for dem», det vil si for jødene?

Tidlige kommentarer til Koranen mente at jødene hadde korsfestet en som liknet på Jesus, men som ikke var ham selv. Det kan ha vært en tilfeldig person, eller en disippel som frivillig ville dø i Jesu sted. En annen mulighet er innflytelse fra kristne, gnostiske tekster som sa at det bare var den menneskelige Jesus som ble korsfestet, mens den egentlige, åndelige Jesus fortsatt levde.

I mange retninger i moderne islam har korset og Jesu lidelse fått en viktigere betydning. Det har delvis sammenheng med erfaringer av lidelse, for eksempel på grunn av motstand mot politisk undertrykkelse, eller mer allment på grunn av ulykker og fortvilelse. Korset kan bli et symbol for denne lidelsen, eller også for uselvisk kjærlighet. Det kan gjøre det mulig å kjenne seg igjen i Jesu lidelse, selv om det ikke innebærer at Jesus har en enestående rolle som i kristendommen.

Konfliktpotensialet i korsfestelsen er dempet de siste årene. Fremdeles har den en enestående posisjon i kristendommen, der det ikke bare er mennesket Jesus som dør, men Guds sønn som gir sitt liv for verden. Men det burde nå være mulig å føre en samtale mellom jøder og kristne som ikke legger skylden for Jesu død på jøder som lever i dag. Hvis en skal snakke om skyld i Jesu død som et aktuelt problem, er det den ondskapen som truer hele menneskeheten. Og kanskje kan korset bli et felles symbol for den uskyldige lidelsen som rammer både kristne og muslimer?

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 11.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk